John Dewey er en av de mest kjente amerikanske pedagogene. Han levde omtrent samtidig som Jigoro Kano som på sin side var en av de mest betydningsfulle pedagogene i Japan. Begge regnes som grunnleggerne av sine lands moderne skolesystemer. Det er mange fellestrekk ved livene til disse samtidige pedagogene.
For å kunne sammenligne utviklingen av pedagogiske ideer og en mulig gjensidig påvirkning mellom John Dewey og Jigoro Kano, må vil først se litt nærmere på kulturene de levde i, og vi må se på ønsker samfunnene hadde om en endring.
John Dewey som ble født i 1859 var den ubestridte utdanningsreformatoren i USA. Mesteparten av undervisningsfilosofien vi benytter i den vestlige verden har sin bakgrunn i Deweys pedagogikk. Jigoro Kano ble født et år etter John Dewey, i 1860. Kano hadde også stor innvirkning på utdanningsinstitusjonene i sitt hjemland.
Både Dewey og Kano fullførte sin universitetsudannelse i løpet av 1880-årene. I disse årene foregikk store kulturelle endringer i begge land; mye på grunn av at folk flyttet fra landet og inn til byene. Denne industrielle revolusjonen førte blant annet til at folk savnet faste holdepunkter i tilværelsen. Man fikk en følelse av mangel på fellesskap og identitet.
De filosofiske ideene som preget utviklingen av Europa, kom også til å ha stor innvirkning på utviklingen i Amerika og Japan mot slutten av 1880-årene. Jigoro Kano må nødvendigvis ha blitt kjent med den vestlige filosofien gjennom sin universitetsutdannelse. Japan var på denne tiden inne i en prosess med sterk vestliggjøring.
Et av de grunnleggende prinsippene i judo (jita kyo ei) handler om gjensidig velferd og nytte. Dette konseptet er typisk for tenkningen som fant sted blant intellektuelle i Europa på denne tiden. Jigoro Kano kan på denne måten ha blandet det beste fra japansk tenkning med det beste i europeisk tenkning.
I motsetning til det som var vanlig i den vestlige verden, arbeidet Jigoro Kano alene med sine ideer. Gjennom praksis i ulike jujutsu-skoler utviklet og perfeksjonerte han sine prinsipper. Hovedtanken var det gjensidige forholdet mellom trening og filosofi i tillegg til de sosiale implikasjonene dette hadde.
Dewey gikk gjennom lignende faser i USA. Han sa at interessen for filosofi startet på et kurs der de brukte en tekst av T. H. Huxley. Forestillingen om at mennesket er organisk og at alt henger sammen i en stor enhet skal ha dukket opp underveis på det nevnte kurset.
Her kan man finne en parallell mellom Kano og Dewey. Begge hadde en enorm interesse for filosofi og fysisk læring, og for sammenhengen mellom mentale læreprosesser og å utføre en handling for å lære.
I 1904 forlot Dewey University of Chicago og ble ansatt på Columbia University. Dette var en av foranledningene til et møte med Jigoro Kano i 1919.
The Columbia Teachers College var et kurssenter for lærere fra mange land. På grunn at dette spredte Dewey tenkning seg til mange land over hele verden – også til land i Asia. Dewey ble blant annet invitert til Imperial University i Japan. Han besøkte Asia i perioden 1919 til 1921, og da underviste han i Tokyo, Beijing og Nanking.
Jigoro Kano kom i kontakt med John Dewey mens Dewey underviste på Imperial University. De to mennene utvekslet ideer om utdanning og opplæring, og som en del av den kulturelle utvekslingen ble Dewey tilbudt en demonstrasjon av judo på Kodokan. Dette førte blant annet til at judo ble en del av utdannelsen på Columbia University. I 1920 ga Dewey ut “Letters from China and Japan”. Der kunne man lese om Deweys møte med judo:
En annen opplevelse jeg ikke har fortalt om, er at jeg så på judo. Den største judoeksperten er president på en skole, og han arrangerte en spesiell oppvisning med eksperter for meg. Han forklarte teorien før hver teknikk ble vist. Oppvisningen fant sted søndag morgen i en stor judohall, og det var mange som utførte “fri trening” også. Disse utøverne var for raske for mitt øye. Jeg kunne ikke se hva som skjedde før de plutselig kastet hverandre ned på bakken. Dette er virkelig en kunstform. Professoren hadde tatt de gamle øvelsene, studert dem og funnet de bakenforliggende mekaniske prinsippene. Deretter hadde han satt de sammen på en vitenskaplig måte. Alle teknikkene er basert på grunnleggende mekaniske lover der man utnytter motstanderens ubalanse til egen fordel. Det første man lærer er hvordan man skal falle uten å slå seg. Det alene er grunn god nok til at judo burde undervises i alle gymsaler. Det er ingen erstatning for utendørsaktiviteter, men jeg mener judo er langt bedre enn vår form for innendørs linjegymnastikk. Det mentale elementet er langt mer framtredende i judo. (…) Jeg la merke til de smale midjene til alle disse utøverne; de puster med hele magen. Bicepsene er ikke spesielt store, men underarmene er de største jeg har sett.