Uansett hvilken treningsform man driver med er det enkelte tenkemåter som går igjen hos de som blir det man kaller for vinnere. Undersøkelser har vist at de hundre utsagnene nedenfor er vanlige blant 75 % av de aller beste idrettsutøverne i verden.
Dersom man ønsker å sjekke sine utøveres potensial, kan man gi dem denne sjekklisten. Utøvere som svarer ja på mer enn 80 spørsmål har teoretisk en bra mulighet til å gjøre det godt i sin idrett. Legg merke til at dette er en teoretisk tilnærming, og at det selvsagt kan finnes individuelle variasjoner.
Mine beste venner er blant de seriøse utøverne i klubben.
Jeg er alltid forståelsesfull overfor andre utøvere.
Jeg deltar i sosiale aktiviteter sammen med andre utøvere.
Jeg går inn for å bli likt av andre utøvere.
Jeg trener sammen med utøvere som er samarbeidsvillige.
Jeg blir ikke sint dersom andre utøvere kritiserer meg.
Jeg gir positive og konstruktive råd til andre utøvere.
Jeg godtar råd fra andre utøvere.
Jeg hjelper andre utøvere dersom de ønsker det.
Jeg er interessert i saker som har med laget å gjøre.
Jeg spør treneren min om hvorfor ulike deler av treningen gjennomføres slik den gjør.
Så lenge jeg ikke kan bevise at det er annerledes, stoler jeg fullt og helt på treneren.
Treneren og jeg tar avgjørelser sammen.
Vanligvis gjør jeg det som treneren min foreslår.
Jeg lar treneren min få vite det dersom jeg er uenig i det som blir foreslått.
Hvis treneren foreslår noe nytt, gjør jeg alt for at det skal gå bra.
Jeg har bedt treneren om å fortelle meg om feil jeg gjør på tomannshånd.
Jeg kan sette en strek over sosiale tabber jeg gjør.
Jeg roer meg raskt ned dersom jeg blir frustret på grunn av forhold som har med min idrett å gjøre.
Jeg lar ikke problemer med min idrett plage meg.
Feilene mine gjør at jeg kan trene bedre i framtiden.
Jeg godtar at jeg har ansvar for det som går galt med meg i min idrett.
Jeg liker å ha treningsopplegget klart lenge før sesongen begynner.
Jeg liker å ha et treningsopplegg som holder meg opptatt hele tiden.
Jeg forstår det som skjer i min idrett enda bedre dersom jeg jeg ser opptak på video i sakte bevegelser.
Jeg møter alltid opp i god tid før trening.
Jeg drar aldri før treningen er ferdig.
Jeg forsøker å gjøre alt på treningen så godt som mulig.
Noen ganger føler jeg meg irritert og har lyst til å trene alene.
Jeg føler aldri at jeg har en dårlig helse, og jeg har aldri smerter i kroppen.
Jeg vet alltid hvor treningsutstyret mitt er.
Jeg har en del karaktertrekk som gjør at jeg er bedre enn andre utøvere.
Jeg liker best at andre organiserer reiser og aktiviteter for meg.
Jeg er veldig entusiastisk i forhold til min idrett.
Idretten min er det viktigste jeg holder på med.
Jeg konkurrerer først og fremst for min egen del.
Hvis treneren min gir meg passende retningslinjer, kan jeg trene på egenhånd.
Det er viktig å passe vekten.
Jeg må sjelden hoppe over en treningsøkt på grunn av sykdom.
Jeg diskuterer ikke saker som har med min idrett å gjøre hvis jeg ikke er sikker på at det jeg sier er riktig.
Jeg bryter ikke lagets/klubbens regler.
Jeg legger vekt på deltaljer i min idrett.
Jeg synes det er et viktig poeng for meg å tenke på detaljer i min idrett.
Jeg er så entusiastisk som mulig i forhold til min idrett.
Jeg hopper ikke over treningen selv om andre interessante aktiviteter dukker opp.
Jeg forteller sannheten når jeg beskriver mine treningsøkter.
Jeg leter etter forklaringer i stedet for unnskyldninger når jeg skal fortelle om mine prestasjoner på trening eller i konkurranser.
Ukjente idrettsanlegg har ingen innvirkning på mine prestasjoner.
Jeg liker trening og konkurranse.
Jeg streber etter å alltid gjøre det bedre på trening og i konkurranse.
Jeg har alltid orden på treningsutstyret, og jeg har alltid rent treningstøy tilgjengelig.
Jeg sørger for at treningen alltid er utfordrende for meg.
Jeg er mer intens i konkurranser enn på trening.
