JudoMania Online

Balanse! For mange er dette et ord som kun vekker assosiasjoner til den kroppslige balansen. Det man strever etter for ikke å falle. For de som er mer sjelelig anlagt kan det også vekke en tanke om mental eller sjelelig balanse. Hva innebærer begrepet balanse egentlig? Det blir, som så mye annet, en definisjonssak. Den definisjonen vi i denne artikkelen går ut i fra er at det er en harmoni mellom de mulighetene, ønskene og målet som finnes i oss selv som en naturlig del.
Les resten av innlegget »

Ordet budo ble kjent for japanerne gjennom de klassiske kinesiske skriftene. For kineserne hadde ordet flere betydninger. Først og fremst dreide det seg om en regjeringsadministrasjon som inkluderte både sivile og militære affærer. Dessuten la man opp til at akademisk kunnskap og militære ferdigheter skulle gå hånd i hånd. Japanerne adopterte den kinesiske forståelsen av begrepet, men etter Kamakura-perioden (1185-1336) ble betydningen av uttrykket budo i Japan “det å regjere en nasjon med militære styrker”.

Opprinnelig benyttet man ordet bugei eller bujutsu, og bujutsu inneholdt mange ulike kampformer. Det er vanlig å si at det fantes 18 former for bugei i Japan i gamle dager (Edo-perioden). Uansett hvilken bugei man fordypte seg i var det enkelte obligatoriske øvelser: sverd, lanse, bueskyting, ridning, yawara og bruk av gevær.

Opprettelsen av klassisk budo ble bekreftet ved at man forandret ideogrammet og suffikset jutsu i ordet bujutsu til do – budo. Denne forandringen varslet at flere ønsket å få en bedre forståelse av sitt eget sinn gjennom dyrkingen av kampkunstene, med selvrealisering som det endelige mål, i motsetning til de som trente kampkunst utelukkende med tanke på strid.

Selv om budo teknisk sett stammet fra bujutsu, var ikke klassisk budo ment som trening til strid, men snarere som en måte å oppnå dypere forståelse av egoet, menneskets eksistens, naturen, og for å oppnå selvperfeksjonering. Dette var en naturlig konsekvens av tiden man levde i der behovet for stadig vekk i kunne forsvare seg selv, sin famile eller landet ble mindre. Samtidig økte forståelsen for viktigheten av kulturell utvikling og så å si god mental helse.

Det ble regnet som meget edelt å utøve budo ettersom målet med treningen ble regnet som langt mer høyverdig i Japan enn målet med bujutsutreningen. Majoriteten mente at man ikke utelot noe essensielt når stridsaspektet ble underordnet. Snarere tvert om. Trening ble knyttet stadig sterkere til utviklingen av tanker og sjelen.

De klassiske budoformene ble skapt av og for aktive mennesker som strevde etter å sette en forbindelse mellom kreative aktiviteter og fortidens idealisme. Klassisk budo, i likhet med bujutsu, hadde derfor dype røtter i føydaltidens kultur. Det er imidlertid helt essensielt for forståelsen av begrepet å vite at budo ikke ble til som et slags sosialt tidsfordriv, sport eller som en oppvisningsmetode, men snarere som en metode til selvutvikling.

Klassisk budo var ment som en erfaring som skulle lede utøverens oppførsel i dagliglivet. Hvis man trener klassisk budo for moro skyld kan man aldri oppnå den innsikt som er ment med kunsten. I tillegg er det slik at budo kjennetegnes ved at teknikkene overføres fra en mester til utøverne gjennom praktiske og fysiske demonstrasjoner. Teknikktreningen er budoutøvernes måte å trene det indre på. Gjennom stadige forbedringer av kamptekniske elementer mener man at man utvikler seg på det personlige plan også.

Jigoro Kano er en av de som i aller sterkest grad har bidratt til at budo fortsatt er et viktig kulturelt element i Japan. Han utviklet en moderne, men samtidig tradisjonell budo-form der man skulle fokusere på mennesket som en helhet og en del av samfunnet. Det er Kanos vektlegging av at judo kan utvikle utøverne til å bli gode samfunnsborgere som har gjort at dette er en ekte form for budo, men i moderne drakt.