De fleste som leser denne artikkelen er klar over at judo er blant verdens beste idretter. Problemet er bare at nesten ingen andre enn de som trener judo ser ut til å mene akkurat det samme. På fjernsyn får VM og OL i judo like stor plass som et middels kretsstevne i bridge, og rekrutteringen er et trist kapittel. Mange av oss som trener judo ser ut til å tro at bare judo får plass i media så vil folk strømme til klubbene. Og hvem har vel ikke deltatt på styremøter i klubber og kretser der “Rekruttering” har vært et eget punkt på dagsordenen?

Hva er problemet? Hva er løsningen?

Først må jeg bare slå fast at jeg ikke er noe annet enn en synser på dette området. Hadde jeg visst nøyaktig hva løsningen på problemet var, hadde jeg selvsagt ledet Norges største kjede av judoklubber og vært en rik og holden mann. Det er jeg ikke, men jeg har gjort meg noen refleksjoner om akkurat denne problemstillingen, lest noen artikler, vært trener og utøver siden 1983, og jobbet i skolen siden 1998. Jeg har opplevd ungdomskulturen på nært hold gjennom flere år.

Det er enkelt å slå fast at folk ikke gidder å trene judo. Dersom jeg husker riktig er antall registrerte medlemmer i NJF omtrent 3000 utøvere på landsbasis. Det er ikke mange. Et annet problem er at mange av de som begynner slutter etter kort tid. Frafallet er omtrent 90 % har jeg lest. Det er en fattig trøst at de fleste idretter har tilsvarende tall å vise til. Her er altså problemene slik man ser det i mange judoklubber:

  • Det er få som begynner å trene judo.
  • Nesten alle som begynner slutter i løpet av kort tid.

Hvordan skal man løse disse problemene? En god metode for å løse et problem er å finne årsaken til problemet, og deretter fjerne denne årsaken. For meg virker det som en fruktbar metode i dette tilfellet også. Men hva er årsaken?

Dette er det mange teorier om. IJF satser på endringer av reglementet, fargerike drakter og matter, profilere bestemte utøvere som stjerner. De henter inspirisjon fra andre idretter som har større suksess - i alle fall når det gjelder pressedekning.

En metode jeg tror veldig på er å framheve hvilket verdisyn man har i judo. Vent litt før du avviser denne tanken helt, for jeg har nemlig noen argumenter å komme med også.

Det viser seg nemlig at folk stort sett velger idretter som samsvarer med deres eget verdisyn. Nå kan man selvsagt si at det er en selvfølge, og at alle idretter deler de fleste verdier, men jeg tror dette er et viktig felt likevel. I de neste kapitlene skal jeg se litt nærmere på verdier i samfunnet og idretten, for å vise tydelig hva jeg mener man bør fokusere på i judoklubber, kretser og forbund. Når diskuterte forresten klubben din sitt verdisyn sist?

Idretten og samfunnet

De aller fleste av oss er klar over den koblingen Jigoro Kano hadde mellom det å trene judo og det å fungere i et samfunn. Han gikk så langt som å si det at man gjennom å trene judo skulle bli gode samfunnsborgere. IOC har som kjent sitt prinsipp om “fair play”, og mange liker å hevde at idrett generelt framhever positive verdier. Men kan man si at det er en påvirkning mellom idretten og samfunnet? Er i så fall en slik påvirkning ensrettet, eller er den gjensidig, eller er det ingen forbindelse i det hele tatt?

Når man trener judo er det helt åpenbart at dette har verdi i forhold til selve judoaktiviteten - noe annet ville vært ganske håpløst… Man blir rett og slett bedre i judo av å trene judo! Det Jigoro Kano framholdt var at dette i sin tur ville ha positiv effekt på utøveren i forhold til storsamfunnet, det vil i her si i andre sammenhenger enn på en judotrening. Hvis de moralske kvalitetene man utvikler gjennom å trene judo, har innvirkning på mine valg og holdninger på andre arenaer enn judomatta så vil det si at judo er en del av disse arenaene også. Judo blir da en del av samfunnet.

