Kodokan judo var noe nytt for innbyggerne i Tokyo og i resten av Japan. Systemet hadde blitt utformet av en karismatisk skikkelse med pedagogisk utdanning, Jigoro Kano. Kodokan Judo skilte seg dramatisk fra andre kampformer.
Noe av det viktigste for Jigoro Kano, i tillegg til grunnleggende treningsprinsipper, var at utøverne skulle behandles på en skikkelig måte. Det var nemlig ikke alltid tilfellet for de som trente andre kampformer i Japan på denne tiden. Jigoro Kano mislikte sterkt de skolene som ikke behandlet nybegynnere og andre utøvere på en skikkelig måte. Han ønsket å gi utøverne en moderne, systematisk, åndelig og pedagogisk ramme rundt treningen, for på denne måten å skape harmoniske mennesker. Disse voldsomme ambisjonene skulle senere gi Jigoro Kano både nasjonal og internasjonal anerkjennelse.
Mange av instruktørene ved jujutsu-skolene i Japan stolte ikke på Jigoro Kanos hensikter, og de likte ikke den retningen han hadde valgt med sin skole – Kodokan. De trodde at de tradisjonelle kampformene sto i fare for å forsvinne dersom denne nymotens judo fikk gjennomslag hos folk. I tillegg mente de at Kano hadde helt urealistiske mål, og at judo ikke hadde noe for seg i en reell kamp. På bakgrunn av dette ville de utfordre Jigoro Kano og hans studenter til duell.
Kodokan no Shitenno
Nesten daglig mottok Jigoro Kano utfordringer som dette i sin dojo i Kojimachi i Fujimicho-delen av Tokyo. I 1883 hadde Kano sluttet å delta aktivt i kamper mot de som kom til Fujimicho dojo for å teste sine ferdigheter mot den store mesteren. Han overlot denne oppgaven til sine elever som villig vekk feide mattene med utfordrerne. Blant Jigoro Kanos elever var det fire utøvere som skilte seg ut fra de andre. Disse ble kjent som Kodokan no Shitenno, eller Kodokans Voktere. Disse fire var:
Fra venstre: Yokoyama, Saigo, Tomita og Yamashita
Kodokan no Shitenno var i stor grad en medvirkende årsak til at Kodokan Judo etterhvert vant ære og respekt over hele Japan. Ikke bare var de dyktige judoutøvere, men de var også ærlige og respekterte menn – et ideal Jigoro Kano ønsket skulle være en sentral del av judo, eller rettere sagt et resultat av judotreningen.
Grunnprinsippene i judo Seiryoku Zen’yo (maksimal effektivitet) og Jita Kyoei (gjensidig fortjeneste) viser tydelig hvordan Kano mente at judo var mer enn bare en kampform. Jigoro Kano mente at judo kunne brukes som et middel for å skape den nye Meiji-mannen, en person som kunne tilføre nasjonen og verden positive impulser. Men alle disse edle tanker ville virke meningsløse dersom judo ikke kunne stå imot presset fra jujutsu-skolene. Kunne virkelig Kanos judo hamle opp med de tradisjonsrike jujutsu-skolene?
I 1886 skulle Japan få vite svaret på dette spørsmålet. Tokyo Metropolitan Police Station hadde ansatt trenere fra både judo og jujutsu-skoler. Kampformen de benyttet fra og med januar 1883 var jujutsu. I løpet av mars 1883 mottok de mange søknader fra ulike jujutsu ryu om muligheten for å trene politiet.
Man valgte blant annet ut trenere fra disse skolene: Yoshin Ryu Totsuka-ha (Terushima Taro, Nishimura Sasasuke og 6 andre), Sekiguchi Ryu (Naka Danzo, Hisatomi Tetsutaro og 1 annen), Ryoi Shinto Ryu (Nakamura Hansuke og Uehara Shogo), Kito Ryu (Okuda Matsugoro), Takenouchi San-to Ryu (Samura Masaaki), Takenouchi Ryu (4 trenere), Tenjin Shinyo Ryu (3 trenere), Shinkage Ryu (1 trener), Shinmel Sakkatsu Ryu (1 trener) og Yagyu Shingan Ryu (1 trener). Trenerne skulle instruere politistyrkene i hele Tokyo-området.
