JudoMania Online

I årene mellom 629 og 645 etter vår tidsregning tar Hsuan Tsang med seg 600 tekster kalt Yogacara (helhetsøvelser) fra Nord-India til Kina via Katmandu. Disse tekstene la vekt på at folk skulle se på verden slik de trodde den var. ikke slik den faktisk var. De mente også at logikk var meningsløst, at synder og godhet var meningsløst, og at tro og arbeid var meningsløst. I stedet skulle man finne meningen med alt i sitt eget hjerte. Utviklingen av denne trosretningen er viktig for utviklingen av flere kampformer fordi denne filosofien dannet mye av grunnlaget for Zen-buddhismen i Kina, Korea og Japan.

I år 788 ble Shankara opplyst i henhold til buddhistisk tro. Shankara er ikke så kjent i den vestlige verden, men han er en av de mest innflytelsesrike filosofene i India. Hans teori gikk i korte trekk ut på at man kunne unnslippe skjebnen ved å tømme tankene fullstendig for illusjoner (sunya). Dette hadde stor innvirkning på hvordan zen-buddhismen kom til å bli.

I år 1089 ble såkalte koan blir introdusert i zen-buddhismen. Koan betyr “vanlige eksempler”, og disse eksemplene består gjerne av gåter eller paradokser som skal hjelp folk til opplysning. Et av de mest kjente eksemplene på slike koan er: “What is the sound of one hand clapping?”

Da kinesisk og indisk tankegang møttes for omtrent 2000 år siden startet to parallelle utviklingslinjer. På den ene siden førte buddhistiske sutra til at kinesiske tenkere tolket den indiske buddhismen i lys av sin egen filosofi. På den andre siden svarte pragmatiske kinesere med å utvikle en åndelig retning som de kalte ch’an (vanligvis oversatt med “meditasjon”). Ch’an ble adoptert av japanerne for om lag 800 år siden, og har siden den tid fått navnet zen. Og på 1200-tallet ble soto zen innført av korenaske musker til Japan. Dette gjorde at sittende meditasjon ble populært.

Zen framstår som en unik blanding av ideer og filosofier fra tre ulike kulturer: et japansk levesett, indisk mystisisme og kinesisk naturlighet, pragmatisme og spontanitet.

Zen er egentlig en rendyrket form for buddhisme fordi målet er det samme som Buddha hadde: opplysning. I zen-buddhismen kalles en slik opplysning satori. Opplevelsen som ofte kalles opplysning er kjernen i de fleste trosretningene fra det fjerne Østen. Det som gjør zen unikt er at man kun fokuserer på denne opplevelsen uten å fortolke den videre. All annen doktrine blir sett på som tilleggsaspekter ved buddhismen.

Opplevelsen av zen regnes for å tilsvare opplevelsen av satori. Siden dette griper alle slags tanker, er man ikke interessert i gjøre dette abstrakt eller til et mer komplisert konsept. Zen har derfor ingen doktrine eller filosofi, ingen spesielle bud eller dogmer, man legger vekt på at slike fritak fra all slags konkrete former for læresetninger gjør denne trosretningen åndelig på en reell måte.

Zen er i større grad enn noen annen mystisk retning fra Østen opptatt av at ord ikke kan uttrykke den ultimate sannhet. Denne overbevisningen er stammer sannsynligvis fra taoismen. I taoismen er det et ordtak som er omtrent slik: “Hvis noen spør om hv taoisme er og en annen svarer, vet ingen av dem hva taoismen egentlig er.” Like vel kan opplevelsen av zen sendes videre fra en lærer til en student. Man legger ikke vekt på skriftlig overføring, men derimot på en form for direkte påpekning av hva zen er. Dette er en typisk japansk holdning. Man utgir noe for å være fakta uten noen særlig form for begrunnelse og kommentar. Så å si all zen-litteratur forsøker å fjerne seg fra det abstrakte, og man gir i stedet helt dagligdagse og konkrete holdepunkter for studentene.

Opplysning i zen betyr ikke at man fjerner seg fra det jordiske, snarere tvert i mot. Zen krever en aktiv deltakelse i dagliglivet. Dette synspunktet ble godt likt av kineserne som la stor vekt på praktisk produktivitet. De kinesiske mesterne mente at ch’an (zen) var erfaringer man gjorde seg i hverdagen.

Perfeksjoneringen innenfor zen går kort fortalt ut på å leve sitt eget liv naturlig og spontant. Po Chang definerte zen slik: “Når du er sulten, spis, når du er trøtt, sov.” Dette høres kanskje enkelt ut, men zen-buddhistene er ute etter naturlighet i sin reneste form. Et kjent zen-ordtak sier:

Før du studerer zen, er fjell fjell og elver er elver; mens du studerer zen, er ikke fjell fjell og elver er ikke elver; når du er opplyst er fjell igjen fjell og elver er igjen elver.

Det er to hovedretninger av zen i Japan i dag. Forskjellen ligger både i metodikk og innhold. Rinzai-retningen bruker såkalte koan og samtaler der studenten forsøker å forklare en mester betydningen av disse. I tillegg benytter man dyp konsentrasjon kombinert med klapp og høye rop slik at konsentrasjonen skal bli vanskeligere. Det andre retningen kalles Soto, og her benytter man ikke “sjokkterapi”. I stedet mener man at studenten gradvis vil modnes.

Begge retningene benytter zazen (sittende meditasjon) i stor grad - flere timer hver dag. Korrekt sittestilling og pusteteknikk er det første alle Rinzai-studentene lærer seg. Zen-buddhister sier ofte:

Man sitter stille, gjør ingenting. Våren kommer, og gresset gror av seg selv.

Fordi zen tar utgangspunkt i dagliglivet fikk retningen lett innpass i de daglige japanske gjøremål som kalligrafi, maling, dekorering, blomsterbinding, kampformer og så videre. Hver av disse aktivitetene ble omtalt som en form for “do” eller “tao” i Japan. Det vil si at de var skritt i retning av opplysning.