Hvis det motsatte er tilfellet, så kan man si at judo påvirkes av forhold i samfunnet. Det vil si at en judoka bringer med seg verdier og holdninger utviklet utenfor dojoen inn på treningene slik at aktiviteten der påvirkes og utformes med hensyn til dette. I boken “The Social Significance of Sport. Human Kinetics.” fra 1989 deler McPherson, Loy og Curtis dette inn slik:

Samfunnet og dets verdier påvirker idretten - både positivt og negativt. Idrett influeres av ytre verdier.

Idretten og dens verdier påvirker samfunnet - både positivt og negativt. For eksempel kan måten konkurranser inne idretten organiseres på virke inn på organiseringen av konkurranser i det øvrige samfunnet.

Hva betyr dette for din judoklubb?

Dette betyr kanskje ikke så mye for klubben som for judo generelt. IJF er veldig opptatt av dette spørsmålet. Det aller tydeligste tegnet på dette ser man i internasjonale konkurranser. Regelendringer skjer svært ofte i judo, og begrunnelsen er stort sett alltid at judo må holde følge med samfunnsutviklingen. Samfunnet forventer kjappe avgjørelser, underholdende kamper, tydelige kontraster (både farger på drakter og forholdet mellom tap og seier) og enkle regler.

Judoutøvere utviser stor respekt for reglement og dommere under konkurranser. Det er også sjelden man forsøker å lure dommeren med hensyn til skader og så videre. I tillegg er det slik at man forholder seg relativt høflig og positivt overfor sin motstander både før, under og etter en kamp. Dette synes jeg er positive verdier som er verdt å videreformidle til andre deler av samfunnet. Ikke slik å forstå at man skal bukke og takke uansett hva man blir utsatt for, men heller det at man skal benytte de demokratiske kanalene som finnes dersom man er misfornøyd med avgjørelser.

I tillegg er judo en helt gjennomført ikke-voldelig idrett og kampform. Aggresjon og sinne skal unngås. Fokus ligger på mestring av teknikker, estetikk og “fair play”. I judo har dette en egenverdi, og etter min mening er dette verdt å ta vare på. Spørsmålet blir om det er dette man skal fokusere på dersom man har et reelt ønske om å rekruttere folk til judomatta?

Individet og idretten

På samme måte som man deler påvirkningene som går mellom samfunnet og idretten inn i to hovedgrupper, kan man dele innvirkningene mellom en judoka og judo inn i to hovedgrupper. I boken “Personality, Evolutionary Heritage and Human Distinctivness” fra 1988 skriver Buss dette slik:

Individer velger idretter som har verdier som er viktige for dem. Personer søker omgivelser som matcher deres behov. Vi kaller dette den aktive matching mellom person og omgivelser. En idrett og dens spesifikke verdier påvirker de personer som er involvert. Personer formes og skapes av sine omgivelser. Vi kaller dette den passive matching mellom person og omgivelser.

Hva betyr dette for din judoklubb?

I første omgang betyr det at de som allerede trener judo sannsynligvis er medlemmer i klubben fordi det er et felles verdigrunnlag tilstede - enten i selve kampformen judo eller i selve klubben. Dette er det svært viktig å huske på når man skal drive rekrutteringsarbeid, eller det som er enda viktigere: beholde de som allerede har begynt å trene. I tillegg bør det kort nevnes at mange av de som begynner med judo ofte har urealistiske forventinger til treningsformen.

De fleste har sikkert observert akkurat dette enten i judo eller i andre idretter. Det ser ut som om det er visse typer/personer som preger ulike idretter. Denne fordommen er trolig riktig.

Men i tillegg er det overveiende sannsynlig at idretter generelt tiltrekker seg mennesker som har en del felles egenskaper. For eksempel har de fleste idretter store innslag av konkurranse.

Dessuten vil medlemmene gradvis kunne endre denne kulturen i takt med sin egen utvikling. Det vil med andre ord si at klubbkulturen er i konstant endring, men det vil også si at i judoklubber med en sterk leder og store utskiftninger ellers, kan vedkommendes verdisyn bli det grunnleggende for klubben. Dette kan åpenbart ha positive og negative effekter.

Dette er prosesser som foregår i alle judoklubber, men det er ikke alltid like lett å kartlegge disse. Omfanget varierer selvfølgelig i forhold til utøvernes mottagelighet for impulsene, og i forhold til hvilken styrke judoklubbene formidler verdiene.