Jeg planlegger konkurransene og forberedelsene i minste detalj.
Jeg har alltid en plan for hva jeg skal gjøre dersom noe går galt i konkurranser.
Jeg varmer opp alene.
Oppvarmingen ineholder elementer av det som skal skje i konkurransen.
Jeg lar ingen forstyrre meg under oppvarmingen.
Jeg bryr meg ikke om hva motstanderne mine driver med.
Jeg er nervøs og spent før konkurranser.
Hvis jeg har problemer før en konkurranse, kan jeg alltid gjenvinne konsentrasjonen.
Jeg kontrollerer spenningen ved å se for meg (visualisere) hva jeg skal gjøre i konkurransen.
Jeg blir ikke distrahert av forberedelsene til min motstander.
Jeg forbereder meg mentalt på selve konkurranseforløpet så ofte som mulig.
Jeg klarer å opprettholde konsentrasjonen gjennom hele oppvarmingen.
Like før kampen konsentrerer jeg meg om hvor bra jeg kommer til å innlede kampen.
Jeg har realistiske mål for konkurransen.
Uvanlige hendelser i forkant av konkurransen virker ikke distraherende på meg.
Jeg fokuserer på forberedelser til, og 1et i, selve konkurransen.
Jeg starter alltid kampene bra.
Jeg forbereder meg på å ta en tidlig ledelse uansett hva det måtte koste av innsats.
Jeg sparer ikke på kreftene til en eventuell sluttspurt.
Når jeg er sliten, konsetrerer jeg meg om den planen jeg har lagt opp til på forhånd.
Jeg gjør alltid mitt beste i konkurranser selv om jeg ikke har en mulighet til å vinne.
Jeg ser på alle konkurranser som en mulighet til å bli bedre.
Jeg tenker bare på min egen innsats i konkurranser.
Jeg blir ikke irritert på dommerne.
Desto viktigere en konkurranse er, jo morsommere er det.
Jeg bruker erfaringer fra en konkurranse til å gjøre det bedre neste gang.
Jeg liker at treneren forteller meg hvor bra jeg trener og konkurrerer.
Jeg liker at treneren kommenterer teknikkene mine hele tiden.
Jeg liker at andre utøvere legger merke til innsatsen min, og at de kommenterer mine prestasjoner.
Jeg liker å konkurrere og trene med venner.
Jeg liker å trene sammen med venner som samarbeider med meg.
Jeg liker at foreldrene mine er interessert i de aktivitetene jeg holder på med.
Jeg har lyst til å vinne premier som viser at jeg gjør en innsats for min idrett.
Jeg liker at venner utenfor min idrett er interessert i hvor bra jeg gjør det.
Jeg liker varierte treningsopplegg.
Jeg liker at alle treningsøkter er utfordrende.
Jeg liker at hver eneste treningsøkt gjør meg til en bedre utøver.
Jeg liker å vite hvilken progressjon og framgang jeg til enhver tid har i min idrett.
Jeg vil vite så mye som mulig om min idrett.
Jeg liker å reise i forbindelse med min idrett.
Jeg har lyst til å lese om meg selv i aviser, blader og andre medier.
Jeg kan gjøre det bra i alle konkurranser.
Når jeg gjør det bedre i konkurranser, trener jeg enda hardere.
Jeg liker å oppnå gode plasseringer ofte.
Jeg liker å komme til finalen i alle konkurranser jeg deltar i.
Alle øvelser, treninger og konkurranser er en utfordring for meg.
Jeg vil bli bedre på alle områder i min idrett - ikke bare på mitt spesialfelt.
Det hender judoutøvere og andre som trener kampformer får spørsmål om hva forskjellen på krigskunst og kampsport er. Det er ikke enkelt å gi et kort og utfyllende svar på dette, men jeg skal likevel gjøre et forsøk på å oppklare noen misforståelser. Personlig synes jeg dette er et ganske viktig emne som er verdt noen ord og tanker.
At judo har sine røtter i en gammel krigskunst er ikke å komme fra. Så skal man omtale judo som en del av den tradisjonen som man har i Kina, Korea, Japan og andre asiatiske land, så kan man ikke bruke noe annet uttrykk enn “krigskunst”. Det var et spørsmål om å leve eller dø! Ikke et spørsmål om å forsvare seg ved angrep. Fellesbetegnelsen for dette er på japansk “bu-do”. Det kinesiske tegnet for bu betyr “krigsform”.