Selv om jujutsu viste seg å være effektivt for politiet, mente Mombusho (Utdanningsministeriet) at kampformen ikke egnet seg for undervisning. Derfor ble jujutsu aldri obligatorisk i skolen. I tillegg til dette var det helt klart at Jigoro Kano hadde stor innflytelse blant medlemmene i Mombusho. Tilsammen medførte dette at Tokyos 5. nasjonale politisjef inviterte til en rekke konkurranser mellom jujutuka og judoka.
Den første av disse konkurransene var offisielt ment å skulle ære politifolk som døde under et opprør i 1877. Denne historiske begivenheten fant sted i Tokyo. Utøvere fra Kodokan-instituttet skulle møte de beste jujutsu-utøvene i Japan. Det hele ble et møte mellom legender og giganter. Totsuka-ha Yoshin-ryu jujutsu-mestere mot Kodokan judoka. Dersom judoutøverne tapte ville det bety slutten for den enorme veksten judo hadde hatt siden Kodokan ble grunnlagt av Jigoro Kano i 1882.
Jigoro Kano valgte 15 av de beste utøverne sine, men han var svært bekymret. I dagboken skrev han at han var svært usikker på hva resultatet av kampene ville bli:
Totsukas gruppe besto av høyt respekterte og kraftfulle utøvere, og de var alle meget rutinerte. (…) Mine egne trenere fra Teshin Shinyo-ryo og Kito-ryo sto nesten bokstavlig talt med ryggen mot veggen da de skulle møte mesterne i jujutsu fra Totsuka-ryo. Møtet fant sted i Shogunatens Kornushu-dojo.
Mester Kano leste hoderystende listen over motstandere. Det var ingen tvil om at utøverne hans var gode. Shitenno var eksepsjonelt gode. Men de skulle møte de aller mest fryktede utøverne i Japan noensinne. Dette kom til å bli den største utfordring Kodokan judo noensinne hadde møtt.
Den utrolige konkurransen – 11. juni 1886
Jigoro Kanos frykt viste seg å være ubegrunnet. Utøverne fra Kodokan vant en klar sammenlagt seier. Av 15 kamper tapte de bare 2 og 1 endte uavgjort – resten av kampene ble vunnet på en overbevisende måte.
I følge reglementet man hadde blitt enige om på forhånd, kunne man ikke få yuko eller koka (½ eller ¼ poeng). Ippon (1 poeng) ble gitt for kast, kvelinger, holdegrep eller armlåser, som ville ha overmannnet en motstander fullstendig i en reell kampsituasjon. Kamptiden var det opp til dommeren å bestemme. Vanligvis ville det si at man kjempet til en av utøverne ga seg av ren utmattelse, eller til dommeren stoppet kampen og ga seieren til den som var klart overlegen.
Tsunejiro Tomita var den aller første eleven på Kodokan. Han vant sin kamp overbevisende. Tomita ble regnet for å være pliktoppfyllende og flink. Sammen med Jigoro Kano drev han Kodokan de første årene. (Sønnen het Tsuneo Tomita, og han forfattet fortellingen Sugata Sanshiro, som senere ble filmatisert av Akira Kurosawa.)
Tomita fikk ansvaret for utviklingen av judo for kvinner i Japan. Dette var et ansvar han tok på alvor, og takket være han fikk kvinnene etter hvert innpass i det strenge kampformmiljøet i Japan.
Sakujiro Yokoyama var en kraftig bygd mann – mye større enn gjennomsnittet på denne tiden. Tallenes tale viser at han var omtrent 169 cm høy og 95 kg da han var 26 år. Han var viden kjent for sine sterke, effektive og kraftfulle teknikker. Han ble etter hvert lederen for judotreningene på Kodokan-senteret i Tokyo, og han fikk derfor stor betydning for utviklingen av judo i Japan.