Undersøkelser viser at…

Annethvert år siden 1985 har Norsk Monitor gjort en undersøkelse som dreier seg om forholdet til omtrent 60 verdier hos mennesker over 15 år. Disse verdiene deler seg stort sett alltid i forhold til den vanrette og loddrette aksen på figur 1.

Som det er illustrert på figur 1 preges personene i undersøkelsen av tre grunnleggende ønsker: å ha, å tilhøre og å være. Disse skal jeg kort si litt mer om:

Noen mennesker definerer seg selv i forhold til hva de har. De moderne materialistene definerer seg selv i forhold til det å ha visse ting: det kan være den beste, den riktige, den dyre, den sjeldne, den behagelige av et eller annet (for eksempel en judodrakt). Moderne materialister legger vekt på risiko, lovforakt, forbruk, frigjorthet, spontanitet, status, egoisme, ulikhet, materialisme og så videre.

Noen mennesker definerer seg selv i forhold til hva de er. De tradisjonelle - enten de er materialister eller idealister - definerer seg gjennom det å uttrykke seg selv, realisere seg selv, utvikle seg selv. De som plasserer seg i den tradisjonelle delen av figuren preges av verdier som nærhet, religion, helse, nøysomhet, tradisjon, trygghet, fornuft, intoleranse, avstand, sparing, lovrespekt og så videre.

Noen mennesker definerer seg selv i gjennom å tilhøre. De moderne idealistene legger stor vekt på å tilhøre noe; det kan være en nasjon, et idrettslag, en judoklubb, et landslag (og lignende). De moderne idealistene legger vekt på verdier som følelser, antiautoritet, urbanitet, toleranse, likestilling, teknologi, miljøvern, likhet, selvrealisering og så videre.

Hva betyr dette for din judoklubb?

Det mest interessante ved denne modellen er egentlig hvem som befinner seg hvor. Hvis man vet hvilke verdier gamle og unge, kvinner og menn stort sett har, kan rekrutteringsarbeidet bli litt enklere. (Det er vel unødvendig å minne om at slike undersøkelser og modeller av virkeligheten ikke alltid er like gode.) I følge Norsk Monitor plasserer personene i undersøkelsen seg stor sett slik som figur 2 viser.

I norsk sammenheng karakteriseres judo gjerne som en moderne ungdomsidrett. Den befinner seg slik sett helt øverst på figur 1 og 2. I motsatt ende av den loddrette skalaen finner vi aktivteter som fotturer, jogging og orientering. Dette er tradisjonelle aktivteter som drives av middelaldrende og eldre mennesker. (Dette er en meget forenklet framstilling, men det gir et riktig inntrykk av gjennomsnittsutøveren.)

I 1996 fordelte idrettene seg som på figur 3 ifølge Norsk Monitors undersøkelse. Figur 3 viser altså at mesteparten av de som trener judo preges av moderne verdier. De er stor sett unge, og ligger midt på treet når det gjelder utdanning og lønn. I følge denne figuren er det også en relativt grei fordeling mellom kvinner og menn, men det vet vi jo alle at ikke stemmer helt… Det er også verdt å merke seg at idretter som får stor mediedekning befinner seg i samme område av figuren som mennene gjør. (Kanskje det ikke er blå drakter og gule matter som er løsningen dersom judo ønsker økt oppmerksomhet i media..?)

Denne undersøkelsen viser kun et gjennomsnitt, og et gjennomsnitt består som kjent av helt unike enkelttilfeller. Dette gjør det enda viktigere å drøfte verdier i forhold til samfunnet og individet i din spesielle klubb (som når alt kommer til alt har mange fellestrekk med andre judoklubber…).

Personlig tror jeg at man i klubber, kretser og forbund må bestemme seg for hvilken profil man ønsker at judo skal ha. Jeg er klar over at judo har sin egen identitet så å si, men man kan til en viss grad velge ut, begrense, øke fokus og så videre på sider ved kampformen som man tror vil være fordelaktig med hensyn til det målet man har (økte inntekter, flere utøvere på landslaget, breddeidrett, anti-vold, selvforsvar, trim for eldre…). I den sammenheng er det nok mer viktig å synliggjøre verdier gjennom aktivtet og handlinger i lokalmiljøet enn å synliggjøre to judoutøvere som står og stanger på en tv-skjerm.

