Det er altfor enkelt å tro at man ved hjelp av flere treningstimer nødvendigvis vil bli bedre i judo. Dette er en materialistisk tankegang som er utilstrekkelig og naiv når det gjelder kampformtrening.
Mange studenter tror at de gjennom trening kan kontrollere kroppen sin, og bevege den slik de ønsker. Dette er til en viss grad riktig, men bildet er mer sammensatt enn som så. I tillegg til å trene må man ha en introspektiv holdning til sin egen trening og utvikling. Kroppen er på mange måter et produkt av vår bevissthet.
Det blir ofte sagt at man skal lytte til kroppens signaler, og dette må i aller høyeste grad gjelde judoka. Dersom man kjenner en ubalanse, disharmoni eller mangel i forholdet mellom bevissthet og kropp, er denne følelsen det beste utgangspunktet for personlig vekst.
Man kan gjerne karakterisere dette som en dialog mellom bevissthet og kropp. Etter hvert som dialogen utvikler seg, blir man mer og mer klar over den naturlige kraften og de evnene man har. I stedet for å legge til ytre kvaliteter, utvikler man heller de iboende indre kvalitetene. Målet er å oppdage kjernen, den egentlige kroppen, og at kroppen deretter kan fungere på en harmonisk måte.
Når man trener judo eller andre kampformer utvikler man seg progressivt gjennom opplevelser fylt av glede og undring. Etter hvert møter man sitt ubevisste jeg som med sitt uutnyttede potensiale kan få positive effekter på selvtillit og selvbilde.
Dette er i tråd med et sitat av grunnleggeren av Soto zen Dogen Zenji:
Buddhister som øver gjennom å trene kroppen, møter større utfordringer enn de som velger en intellektuell tilnærming. Intellektuell forståelse må gå hånd i hånd med trening av kroppen. Dette samspillet kalles shinjutsunintai (menneskets virkelige kropp).
Avslutningsvis: Å oppdage din egentlige kropp med dens verdier og skjønnhet bør ikke føre til konkurranse og diskriminering. I stedet bør man rette fokus mot hvert enkelt individ. Man kan ikke sammenligne en rose og en orkidé.
