Jigoro Kano grunnla kampformen judo omkring 1882. Judo ble raskt en populær idrett, og Kano holdt mange foredrag om sine idéer. 5. juni 1934 holdt han en leksjon i Hellas. Nedenfor følger en oversatt utgave av foredraget han holdt.
Helt siden jeg begynte å jobbe i det offentlige har jeg vært tilknyttet undervisningsinstituasjoner. En tid var jeg leder av byrået som hadde ansvar for grunnskolen i Japan, og i 24 år var jeg rektor ved Higher Normal College i Tokyo.
Yrket mitt gjorde at jeg ofte måtte ta stilling til spørsmål som:
- Religion som virkemiddel i en moralsk kultur tviler ingen på. Likevel er den religiøse moral er ikke gjenstand for begrunnelse, men heller et trosspørsmål. Ulike personer kan ha ulik tro, og hvordan kan man da avgjøre hva som er riktig og hva som er galt? Hvordan kan man finne et svar som alle vil være komfortable med?
- I tusenvis av år har store tenkere i ulike land kommet fram til hundrevis av ulike syn på moral. Noen har kommet fram konklusjoner gjennom en filosofisk tankeprosess, mens andre har gått på tvers av eget tankesett. Det er derfor vi har så mange forskjellige etiske systemer. Disse etiske modellen har vært kjent under ulike merkelapper og navn – alt fra Platon og Aristoteles i Vesten til Lao-tse og Konfusius i Østen. Det virker som om de ulike meningene og tankene vil ingen ende ta. Hvordan kan man forene disse ulike tankene?
- Vi har alle respekt for tradisjon, og ingen av oss mener at tradisjoner ikke er viktig når man skal undervise i moral. Men hvordan kan vi bevise at moral med utgangspunkt i tradisjon alltid er det riktige, og at disse tankene aldri behøver å endres? Har ikke historien vist oss at moralske tanker og regler kan være riktige å følge i en periode, men at de samme reglene kan være mindre aktuelle i en annen periode? Er det ikke slik at ulike land har ulike normer og verdier? Finnes det ikke en måte å teste gyldigheten av slike tradisjoner på?
Når jeg ble konfrontert med slike spørsmål slo det meg at de grunnleggende prinsippene i judo kunne gi en løsning på disse vanskelige utfordringene. Så derfor forsøkte jeg å bruke judoprinsippene på alle vanskelige spørsmål som jeg møtte, og det var aldri vanskelig å finne en måte å anvende dem på.
Prinsippene jeg snakker om er:
- Uansett hva det gjelder er den beste måten å møte det på ved å bruke den mest effektive eller hensiktsmessige mentale eller fysiske energien rettet mot målet.
- Harmonien og utviklingen av en gruppe, som alltid vil bestå av ulike individer – uansett hvor mange, er best ivaretatt ved gjensidig hjelp og støtte.
Hvis jeg hadde tid til det, skulle jeg gjerne forklart hvordan jeg kom fram til disse konklusjonene. Da ville det blitt enklere for dere å forstå den virkelige betydningen av det jeg sier, men det får vi la ligge til en annen anledning. I stedet vil jeg nå gå litt videre, for å vise dere hvordan man kan anvende judoprinsippene i ulke faser av menneskenes historie.
I det føydale Japan fantes det mange kampformer som fekting, byeskyting, bruk av spyd og så videre. En av disse kampformene het jujutsu som hovedsakling besto av ulike måter å slåss på uten bruk av våpen (selv om våpen også kunne bli brukt en gang i blant).
I mine yngre dager studerte jeg jujutsu på to ulike skoler under to enestående flinke mestere. Jeg fikk også instruksjon av mange andre mestere som alle representerte ulike skoler og retninger.
