Balanse! For mange er dette et ord som kun vekker assosiasjoner til den kroppslige balansen. Det man strever etter for ikke å falle. For de som er mer sjelelig anlagt kan det også vekke en tanke om mental eller sjelelig balanse. Hva innebærer begrepet balanse egentlig? Det blir, som så mye annet, en definisjonssak. Den definisjonen vi i denne artikkelen går ut i fra er at det er en harmoni mellom de mulighetene, ønskene og målet som finnes i oss selv som en naturlig del.
De fleste har til en viss grad mental balanse i den forstand at de har en viss anelse om hvem de selv er og hva de ønsker, men de mangler den kroppslige balansen og den sjelelige balansen.
Den kroppslige balansen er mer enn bare det å holde balansen når man står, går eller utfører en teknikk. Det er også evnen til å kunne beherske kroppen sin til det fulle (i forhold til det som, til enhver tid, er meg fysisk mulig). Det er å kunne ta kontroll over kroppen sin og kjenne at den lystrer de ønsker jeg har. Det er å kunne slappe av og være anspent. Det er å kunne spenne muskler i et øyeblikk og andre muskler i et annet øyeblikk. Alltid i forhold til den situasjonen jeg befinner meg i.
Den sjelelige balansen ligger i det å kunne føle hva som er rett. Det å kunne være tilstede uansett sinnstilstand og å kunne opparbeide en forståelse for det som foregår i og rundt en. Det å kunne ha intuisjoner som er verdt å lytte til og ikke som kan være feil. Det er først og fremst evnen til å kunne føle seg selv og dernest å kunne føle andre mennesker. Alt i forhold til de omgivelsene en er i. At en kan være trygg i seg selv, men også være trygg utenfor seg selv. At alle rollene en inntar har en trygg base i ens virkelige personlighet, men uten å bli redd for å miste seg selv. Det innebærer at man kan vise sitt mangfold! Mister man, eller har man ikke denne balansen vil den mentalt sterke alltid kunne overbevise en om at noe er rett eller feil.
Den mentale balansen er den som veldig ofte blir den sterke og dominerende hos et menneske. Vi kommuniserer altfor mye med hodet. Vi legger for stor vekt på det vi vet, eller det vi tror vi vet og derfor stiller vi oss lite åpne for andre muligheter til sannhet.
Den harmoniske balansen oppnås når vi har klart for oss hvilken rolle alle disse tre delene av oss spiller, og i hvor stor grad de skal spille inn i helheten av oss som menneske.
I visse situasjoner må noen sider vike for andre sider fordi det er naturlig dersom vi vil bygge opp en svakere side ved oss selv. Likevel er det en tommelregel at signalene bør komme innenfra og bre seg utover. Det starter i sjelen som videreformidler dette til hjernen og til slutt gjennom en kroppslig handling.
Dette gjelder for hvordan man uttrykker seg. Når det gjelder den form for trening vi driver med i en judoklubb, kan den kanskje oppfattes som å gå motsatt vei. Vi søker å bli mer fleksible kroppslig sett, for så å kunne bli mer fleksible i sinnet og til slutt absorbere dette som en helhet i sjelen for nærmere bearbeidelse.
For å kunne utvikles må man hele tiden søke å utvide og forsterke den balansen man til da har bygget seg. Man må også skaffe seg en så stor bredde at man får balanse på andre steder/områder enn det ene man kjenner til. Det er ikke tilstrekkelig å si at jeg er fornøyd med meg selv som jeg er. Det er en stor forskjell mellom å være fornøyd med seg selv og å akseptere seg selv. Gjennom å akseptere seg selv kan tolkes som at man har akseptert de begrensninger som ligger til grunn for ens muligheter. Det er også mulig at man senere innser at det man trodde var en begrensing egentlig var en illusjon om begrensning og dermed kan man utvikle den mer enn det man i utgangspunktet hadde håp om. Her er det den sjelelige styrken som må finne balanse med realiteten, men uten å begrenses av den mentale sperren. Heller ikke overdrives av det mentale ønsket.
Vi utvikler oss i forhold til den kapasiteten vi har! Dette innebærer at en som har en fysisk svakhet ikke kan oppnå samme fysiske styrke som en som er fysisk sterk, men i forhold til den kapasiteten han besitter, kan han bli sterkere og bygge opp en sterkere balanse enn en som er fysisk sterk.
Det legges altfor stor vekt på utvikling av det fysiske og/eller mentale, og for liten vekt på utviklingen av det sjelelige og spesielt det helhetlige. En balanse er ikke god når den ikke er helhetlig.
Den mentale balansen er den som styrer oss i de fleste beslutningene vi gjør. Det er det som gjør oss i stand til å tenke klart og trekke riktige konklusjoner (men også feil konklusjoner dersom den er for svak). Det er det som gir oss et bilde av det vi gjør. Det er det som holder oss i sjakk når vi blir usikre.
Ubalanse i den mentale delen gjør at vi ikke klarer å tenke klart og vi blir nødt til å stole på de to andre bestanddelene. Ubalanse i viljen gjør at vi ikke vet hva vi kan og ikke kan gjøre. Ubalanse i sinnet gjør oss svake i det øyeblikket vi blir presset til å ta en avgjørelse basert på kunnskap og erfaring.
Balanse i sinnet gjør at vi kan analysere oss selv og andre i forhold til situasjonen. Desto raskere vi kan foreta denne analysen desto raskere blir vi. Men vi skal ikke glemme å få med oss helheten i signalene (fra sjelen gjennom hjernen og ut gjennom kroppen). Det er mulig at vi blir raskere dersom vi jukser og hopper over både ett og to ledd, men vi utvikles ikke.
