Shu ha ri betyr “etterlign, adskill, splitt”. PÃ¥ de eldste kampformskolene i Japan, kunne ikke studenter med lavere grad enn 1. dan stille noen spørsmÃ¥l om teknikker og treningsmetoder. Man forventet at de etterlignet teknikkene som ble vist sÃ¥ godt de kunne. Grunnen til denne ordningen var at kuy-graderte studenter kun lærte de grunnleggende teknikkene, og her var det ikke rom for diskusjoner om detaljer.
Etter at studenten hadde oppnÃ¥dd shodan eller nidan regnet man vedkommende for Ã¥ være oku iri. Det vil si at de var “(klare for) innsikt i mysteriet”. NÃ¥ var eleven klar for de mer spesielle teknikkene som kjennetegnet den aktuelle skolen. Utøveren ville nÃ¥ lære teknikk. taktikk, strategi og sÃ¥ videre. Fortsatt var det slik at de mÃ¥tte gjøre alt som sto i deres makt, for Ã¥ etterligne mesterens teknikker. Hvis de ikke klarte dette, kunne de bli bedt om Ã¥ forlate skolen. Etterhvert som kunnskapen økte godtok man enkelte spørsmÃ¥l. PÃ¥ denne mÃ¥ten kunne utøver og mester snakke sammen fra et mer likeverdig utgangspunkt.
Denne metoden var viktig for å bevare en krigskunsts egenart. Dersom man begynte å eksperimentere for tidlig, kunne man gå glipp av de aller mest sentrale elementene som preget hver enkelt kampform.
Når studentene oppnådde yodan eller godan, fikk de anledning til å lære alle teknikkene. Dermed ble det lettere å se det totale bildet - hvordan hver teknikk henger sammen med en annen. Dessuten kunne man nå lære ulike kata og hemmelige teknikker. I tillegg fikk de nå større anledning til å eksperimentere, for å skille favorittøvelsene fra resten av øvelsene, eller å utforske egen varianter.
Etterhvert fant hver student sin egen vei. Ved hjelp av mesterens retningslinjer fant de ut om det de hadde kommet fram til var i pakt med de grunnleggende regler og prinsipper i kampformen. Dette medførte at de lærte hvorfor enkelte teknikker ikke kunne fjernes, og hvordan hvert element er en del av helheten.
Når de hadde nådd dette nivået var de kommet så langt at de kunne utføre teknikker uten å tenke på om den var riktig eller gal. Studenten ble en del av krigskunsten, og det studentene gjorde var også en del av kampformen. Dette stadiet kalles splittelse. Utøveren var nå fri, bundet kun til sin egen kunnskap og følelse om hva som var god og dårlig kunst.
Les også
- Innlegg (RSS)
- Kommentarer (RSS)
Godt sagt
Jeg lurer på om
Skriv en kommentar