Men jujutsu var opprinnelig ikke ment for å testes eller sammenlignes på vitenskaplig vis. Det var rett og slett en samling teknikker og metoder for angrep og forsvar som ulike mestere underviste i. En skole representerte gjerne en gruppe med teknikker og metoder, mens andre skoler hadde andre teknikker og metoder. Det fantes ikke et grunnleggende prinsipp man kunne teste teknikkene og metodene i forhold til.
Dette motiverte meg til å studere dette emnet svært nøye, og jeg kom til slutt fram til et prinsipp som kunne være felles for all slik trening:
Uansett hva det gjelder er den beste måten å møte det på ved å bruke den mest effektive eller hensiktsmessige mentale eller fysiske energien rettet mot målet.
Deretter forsøkte jeg på nytt å studere, så langt jeg var i stand til, alle metoder for angrep og forsvar som mestere hadde undervist i før min tid. Jeg fant ut at det var mange teknikker som kunne brukes i tråd med mitt prinsipp, og det var mange teknikker som ikke kunne brukes.
Jeg valgte å samle de teknikkene som var i samsvar med prinsippet jeg hadde funnet. I tillegg fant noen nye teknikker som jeg følte også kunne bestå en slik test. Resultatet var at jeg i 1882 lanserte mitt eget system for angrep og forsvar.
Judo er navnet på dette fundamentale prinsippet og anvendelsen av det, mens jujutsu er navnet på ulike metoder og teknikker som ikke er fundert på et slikt prinsipp. Jeg ga institusjonen der man trener på prinsippet navnet Kodokan som betyr “stedet der man trener veien”.
Forsøket mitt viste seg å ha stor suksess. I Japan er det nesten ingen som trener på de gamle metodene, judo trenes på nesten alle skoler, i militæret, marinen, politiet, og navnet jujutsu har nesten blitt borte fra det japanske vokabularet. Nå snakker folk i stedet om judo.
Suksessen jeg hadde med å utvikle og å bruke prinsippet om mest effektiv bruk av energi gjorde at jeg tenkte det kunne være hensiktsmessig å gjøre et lignende forsøk i sammenheng med fysisk fostring.
Når jeg jobbet med dette temaet måtte jeg først definere hva jeg mente med fysisk fostring. Jeg mener at dette begrepet kan deles inn i minst fire ulike elementer:
- Helse
- Styrke
- Praktisk nytteverdi
- Åndelig trening (intellektuell, moralsk og estetisk trening)
Ingen vil være uenig i denne definisjonen, men jeg vil gjerne poengtere at ingen, ikke engang spesialister på fysisk fostring, har studert hvor viktig balansen mellom disse fire elementene er. Er det ikke slik at mange forkjempere for trening legger for stor vekt på styrke og tekniske ferdigheter? Er det ikke slik at mange gymnastikktrenere så å si kun er opptatt av (…) en harmonisk utvkling av kroppen?
Det er ikke rart at selv eksperter gjør slike feil fordi selve hensikten med fysisk fostring er ikke klart definert. Prinsippet om mest effektiv bruk av energi er enda ikke anerkjent over hele verden, og det er fortsatt kun noen få personer som studerer slike emner med dette som utgangspunkt.
Jeg vil nå snakke om dette prinsippet knyttet til moralsk og intellektuell trening.
På samme måte som når det gjelder forholdet mellom de fire elementene som fysisk fostring betår av, bør forholdet mellom intellektuell og moralsk kultur, og forholdet mellom disse to og fysisk fostring være gjenstand for seriøse studier. Likevel er det slik at ikke bare folk flest, men også de som jobber med undervisning, virker likegyldige i forhold til slike tanker.
(…)
Moralsk kultur er et sammensatt tema som betår av mange ulike deler. Hver av disse delene bør studeres – både hver for seg og sett i forhold til hverandre.