Sakujiro Yokoyama møtte Hansuke Nakamura i et historisk oppgjør som satte begge utøveres dyktighet, erfaring og taktiske egenskaper på store prøver. Hansuke var en av de store mesterne på Ryoi Shintoh-ryu, og han var stor på mange måter… Hansuke var 176 cm høy og veide 94 kg. I Japan var han nærmest for en kjempe å regne. Hansuke ble kalt for den tøffeste mannen i Japan, og det ble sagt at han kunne henge med et tau rundt halsen i et tre uten å føle smerte. Ikke en særlig lystig situasjon for Kodokans utøver Sakujiro Yokoyama.
De to kjempet med alle teknikker de kunne. Mot dette levende fjellet måtte Sakujiro Yokoyama bruke hver eneste lille muskelfiber han hadde i kroppen – like vel var det ikke nok til å vinne kampen. Kampen varte i 55 minutter uten at noen hverken ga eller tok poeng. Til slutt måtte dommeren (Hisatomi Tetsutaro, Sekiguchi Ryu) dele seieren mellom de to utøverne.
Sakujiro Yokoyama bukket mot sin verdige motstander, og gikk deretter utslitt av matten. Det hadde vært tidenes mest nervepirrende og spennende kamp, men innerst inne visste Yokoyama at uavgjort nesten var det samme som tap for jujutsu-mesterne. Og selv om Kodokan hadde vunnet flertallet av kampene var han svært skuffet.
Yoshitsugu Yamashita vant sin kamp på en overbevisende måte. Han var kjent som en hardtarbeidende judoka. Målet hans var alltid å gå minst 10000(!) kamper i året. Yamashita var uten tvil Jigoro Kanos favorittutøver, og han reiste land og strand rundt for å demonstrere den nye kampformer sammen med Kano.
Yamashita var den første som mottok 10. dan (etter sin død i 1935). Yamashita var den mannen som introduserte judo for det amerikanske samfunnet, og han ble regnet for å være den som kunne mest om kata blant alle judoutøvere i Japan.
Saigo Shiro måtte derfor vinne sin kamp på en overbevisende måte, for å fjerne den siste rest av tvil hos tilskuerne. Motstanderen til Saigo Shiro var mye den aller største blant motstanderens utøvere. Han het Entaro Ukiji. Sammenlignet med sin motstander, lille Shiro, var Ukiji gigantisk. Saigo var 159 cm høy og veide bare 58 kg.
Publikum mumlet at dette kunne aldri gå bra. Til tross for Shiro Saigos beryktede, ekstreme tekniske ferdigheter og hans enorme hurtighet, kunne ikke en så liten mann vinne over en så stor mann.
I begynnelsen virket Saigo usikker. Entaro Ukiji fikk et godt grep i Saigos judogi og kastet ham høyt i været. Publikum holdt pusten og ventet på lyden av at Shiro Saigo skulle treffe bakken. Men Saigo utførte en elegant salto og landet på knærne og underarmene. Herfra og ut skiftet kampen karakter.
Shiro Saigo fikk Entaro ut av balanse, deretter spant Saigo den godeste Entaro rundt som i liten sirkel. Senteret i denne sirkelen var Saigos Seika Tanden, eller tyngdepunkt. Det gikk et sus gjennom forsamlingen: “Det er Saigos Yama Arashi!” Denne teknikken, med røtter i Oshiki Uchi og utviklet av Tanomo Saigo var unik for Shiro Saigo. Ingen har senere vært i stand til å utføre dette kastet på nøyaktig samme måte som det han. Yama Arashi var på en måte Saigo Shiros signatur. Det var rett og slett bare han som kastet Yama Arashi, og når Saigo døde forsvant teknikken. Noen mener at den lignet en variant av Hane Goshi, men ingen vet egentlig hvordan Saigo utførte sin helt spesielle Yama Arashi. Kastet ligner en blanding av Seoi Nage og Uchi Mata.
