JudoMania Online

De fleste som leser denne artikkelen er klar over at judo er blant verdens beste idretter. Problemet er bare at nesten ingen andre enn de som trener judo ser ut til å mene akkurat det samme. På fjernsyn får VM og OL i judo like stor plass som et middels kretsstevne i bridge, og rekrutteringen er et trist kapittel. Mange av oss som trener judo ser ut til å tro at bare judo får plass i media så vil folk strømme til klubbene. Og hvem har vel ikke deltatt på styremøter i klubber og kretser der “Rekruttering” har vært et eget punkt på dagsordenen?
Les resten av innlegget »

Det enkleste svaret på dette spørsmålet er å si at ordet ryu kan oversettes med stil eller skole. Men det er selvsagt mange viktige presiseringer som må til dersom man skal få en mer helhetlig forståelse av begrepet ryu. Begrepet innebærer nemlig mye mer enn det jeg hittil har nevnt. Blant annet må man forstå begreper som shugyu, tenshin shoden og muso, for at ryu skal få det rette innholdet.
Les resten av innlegget »

Rating:

Som tittelen gir et visst inntrykk av handler denne boken om en judoteknikk. Seoi nage er min favoritteknikk (tokui waza), og det var med en viss spenning jeg kjøpte denne boken. Heldigvis ble jeg ikke skuffet. Personlig liker jeg ikke teknikk-bøker. Jeg er såpass gammeldags at jeg aller helst vil lære teknikker av et annet menneske som ser meg og som jeg kan se. Like vel har jeg sansen for denne boken fordi den er meget grundig, og fordi den tar for seg historikken til kastet.

Forfatter: Hidetoshi Nakanishi
Antall sider: 128
Forlag: Ippon Books
ISBN: 0-9518455-4-3

Et av de vanligste spørsmålene jeg får som judoutøver av folk som ikke trener judo er følgende: “Har du hatt bruk for judo noen gang?” Uten å kverulere for mye, kan man jo spørre seg om de mener som selvforsvar eller i andre sammenhenger. Som regel mener de som selvforsvar. Da er svaret mitt: “Nesten aldri.” Men sannheten er nok litt mer komplisert enn som så. Nedenfor forklarer jeg hvorfor det ikke er så enkelt å svare på dette.
Les resten av innlegget »

Shu ha ri betyr “etterlign, adskill, splitt”. PÃ¥ de eldste kampformskolene i Japan, kunne ikke studenter med lavere grad enn 1. dan stille noen spørsmÃ¥l om teknikker og treningsmetoder. Man forventet at de etterlignet teknikkene som ble vist sÃ¥ godt de kunne. Grunnen til denne ordningen var at kuy-graderte studenter kun lærte de grunnleggende teknikkene, og her var det ikke rom for diskusjoner om detaljer.

Etter at studenten hadde oppnÃ¥dd shodan eller nidan regnet man vedkommende for Ã¥ være oku iri. Det vil si at de var “(klare for) innsikt i mysteriet”. NÃ¥ var eleven klar for de mer spesielle teknikkene som kjennetegnet den aktuelle skolen. Utøveren ville nÃ¥ lære teknikk. taktikk, strategi og sÃ¥ videre. Fortsatt var det slik at de mÃ¥tte gjøre alt som sto i deres makt, for Ã¥ etterligne mesterens teknikker. Hvis de ikke klarte dette, kunne de bli bedt om Ã¥ forlate skolen. Etterhvert som kunnskapen økte godtok man enkelte spørsmÃ¥l. PÃ¥ denne mÃ¥ten kunne utøver og mester snakke sammen fra et mer likeverdig utgangspunkt.

Denne metoden var viktig for å bevare en krigskunsts egenart. Dersom man begynte å eksperimentere for tidlig, kunne man gå glipp av de aller mest sentrale elementene som preget hver enkelt kampform.

NÃ¥r studentene oppnÃ¥dde yodan eller godan, fikk de anledning til Ã¥ lære alle teknikkene. Dermed ble det lettere Ã¥ se det totale bildet – hvordan hver teknikk henger sammen med en annen. Dessuten kunne man nÃ¥ lære ulike kata og hemmelige teknikker. I tillegg fikk de nÃ¥ større anledning til Ã¥ eksperimentere, for Ã¥ skille favorittøvelsene fra resten av øvelsene, eller Ã¥ utforske egen varianter.

Etterhvert fant hver student sin egen vei. Ved hjelp av mesterens retningslinjer fant de ut om det de hadde kommet fram til var i pakt med de grunnleggende regler og prinsipper i kampformen. Dette medførte at de lærte hvorfor enkelte teknikker ikke kunne fjernes, og hvordan hvert element er en del av helheten.

Når de hadde nådd dette nivået var de kommet så langt at de kunne utføre teknikker uten å tenke på om den var riktig eller gal. Studenten ble en del av krigskunsten, og det studentene gjorde var også en del av kampformen. Dette stadiet kalles splittelse. Utøveren var nå fri, bundet kun til sin egen kunnskap og følelse om hva som var god og dårlig kunst.

For den utøver som ønsker å forstå seg selv litt bedre gjennom å drive med en kunstform, være seg det er kroppslig, mentalt eller sjelelig (helst alle tre), vil det være en evig streben etter å utvide sine grenser i forhold til den og det en var før. Man bruker seg selv som referansepunkt. Dette kan gjøres i samarbeid med andre eller alene. Uansett er det fruktene etter lang streben (ikke trening i den forstand at man har et mål om å bli best, men snarere en streben etter å bli bedre) som er det grunnleggende.
Les resten av innlegget »