Judo er en moderne idrett

Ifølge Norsk Monitors undersøkelse kan man på ingen måte si at judoen tilhører det klassiske olympiske idealene. Disse idealene er til en viss grad preget av overklassesport og amatøridrett. Judo er heller ikke en profesjonell konkurranseidrett i moderne tradisjonell forstand. Ifølge undersøkelsen må judo kartakteriseres som en moderne idrett slik den framstår i Norge i dag.

Det som danner mal for utviklingen av idretter for øyeblikket er moderne ungdomsidretter som snowboard. Kommersialiseringen har vært et viktig hjelpemiddel for denne idretten, uten at det har fått prege den litt bohemaktige opposisjonskulturen. (Nå er det kanskje diskutabelt om snowboardere er så boheme som de vil gi inntrykk av å være.)

Dette viser meg at en kampform som judo kan fokusere på verdier som slår an blant de man ønsker å rekruttere, og at dette er viktigere enn å bli vist på tv. De idrettene som har hatt suksess blant ungdom i Norge de siste årene har vært alpint, deretter telemark og nå snowboard. Felles for disse er at de kommer med pakkeløsninger når det gjelder utstyr, informasjon og opplæring. Ingen av disse aktivitetene er billige. Felles for alle aktivitetene er at de har vært på linje med den rådende ungdomskulturen på det aktuelle tidspunktet.

Går det an å selge pakkeløsninger i judo? Ja! Det er faktisk andre måter å organisere nybegynnertrening på enn å la utøverne trene i klubben to ganger i uka i et halvt år for å få seg et gult belte. Her er noen få forslag:

  • Utendørstrening er en spennende variant som krever en del av treneren, men som gir mye mer action til utøverne. Jeg innbiller meg at dette passer best for litt viderekomne ungdommer. Det kan også markedsføres som realistisk judo/selvforsvar.
  • Selvforsvarskurs er alltid en variant som trekker folk. Og jeg er klar over at man ikke kan lære selvforsvar på et slikt kurs, men det kan jo motivere folk til videre trening.
  • Man kan slå seg sammen med andre kampformer slik at man kan tilby en kombinasjon av treningsformer/teknikker. Her har jeg positive erfaringer med at utøverne synes judo er blant de kuleste kampformene når det først mestrer det mest grunnleggende.
  • Dessuten kan det være verdt å merke seg at flertallet av de som trener judo er synes randori er det beste aktiviteten på treningen. Det viser i alle fall en uhøytidelig undersøkelse foretatt blant noen av de som besøker JMO.

Er judo en risikosport?

Et generelt utviklingstrekk de senere årene er økt interesse for risikosport. Det virker som om man ønsker å drive med noe spennende i et uspennende samfunn. Dramatisk, spenningskrevende og kreativ sport er det som i størst grad fanger ungdommenes interesse. Et annet litt motsatt trekk går ut på at man ikke ønsker å slite, man vil ha det komfortabelt og man vil være sammen med andre i et lagspill.

I denne forbindelse bør man i klubbene diskutere hvilke sider av judoen man skal fokusere på. Det er kanskje ikke så lurt å fokusere på at “judo har fjernet alle farlige teknikker”? Kanskje man skulle fokusere mer på selvforsvarsaspektet ved judo? Kanskje det er mulig å trene utendørs med vanlig treningstøy en gang i blant? Randori på gresset eller i snøen er ganske kult! Det er drøssevis av praktiske variasjonsmuligheter som kan intensivere opplevelsen av å drive med judo.

Min erfaring med ungdommer er også at de vil ha en sterk trenerpersonlighet, og jeg mener ikke en tyrann! De fleste ungdommer jeg har vært trener for synes det er viktig at treneren er kul. Stort sett er kul det samme som flink. Det betyr med andre ord at nybegynnerne uansett alder skal ha de beste trenerne i klubben!

En liten oppsummering

Dette var noen av mine tanker omkring denne problematikken. Dette er selvsagt synspunkter som kan diskuteres i det vide og brede, og det er vel det som er budskapet mitt også. Klubbene er flinke til å sette ord på selve problemet, men jeg har en liten mistanke om at man ikke diskuterer, undersøker og ikke minst gjør noe med det man mener er årsakene til problemet.
Del på FaceBookPost to MySpace!Gi Kudos til denne saken! Send til Klikkbart


Les også