Denne dagen flyttet Saigos Yama Arashi et fjell. Den enorme Ukiji landet i bakken med et brak! Helt i svime reiste han seg; skadet, forvirret og sint. Før Entaro Ukiji rakk å gjenvinne balansen, raste Shiro Saigo inn i ham og utførte en ny teknikk, sannsynligvis O Soto Gari, og dermed gikk Entaro Ukiji i bakken nok en gang. Publikum kunne merke kraften i teknikken der de satt.
Entaro Ukiji reiste seg ikke denne gangen. Han ristet på hodet, forsøkte liksom å riste bort stjernene som danset for øynene hans. Dermed stanset dommeren kampen. Shiro Saigo hadde vunnet den største seieren Kodokan Judos fortsatt korte historie.
Noen tanker til slutt
Kodokan judo ble etterhvert den viktigste kampformen i Japan. Jigoro Kano ble en respektert mann fordi han alltid var villig til å høre og lære av andre mestere. Til gjengjeld hjalp Kano andre skoler med mange utviklingsprosjekter.
Når det gjelder de aktuelle kampene er det viktig å ha med seg at de fleste judoutøverne var svært erfarne jujutsuka også. I tillegg blir det hevdet at reglene favoriserte judoutøverne ved at spark og slag ikke var tillatt. Det var heller ikke lov å bruke leddlåser – noe som må ha vært frustrerende for jujutsu-utøverne. Rene kast medførte seier, og det bør ha vært en stor fordel for Kodokan.
Noen år etter den viktige turneringen i 1886, skjedde det noe som Jigoro Kano satte meget stor pris på. Kano reiste til Chiba for å demonstrere judo-prinsipper sammen med noen av hans egne utøvere, blant disse var Teisuke Nishimura. Shiro Saigo var opptatt med en runde randori da Eimi Totsuka stilte seg ved siden av Kano. Han var nå blitt jujutsu-instruktør hos politiet i Chiba. Kano og Totsuka hilste respekfult på hverandre, både som tidligere motstandere og nå respekterte, kloke mestere.
Eimi tok en pause fra samtalen med Kano, for å se på Saigo. Kanskje tenkte han på den historiske kampen Saigo hadde kjempet med Entaro Ukiji, Totsuka sa til Kano: “Det (Shiro Saigo) er en stor person – synes jeg.”
“Da jeg hørte disse ordene,” skriver Kano, “ble jeg så rørt… Da jeg hørte Totsuka si dette om Saigo kunne jeg ikke tro mine egne ører. Selv om det har skjedd mye i mitt liv, er dette det minnet et av de jeg verdsetter mest.”
I årene som fulgte blomstret judo, og Kodokan no Shitenno førte sine edle prinsipper og tradisjoner videre til de neste judogenerasjoner. Sakujiro Yokoyama fikk æren av å trene den legendariske mesteren Kyuzo Mifune, 10. dan. Yokoyama døde i Taisho Gannen i 1912, bare 50 år gammel. Yoshitsugu Yamashita ble tildelt Kodokans første 10. dan etter hans død i 1935. Tsunejiro Tomita ble 73 år. Han ble utnevt til trener med spesielt ansvar for kvinnenes judo i 1893. Hans sønn, Tsuneo Tomita forfattet novellen Sugata Sanshiro som handlet om livet til Shiro Saigo. Denne novellen ble senere til en film. Filmen ble lagd av den da ukjente og uerfarne filmskaperen Akira Kurosawa.
Det blir sagt at Jigoro Kano aldri senere fikk se noen som kunne måle seg med “De fire himmelske mestere”. I 1931 var Kano gjest på en demonstrasjon av Morihei Ueshibas nye kampform – aikido. Ueshiba hadde i store trekk lært sine teknikker hos Daito-ryu av mesteren Sokaku Takeda, som i sin tur var elev hos Tanomo Saigo. Kanskje Kano tenkte på Shiro Saigos (Tanomo Saigos adopterte sønn) vakre teknikker da han så oppvisningen. Jigoro Kano sa følgende om oppvisningen: “Dette (aikido) er etter min oppfatning hvordan judo burde være!”
Kilde: Judo's Decisive Battle, History of JuJitsu - Part III