Først og fremst må man utforske moral fra et intellektuelt ståsted. Dette bør gjøre folk i stand til å ta valg om rett og galt, selv når det dreier seg om kompliserte sammenhenger. Samtidig er det viktig å legge vekt på menneskers evne til medfølelse og frivillighet, samt det å utvikle gode vaner. Det ser dessverre ut som om ikke så mange tar dette på alvor. Jeg mener at dette også har sammenheng med mangelen på kunnskap om prinsippet om mest effektiv bruk av energi.
Kultur, enten den er fysisk, intellektuell eller moralsk, kan bare tilegnes skikkelig hvis man tar nok hensyn til forholdet mellom disse tre elementene slik de gjør seg gjeldende i den aktuelle kulturen.
Her kommer et enkelt eksempel på hvordan folk flest kan ta hensyn til dette viktige prinsippet i sin egen hverdag: Skal man lese en bok, en avis eller et magasin bør man velge det som er aller mest nyttig å lese akkurat der og da. Mange bryr seg ikke om slike saker. Det same kan sier om folk når de skal velge mat, klær, bolig, shopping, økonomi – kort sagt alle daglige valg og muligheter vi må ta stilling til.
Bare gjennom den rette forståelsen og den korrekte anvendelsen av dette prinsippet kan man gjøre kroppen sin sterk, sunn og nyttig. Man kan også bli en person med høy moral og høyt intellekt. Man kan bli en person som ikke bare er lykkelig, men som også er samfunnsnyttig og i stand til å hjelpe andre. Bare folk som er lojale overfor vårt prinsipp kan bli slike mennesker.
Prinsippet om mest effektiv bruk av energi kan anvendes i forhold til mer enn valg mennesker må ta stilling til. Prinsippet kan også brukes i forhold til små og store grupper – grupper på noen få personer eller store nasjoner.
For at en gruppe skal kunne styres etter et slikt prinsipp må de organiseres godt. Medlemmene i gruppa må handle slik at interessene til de andre ivaretas. Harmonien og utviklingen av en gruppe, som alltid vil bestå av ulike individer – uansett hvor mange, er best ivaretatt ved gjensidig hjelp og støtte. Dette er derfor det andre bærende prinsippet i judo, og dette er helt sentralt for at det sosiale livet skal være velfungerende. Kan ikke dette også brukes i internasjonale forhold mellom nasjoner?
Jeg avslutter foredraget mitt med å sitere fra en tale jeg holdt i Madrid i fjor i forbindelse med et møte i den Interparlamentariske Union:
Heldigvis er ikke forskjellene i idealer store mellom de ulike siviliserte samfunn, men når man spør folk om grunnlaget for at folk har de samme idealene, kan de bli svar skyldig. Religion med sitt fokus på tro kan ikke være forklaringen siden ikke all religion har de samme synspunkt. Kan filosofi være forklaringen? Nei, også i filosofi er de ulike tankesettene fjernt fra hverandre, og de kan derfor vanskelig forenes. Hva er så den egentlige årsaken til denne sammenhengen mellom idealer? Den avgjørende grunnen ligger i følgende resonnement: Siviliserte mennesker, som lever i samfunn, ville ikke drømme om å slutte å være sosiale og å leve totalt isolert fra andre mennesker. Så lenge et menneske ønsker å være del av et samfunn, må vedkommende opptre som et medlem i dette samfunnet. Vedkommende må ta sin del av ansvaret for at samfunnet fungerer. Så lenge et menneske lever i et samfunn vil vedkommende ha en egeninteresse av at det fungerer, og dersom samfunnet forfaller vil vedkommendes muligheter til et lykkelig liv bli dårligere. Dersom man bevisstgjør folk om dette vil de ta større ansvar, og de vil bli mindre selvsentrerte og egoistiske. Den aller beste måten å få til dette på er ved å følge prinsippene om mest effektiv bruk av mental og fysisk energi, og prinsippet om gjensidig velferd og nytte. Enten det er bevisst eller ei, vil mange kunne svare bekreftende på at det er disse tankene de lever etter.
