Nesten uten unntak trener man stort sett judo på nøyaktig samme måte over hele verden. Som oftest synes jeg det er helt greit. Judo er jo en internasjonal idrett, og det er fint at man trener etter de samme normene. Men så var det dette med rekrutteringen da. For ikke å snakke om de som vil ha selvforsvarstrening. Skal vi henvise slike utøvere til andre kampformer? Trevor Leggett (6. dan) har skrevet noe jeg synes kan passe i denne sammenhengen.
Les resten av innlegget »
O judo
Hvem gidder å trene judo?
De fleste som leser denne artikkelen er klar over at judo er blant verdens beste idretter. Problemet er bare at nesten ingen andre enn de som trener judo ser ut til å mene akkurat det samme. På fjernsyn får VM og OL i judo like stor plass som et middels kretsstevne i bridge, og rekrutteringen er et trist kapittel. Mange av oss som trener judo ser ut til å tro at bare judo får plass i media så vil folk strømme til klubbene. Og hvem har vel ikke deltatt på styremøter i klubber og kretser der “Rekruttering” har vært et eget punkt på dagsordenen?
Les resten av innlegget »
Budo
Ordet budo ble kjent for japanerne gjennom de klassiske kinesiske skriftene. For kineserne hadde ordet flere betydninger. Først og fremst dreide det seg om en regjeringsadministrasjon som inkluderte både sivile og militære affærer. Dessuten la man opp til at akademisk kunnskap og militære ferdigheter skulle gå hånd i hånd. Japanerne adopterte den kinesiske forståelsen av begrepet, men etter Kamakura-perioden (1185-1336) ble betydningen av uttrykket budo i Japan “det å regjere en nasjon med militære styrker”.
Opprinnelig benyttet man ordet bugei eller bujutsu, og bujutsu inneholdt mange ulike kampformer. Det er vanlig å si at det fantes 18 former for bugei i Japan i gamle dager (Edo-perioden). Uansett hvilken bugei man fordypte seg i var det enkelte obligatoriske øvelser: sverd, lanse, bueskyting, ridning, yawara og bruk av gevær.
Opprettelsen av klassisk budo ble bekreftet ved at man forandret ideogrammet og suffikset jutsu i ordet bujutsu til do – budo. Denne forandringen varslet at flere ønsket å få en bedre forståelse av sitt eget sinn gjennom dyrkingen av kampkunstene, med selvrealisering som det endelige mål, i motsetning til de som trente kampkunst utelukkende med tanke på strid.
Selv om budo teknisk sett stammet fra bujutsu, var ikke klassisk budo ment som trening til strid, men snarere som en måte å oppnå dypere forståelse av egoet, menneskets eksistens, naturen, og for å oppnå selvperfeksjonering. Dette var en naturlig konsekvens av tiden man levde i der behovet for stadig vekk i kunne forsvare seg selv, sin famile eller landet ble mindre. Samtidig økte forståelsen for viktigheten av kulturell utvikling og så å si god mental helse.
Det ble regnet som meget edelt å utøve budo ettersom målet med treningen ble regnet som langt mer høyverdig i Japan enn målet med bujutsutreningen. Majoriteten mente at man ikke utelot noe essensielt når stridsaspektet ble underordnet. Snarere tvert om. Trening ble knyttet stadig sterkere til utviklingen av tanker og sjelen.
De klassiske budoformene ble skapt av og for aktive mennesker som strevde etter å sette en forbindelse mellom kreative aktiviteter og fortidens idealisme. Klassisk budo, i likhet med bujutsu, hadde derfor dype røtter i føydaltidens kultur. Det er imidlertid helt essensielt for forståelsen av begrepet å vite at budo ikke ble til som et slags sosialt tidsfordriv, sport eller som en oppvisningsmetode, men snarere som en metode til selvutvikling.
Klassisk budo var ment som en erfaring som skulle lede utøverens oppførsel i dagliglivet. Hvis man trener klassisk budo for moro skyld kan man aldri oppnå den innsikt som er ment med kunsten. I tillegg er det slik at budo kjennetegnes ved at teknikkene overføres fra en mester til utøverne gjennom praktiske og fysiske demonstrasjoner. Teknikktreningen er budoutøvernes måte å trene det indre på. Gjennom stadige forbedringer av kamptekniske elementer mener man at man utvikler seg på det personlige plan også.
Jigoro Kano er en av de som i aller sterkest grad har bidratt til at budo fortsatt er et viktig kulturelt element i Japan. Han utviklet en moderne, men samtidig tradisjonell budo-form der man skulle fokusere på mennesket som en helhet og en del av samfunnet. Det er Kanos vektlegging av at judo kan utvikle utøverne til å bli gode samfunnsborgere som har gjort at dette er en ekte form for budo, men i moderne drakt.
Kampform eller kunstform?
Det hender judoutøvere og andre som trener kampformer får spørsmål om hva forskjellen på krigskunst og kampsport er. Det er ikke enkelt å gi et kort og utfyllende svar på dette, men jeg skal likevel gjøre et forsøk på å oppklare noen misforståelser. Personlig synes jeg dette er et ganske viktig emne som er verdt noen ord og tanker.
At judo har sine røtter i en gammel krigskunst er ikke å komme fra. Så skal man omtale judo som en del av den tradisjonen som man har i Kina, Korea, Japan og andre asiatiske land, så kan man ikke bruke noe annet uttrykk enn “krigskunst”. Det var et spørsmål om å leve eller dø! Ikke et spørsmål om å forsvare seg ved angrep. Fellesbetegnelsen for dette er på japansk “bu-do”. Det kinesiske tegnet for bu betyr “krigsform”.
Les resten av innlegget »
Om oversettelser
Hvorfor ble Harald Hårfagre egentlig kalt hårfagre? Vel, det er vanlig å tro at dette var fordi han hadde så langt og fagert hår. Men de som kan sin historie vet at det var ikke det lange håret som var fagert. Dette var heller bustete og dårlig stelt! Nei, det var da han klipte håret at ingen hadde sett slikt et fagert hår og derfor fikk han navnet “hårfagre”. Å vite dette forandrer ikke historien, men det kan til en viss grad forandre vårt bilde av Haralds person.
Les resten av innlegget »
Kodokan
Kodokan er judoens hellige gral – i alle fall har den inntil nå vært det for mange judoka verden over. De fleste judoka ønsker å besøke Kodokan minst en gang i løpet av livet.
Kodokan judo hadde sin spede begynnelse i Eishoji-tempelet i 1882. I februar dette året tok Jigoro Kano med seg ni av sine studenter fra Kito Ryu til Eishoji. De første årene trente man egentlig ikke judo i tempelet. Kampformen lignet sannsynligvis mye mer på jujutsu.
Les resten av innlegget »