Motivasjon beskrives gjerne som energi med en bestemt retning i fagbøker. Dersom vi er sinte, gir dette oss mye energi. Hvis vi i tillegg vet hva vi skal gjøre, kan energien få en bestemt retning. Judoutøvere lærer både å styre energien sin inn i ufarlige retninger, og samtidig opparbeider man seg en bevissthet i forhold til hva man er i stand til å bruke teknikkene sine til – dersom det skulle bli nødvendig.
Det er vanlig blant teoretikere å skille mellom indre (naturlig) og ytre (kunstig) motivasjon. Ofte beskrives dette som to ytterpunkter, men jeg mener at det er glidende overganger mellom de to formene for målretting av energien.
Ved indre motivasjon er det selve aktiviteten som er viktig. Som et eksempel kan jeg forklare hvorfor jeg trener kampformer. Grunnen til at jeg trener judo er at jeg liker selve treningsformen, og at jeg har stor glede av å benytte kroppen min for å løse krevende tekniske oppgaver. Jeg trener også for å bli i bedre stand til å forsvare meg selv. Alt dette er et naturlig resultat – eller med andre ord et direkte resultat – av judotreningen jeg gjør. Det er ikke nødvendig å gjøre noe annet enn å delta på treningene for å oppnå dette resultatet. Det er dette som kalles indre motivasjon.
Dersom jeg hadde trent for å bli Norges beste judoka i min vektklasse, hadde det vært snakk om ytre motivasjon. Da kunne jeg meldt meg inn i en judoklubb og trent med dette som mål. Jeg sier ikke at dette er mindre verdt, men det er i alle fall en annen tilnærmingsmåte til treningen. Selv om målet med treningen er en eller annen aktivitet organisert av judoklubben, har den ingen direkte tilknytning til min trening. Å vinne et NM i judo er ingen direkte konsekvens av treningen, men det er en konsekvens av prestasjonene i selve konkurransen.
Ved ytre motivasjon kommer det inn elementer og konsekvenser som ikke er en naturlig del av aktiviteten: ros og kritikk, status, prestisje og så videre. Det er ikke gitt at ytre motivasjon ikke er bra, men denne formen for motivasjon brukes ofte galt. Noen ganger bruker man for eksempel trusler eller løfter om belønning som en måte å få utøvere til å utføre handlinger på: “Hvis du vinner denne kampen, så lover vi deg gull og grønne skoger.”
Jeg er veldig opptatt av noe jeg kaller positivt-realistiske tilbakemeldinger . Det vil si at utøverne for ros for alt som er bra, men også at de får råd om hva de kan gjøre annerledes for at teknikkene skal bli bedre eller lettere å utføre. Slik kan de som trener alltid være klar over hva som er målet med treningen, og hvordan de ligger an i forhold til dette.
På den måten ønsker jeg å skape treninger med målrettet bruk av energi. Noen vil hevde at dette kan oppfattes som en form for ytre motivasjon, siden utøverne kanskje ønsker å gjøre øvelsene riktig på grunn av en forventning om å få ros. Men hensikten er altså å skape en indre motivasjon ved å gi disse tilbakemeldingene. Derfor dreier tilbakemeldingene seg om selve aktiviteten – ikke om hvor god utøveren er i forhold til andre, eller hvor bra det vil gå i kretsmesterskapet.