Den sjelelige balansen vår er drivkraften bak det vi gjør. Det er dette som dytter oss fremover i en stadig søken etter å forbedre oss. Det er denne viljen som gir oss håp når alt håp virker tapt og som holder oss oppe og gir oss den nødvendige instinktive reaksjon. Ubalanse i sjelen gir et dårlig selvbilde og svake avgjørelser.
Den kroppslige balansen er viktig for det er denne som gir næring til det andre. Det er gjennom kroppen vi gir uttrykk for hvor sterk sjelen og mentaliteten vår egentlig er. Har vi en kropp i ubalanse vil inntrykket bil svekket og andre får et negativt bilde av oss. Dette negative bilde kan igjen slå tilbake som dårlig selvtillit.
Når vi skal trene opp en helhetlig balanse er det viktig at vi går andre veien. Dersom vi har en sjel som er så sterk at den tar overhånd, blir vi ofte overivrige og klarer ikke samarbeide med mentaliteten eller kroppen. Vi klarer ikke utføre det vi vil, vi klarer ikke å forstå det vi vil og det ender i at vi blir oppgitte og skuffet over at resultatet ikke blir som vi hadde ønsket. Dersom vi ikke har et avbalansert sinn, vil vi ikke ta til oss lærdommen i takt med kroppens utvikling.
Gjennom at kroppen utvikles kan vi lære oss hvor våre grenser er og vi kan handle og tenke ut i fra dette. Vi blir ikke overmodige, men vet akkurat hvor grensen går. Først når vi vet hvor grensen er, kan vi sette oss et mål om å overgå den – sette oss en ny grense.
Gjennom å se hvilken balanse jeg har i forhold til andre, kan jeg vite hvor jeg står. Gjennom å prøve å sette andre i ubalanse, kan jeg gi åpning for min egen utvikling. Det er ingen kamp, men en utvikling. Det er ingen nødvendighet, men likevel givende.
Når jeg instruerer skal jeg bruke mine kunnskaper og evner til å hjelpe andre. Jeg skal se hva som gir den andre et best mulig grunnlag for en harmonisk balanse med seg selv i de omgivelsene denne beveger seg i. Dette innebærer at jeg må kunne være fleksibel og tilpasse meg andre omgivelser om nødvendig. Dette innebærer ikke at jeg i alle tilfeller vil innta en ledende rolle, men i de tilfeller det er nødvendig vil jeg kunne innta en mer passiv og kanskje også en lærende rolle. Jeg må ikke overøse andre med mitt eget! Dersom jeg ikke er i stand til å kunne lære vil jeg stanse i min egen utvikling.
I et samarbeid er hovedpoenget at vi skal hjelpe hverandre til å styrke eller finne balanse uten at vi skal miste vår egen balanse. Faktisk skal vi helst kunne styrke vår egen balanse i prosessen. Gjennom å gi og ta kan man finne frem til det som er mest utviklende på kortest mulig tid. Det er her snakk om både kvantitativ og kvalitativ lærdom.
Det er ikke gitt at alle skal realisere seg gjennom kampkunst eller noen annen bestemt form for kunstnerisk form. For noen vil det være viktigst å kunne realisere seg gjennom dans, eller tennis eller annen form for kroppslig utførelse. Likevel tror jeg at den form for kampkunst som vi trener her hos NIFS bidrar til en større utfordring når det gjelder bruk og kontroll av ulike muskelgrupper enn de fleste andre former og idretter. Det vi må huske på er at bruk av musklene og kontroll av musklene er to forskjellig ting og det er bare en kontroll av musklene som kan hjelpe oss til å bli balansert fysisk sett.
La oss ta et eksempel der alle sansene våre spiller inn, og der man i et fullstendig balansert øyeblikk vil kunne handle rett ut i fra situasjonen. Man går barbent på en strand og i det øyeblikket man tråkker ned så får man en fornemmelse at det er noe der. Kroppen sender et signal til hjernen, men det er ikke tankene våre som reagerer. Det er instinktivt – sjelelig. Jeg aner at noe ikke er som det skal. I det samme øyeblikket jeg får denne følelsen stopper jeg min bevegelse og avventer en beslutning som hjernen min tar om at jeg venter, eventuelt vrir foten min idet jeg tråkker ned så jeg unngår å tråkke direkte på objektet som er under foten min. Når jeg nå flytter foten min og titter ned så ser jeg at objektet var noe hardt som ville ha skåret seg inn i fotsålen min om jeg ikke hadde ventet. Jeg går ikke på stranden og tenker bevisst på at jeg skal kunne tråkke på noe skarpt, men i det øyeblikket jeg sanser noe som kan være hardt, så reagerer jeg.
Mental balanse innebærer at man kan forstå hva som er godt for en selv og i enda større grad vite hvorfor man gjør de forskjellige tingene.
Balanse er styrke. Det er ingen svakhet i en fullstendig hel og kontrollert balanse. Selv i de tilfeller jeg må kompromisse, vil jeg kunne gjøre dette uten at det er til skade for min egen balanse. Jeg finner meg ganske enkelt et nytt balansepunkt i forhold til den jeg kompromisser med. Slik vil jeg alltid kunne ligge et skritt foran. Dette er desto viktigere i et konkurransesamfunn der det å kunne måle andres ferdigheter blir viktigere. Dette innebærer ikke at jeg hele tiden må vise min styrke. Det kan i visse tilfeller være sterkere å velge en mer tilbaketrukket holdning for så å se hva den andre skal foreta seg.
