“Seishin” betyr noe slikt som “et oppriktig hjerte”. Det kinesiske tegnet “sei” betyr oppriktig, tydelig, sannhet. “Shin” betyr tanke, hjerte, kjerne og sjel. “Seishin” blir derfor et uttrykk som viser at alle handlinger skal være preget av ærlighet og edel framferd. “Toitsu” betyr å samle, fokusere. Seishin toitsu innebærer derfor en en slags konsentret, våken og meditativ innstilling.
Når man kommer inn i en dojo er alle kledd i de samme draktene. Det eneste som skiller er beltefargen. Det er meningen at harmoni og vennskap skal prege stedet hvor man trener judo. Fokus skal ikke være sosial status, kjønn eller alder. I stedet skal man legge vekt på å utvikle seg i judo.
Det er en tilstand av enhet som er målet når man kommer inn i en dojo. Tankene (seishin) skal samles (toitsu). Alle forstyrrende tanker og distraksjoner skal vekk. Alt skal fokuseres på det å være til stede her og nå. Alt er i harmoni og dette gjennomsyrer alt. Det er bare når tankene er enheltlige og sentrerte at man kan handle.
En judoka bør legge vekt på konsentrasjon, kontroll og fokus. På den måten blir det lettere å forbedre seg – både mentalt og fysisk. Hos erfarne utøvere skjer dette mer eller mindre automatisk, men judoka som ikke har trent så mange år må jobbe bevisst med denne formen for konsentrasjon. Det handler om å stenge alt uvesentlig for situasjonen du er i nå ute.
De fleste som begynner på judo opplever en viss frustrasjon de første treningene. Det ikke lett å mestre de ulike teknikkene. Kroppen reagerer ikke helt som den skal. Dersom kroppen skal fungere skikkelig, må man kontrollere tankene. Selvkontroll er et helt sentralt begrep i all kampform, også judo. Etterhvert som treningen går framover blir både det fysiske og mentale ved treningen enklere, og man opplever ikke så mye frustrasjon som de første årene.
Når man går ut på en judomatte for å vinne en kamp krever dette fullstendig konsentrasjon og oppmerksomhet. Det er umulig å delta i konkurranser uten å gå inn for det 100 %. Slik er det ikke bare i judo; mange idretter krever det samme av sine utøvere. Man finner også kravet om en slik hengivenhet på andre områder: hos en pilot som lander et fly, hos en prest som utfører en hellig handling… Det handler om tålmodighet og vilje til å lykkes.
Det er selvsagt for de fleste at konkurransesituasjoner krever en stor grad av mental nærhet og tilstedeværelse av utøverne. I judo er det også slik at dette er nødvendig når man trener. Mange av teknikkene i judo kan være farlige dersom utøverne er ukonsentrerte.
Seishin toitsu handler om å fokusere på oppgaven som ligger foran deg. Dette er svært sentral i mange kunstformer i Japan. Et eksempel som er vanlig å bruke handler om kunstmalere: I den vestlige verden er det ofte slik at den som maler blander farger underveis, maler nye penselstrøk over gamle, tar noen skritt tilbake, endre vinkel og så videre. I kalligrafi som er en anerkjent kunstform i Japan er det annerledes: Kalligrafi er som å bruke et sverd – du slipper ikke unna ditt valg. Har du malt et penselstrøk, så blir det slik for all tid. Slik er det også med sverdet – dine valg blir et spørsmål om liv eller død.
Riktig så dramatisk er det ikke i judo, men denne grunnleggende tanken om at enhver handling er fullstendig og endelig finnes her også. Alle teknikker og taktiske valg må være gjort med en oppriktig og ærlig innsats. Det nytter ikke å være halvhjertet. Kun en helhjertet innsats vil føre til seier.
Hei igjen!
Det forekommer mange forskjellige oversettelser av Østens uttrykk. I henhold til kinesisk tradisjon så består mange slike uttrykk av fire tegn. De refereres derfor ofte til som “fire-tegns ordspråk” og det er selvsagt en mengde eldre ordspråk, men også de som blir skapt i nyere tid har en tendens til å følge denne tradisjonen.
Det er riktig at “seshin” kan oversettes med “et oppriktig hjerte” hvis man leser tegnene hver for seg, men i vanlig bruk referer det til ens sinn uten å legge noe mer i det. Toitsu betyr “å forene” så uttrykket i seg selv betyr “samle ditt sinn”, “vær fokusert”.
Takk for en fokusert og oppklarende kommentar, Jarne