IJF (International Judo Federation) er en ledende, retnings- og lovgivende instans alle judoka må forholde seg til. Organisasjonen er godkjent av IOC, og den består av 5 kontinentale unioner og 178 medlemsland.
Opprettelsen av IJF ble foreslått av Jigoro Kano på 1930-tallet, men organisasjonen ble ikke grunnlagt før i juli 1951 av EJU. I 1952 på kongressen i Sveits ble Risei Kano utpekt til å være presidenten i IJF. Opprinnelig besto IJF av 13 medlemsland fra Europa. Men i løpet av det første året økte antallet nasjoner med 6 (4 fra Mellom-Amerika, 1 fra Oceania og 1 fra Asia).
En av de viktigste oppgavene til IJF er å gi retningslinjer for konkurranser som VM og OL. Det aller første VM i judo fant sted i Tokyo i mai 1956. Der deltok 31 menn fra 21 nasjoner. I de første årene ble det avholdt VM enten annenhvert eller tredjehvert år. Siden gikk man over til å arrangere VM fast annenhvert år. VM for kvinner ble arrangert for første gang i New York, USA i 1980. Siden VM i Maastricht i 1986 har VM for kvinner og menn blitt arrangert samtidig og på samme sted.
Judo ble godkjent som en offisiell sommeridrett i OL-sammenheng av IJF på den 57. sesjonen i Roma i august 1960. De aller første olympiske judokampene fant sted i Tokyo, Japan under det 18. OL i 1964.
I 1985 bestemte IOC at judo for kvinner kunne være en demonstrasjonsgren under OL i 1988. I 1992 ble kvinnejudo en offisiell olympisk idrett. IJF har også arrangert og organisert junior-VM siden 1976 som et ledd i utviklingen av judo, og som en del av aktiviteten spesielt rettet mot ungdom som trener judo.
Konkurransereglement
IJFs konkurranse-/dommerreglement (“Referee Rules”) har utviklet seg gjennom mange år. Regelendringer skjer kontinuerlig slik at judokonkurransene forblir dynamiske og spennende. I tillegg tar man hensyn til at judo i aller høyeste grad kan utføres som en internasjonal og olympisk idrett på svært høyt plan.
I de første årene man hadde judokonkurranser i Japan var det slik at den eldste, mest erfarne og høyest graderte judoutøveren dømte kampene. Dette ble gjort med en slik autoritet at all diskusjon omkring dommeravgjørelser var uaktuelt. I værste fall kunne man kalle en avgjørelse “uheldig”. Å være dommer var på begynnelsen av 1900-tallet er ærefullt oppdrag som kun ble gitt til noen få menn.
I løpet av årene mellom 1930 og 1948 fantes det ingen skrevne regler på andre språk enn japansk i et mesterskap som All Japan Judo Championships. Dette endret seg raskt etter at IJF ble grunnlagt. Man begynte å se et stadig voksende behov for et internasjonalt reglement ettersom store konkurranser ble vanligere i årene etter 1948.
Med dette som en begrunnelse og som en del av forberedelsene til det første judo-VM i Tokyo i 1956 ble Kodokans konkurransereglement oversatt til engelsk i 1948. Disse reglene ble revidert i 1951, 1955 og i 1961 slik at de raske endringene judo gjennomgikk på denne tiden ble tatt hensyn til. På IJF-kongressen i 1960 som fant sted i forbindelse med det tredje judo-VM, foreslo EJU at IJF adopterte Kodokan-reglementet.
I 1964 var judo med som en demonstrasjonsidrett i OL for første gang. Behovet for regelendringer kom tydelig fram. I OL stilte man blant annet krav om at idrettene måtte ha passende vektklasser. Dette var ikke særlig populært blant flere av de tradisjonelt orienterte judoutøverne i samtiden. I de senere årene har det kommet klart fram at inndelingen av utøverne i ulike vektklasser har bidratt sterkt til rekrutteringen av nye judoka i den vestlige verden.
Eksempler på regelendringer
1950: Ben- og nakkebend ble forbudt.
1960: Utvikling av et standard japansk dommerspråk, og dommerne kunne ikke lenger benytte judogi når de dømte kampene.
1965: Utøverne ble inndelt i 3 vektklasser i tillegg til åpen klasse.
1967: Utøverne ble inndelt i 5 vektklasser i tillegg til åpen klasse. Man gikk bort fra å bruke håndsignal i tillegg til ordet hajime. Utøverne skulle ikke bukke mot dommerne før og etter kamper lenger.
1972: Den 1 meter brede faresonen og skåringstavlen ble introdusert.
1974: Skåringene koka og yoko ble innført sammen med tilsvarende straffepoeng (shido og chui). Man sluttet med å dra utøverne inn mot midten av kampsonen når de nærmet seg faresonen.
1975: Dette året gikk man bort fra at en utøver som blir tildelt keikoku måtte knele når han ble idømt straffen. Det samme gjaldt utøvere som skulle rette på judogien. Knelingen ble sett på som ydmykende.
1976: Det ble ikke nødvendig for dommeren å rope jikan, for at klokkene skulle stoppes. Fra nå av holdt å rope matte.
1979: Utøverne ble inndelt i 7 vektklasser i tillegg til åpen klasse. Kontroll av judogien før konkurransene begynte ble også innført. Dessuten ble det spesifisert at kvinner skulle benytte en hvit t-skjorte under gien.
1980: Det aller første judo-VM for kvinner ble arrangert i New York, USA.
1981: Den aller første kvinnen med IJFs A-dommerlisens ble Clare Hargrave fra New Zealand. Hun ble tildelt denne dommerlisensen under Asian Games Judo Championships.
1997: Bruk av blå judogi i alle IJF-konkurranser ble vedtatt. Osaekomi-tiden for ippon ble redusert med 5 sekunder til 25 sekunder.
Presidenter i IJF
Risei Kano, Japan – 1952-1965
Charles Palmer, England – 1965-1979
Shigeyoshi Matsumae, Japan – 1979-1987
Sarkis Kaloghlian, Argentina – 1987-1989
Lawrie Hargrave, New Zealand – 1989-1991
Luis Baguena, Spania – 1991-1995
Y. S. Park, Sør-Korea – 1995-2007
Marius L. Vizer – 2007-