Det at man angir noe som en selvforsvars-kunst er stort sett et definisjonsspørsmål. For det første har ordet kunst ingenting med ordet “do” å gjøre. At “do” betyr “den åndelige veien” er også feil! Det betyr i utgangspunktet bare vei, men i dette ligger betydningen alle veier, også den åndelige. Det brukes imidlertid også i ordet for “bilvei” og “fortau”! Ordet for kunst finner du i det japanske uttrykket “jutsu”.
Man har for eksempel uttrykket “do” i stilarter som kendo og iaido. Det bør da nevnes at ingen av disse har som grunnfilosofi å forsvare seg. Kendos grunnfilosofi er enkel: Slå én gang, men slå hardt og korrekt så du kløyver motstanderen. Iaido har en liknende grunnfilosofi: Trekk sverdet og drep i samme øyeblikk! Det er hardt og brutalt! Det er et spørsmål om å stå igjen når alt er over!
I sparring så er man tilbake på det samme planet som man har i alle andre velkjente former, nemlig at jeg må utføre en teknikk selv, for ikke å komme dårlig ut av det. I konkurranse får man poeng, og dette er i mine øyne klart et av kriteriene for at man kan kalle det en sport. Den formen man utøver er en simulert kampsituasjon, altså en kampsport!
Er du ute etter å finne/trene en stilart som konsekvent holder seg til idéen om selvforsvar så står vi bare tilbake med én, så vidt jeg vet. Det er aikido. Dersom to aikidoka møtes, vil det ikke skje noe dersom ikke den ene av dem gjør et angrep. Men det kan de ikke. Det ligger ikke i aikidoens natur å angripe. Det skjer på trening for at den andre skal kunne utføre sine teknikker, men ikke som en teknikk i seg selv. Skjer dette med hvilke som helst to utøvere fra andre retninger, så kan den ene fint angripe. Nettopp fordi de inneholder angrepsteknikker.
Bruce Lees så velkjente stil ble kalt Jeet Kune Do, hvilket betyr “Det blokkerende slagets vei”. Heller ikke han hadde en filosofi som går ut på at man skal forsvare seg dersom situasjonen er der. I en gitt truet situasjon så gjør du det du må gjøre for å stå igjen uten skader!
Skal man være konsekvent så er det ikke mange stilarter som har retten til å kalle seg en kunst (i den betydningen at det ligger i navnet). Jujutsu er et av få eksempler på kampformer som har kunst som en del av navnet sitt (jutsu).
Judo betyr “den myke vei” der myk betyr føyelig, det motsatte av hardt og brytende. Karatedo betyr “den tomme håndens vei” der tom er en motsetning til det å holde noe (et våpen). Taekwondo betyr “sparket og slagets vei” der sparket egentlig er uttrykt med tegnet for det å tråkke (ned), knuse, og slaget er uttrykt med tegnet for en knyttet neve.
På IJF-kongresen 7. oktober 1997 presenterte IJF noen av sine visjoner om judoens framtid. Det ble blant annet vedtatt at “vårt mål skal være å stadig konsentrere oss om å gjøre judosporten til verdens mest populære og dynamiske kampsport når det gjelder treningen av kropp og psyke”.
IJF legger i sin visjon stor vekt på at sporten må endre seg i takt med samfunnet, men at man samtidig må bevare judoens egenart. Dessuten mener IJF at den viktigste målgruppen for det videre arbeidet er ungdom - særlig de som vil bli junior-utøvere. Ungdommen skal man forsøke å nå fram til ved hjelp av spesielle utviklingsprogrammer og aggressive reklamekampanjer.
Bakgrunnen for denne tiltakspakken er en såkalt SWOT-analyse (Strengths, Weaknesses, Opportunities, Threats). Gjennom å utføre en slik analyse kom man fram til at judo har fordeler blant annet ved sin store internasjonale popularitet både på dame- og herresiden. Dessuten kombinerer idretten fysiske og åndelige faktorer på en unik måte. På den negative siden ble blant annet det kompliserte regelverket nevnt.
De viktigste områdene IJF skal forsøke å forbedre er administrasjon, økonomi, regelverk, utdanning og mediakontakt. IJF slår i sin rapport fast at judointeressen verden over er i stadig framgang - særlig etter at judo for kvinner ble en olympisk øvelse.
Sterke sider
- I judo legger man vekt på både fysiske og mentale aspekter.
- Judo er en innendørs idrett som man kan trene året rundt - uavhengig av klimatiske forhold.
- Judo kan trenes av kvinner og menn i alle aldre.
- Mange nasjoner verden over har gode judoutøvere som tar medaljer i internasjonale stevner.
Svake sider
- Reglene i judo er ganske kompliserte. De fleste som ikke trener judo selv synes det er vanskelig å avgjøre hvem som vinner en judokamp.
- IJF har en anstrengt økonomi blant annet fordi det er vanskelig å finne sponsorer.
- Det er store forskjeller mellom nasjonale og kontinetale unioner i forhold til teknisk nivå.
- Underutviklede forbund har liten sjanse til å oppnå en kompetanseheving på grunn av manglende inntekter.
Muligheter
- Det er store muligheter for forbedring når det gjelder sponsormidler, blant annet fordi judo er en olympisk idrett.
- Det er mange muligheter for videre vekst fordi det er en trend i dagens samfunn at folk er opptatt av helse og ådelige verdier.
- Man kan bli mye flinkere til å promotere judostjernene slik at unge judoutøvere får forbilder og sponsorene får tydelige personligheter å forholde seg til.
- Judo kan bli en del av utdannelsessystemet i flere nasjoner. Idretten passer inn i mange lands læreplaner.
Trusler
- Den største faren i forhold til framtidig vekst er den begrensede mediaoppmerksomheten.
- Dersom judo skulle bli valgt bort fra de olympiske idrettene, kan det være en katastrofe for framtidig vekst. Derfor må idretten opprettholde og/eller forbedre konkurranseaspektet ved modige endringer.
- Nasjoner som ikke gjør det godt i internasjonale konkurranser kan miste interessen for judo.
- Folk som ikke er vant til å se på kampsport har vanskelig for å skille judo fra andre kampformer.
Visjoner for år 2000
På bakgrunn av denne analysen, har IJF utarbeidet en målsetning for år 2000. Denne målsetningen sammenfattes i de fem punktene nedenfor.
- IJF ønsker å arbeide for at judo skal bli mer populært og attraktivt for publikum, media, sponsorer og ungdom.
- IJF ønsker å arbeide for å forbedre den finanasielle situasjonen for judo generelt gjennom å skaffe sponsorer og minimere utgiftene.
- IJF ønsker å lage enklere regler slik at kampbildet blir klarere for uerfarne tilskuere, og slik at vinnerne kommer mer tydelig fram.
- IJF ønsker å rekruttere ungdom til judo, og samtidig legge mer til rette for at ungdom kan delta i judo-aktiviteter. Et av virkemidlene for å få dette til er reklamekampanjer.
- IJF ønsker å opprettholde tradisjoner og åndelige sider ved judo. IJF vil legge vekt at man i judo kan trene kropp og sjel, og at ungdom kan ha mye å hente gjennom judo-aktivitet.
Strategier
IJF har også bestemt seg for å foreslå en del strategier som kan være effektive i arbeidet for å nå disse målene. De aller fleste av disse punktene er det stor enighet om i IJF.
Administrasjon
- Kommunikasjonen mellom medlemslandene kan bli mye bedre.
- Oppmuntre til modernisering av idretten judo.
- Arbeide for at flere kvinner skal begynne med judo.
- Opparbeide Judo Hall of Fame.
Sport
- Forbedre presentasjonen av utøverne før kampene starter.
- Introdusere et rangeringssystem i likhet med man har i idretter som tennis.
- Legge stor vekt på arbeidet mot doping.
- Sørge for at de kontinentale unionene kommer opp på det samme nivået når det gjelder trening, utøvelse og ekspertise.
Utdannelse
- Utdanne trenere som kan fungere godt overfor kvinner.
- Utdanne trenere som kan fungere godt overfor ungdom.
- Sørge for at terminologien blir enklere/lettere å forstå.
- Fokusere på det åndelige ved judo.
Media
- Forbedre informajonsdelen i alle ledd av organisasjonene.
- Øke populariteten til judo.
- Skape “judostjerner”.
- Arbeide for at judokokurranser sendes oftere på tv.
Dersom planleggingen ikke gir seg utslag i konkrete tiltak, vil hele dette analysearbeidet ha vært meningsløst. IJF trenger å arbeide hardt for å realisere disse planene, og de trenger all den hjelp de kan få fra alle ledd i organisasjonen. Kreativ tenkning, planlegging og samarbeid er stikkord som er viktige for at Judovision 2000 skal bli en suksess.
Hvorfor ble Harald Hårfagre egentlig kalt hårfagre? Vel, det er vanlig å tro at dette var fordi han hadde så langt og fagert hår. Men de som kan sin historie vet at det var ikke det lange håret som var fagert. Dette var heller bustete og dårlig stelt! Nei, det var da han klipte håret at ingen hadde sett slikt et fagert hår og derfor fikk han navnet “hårfagre”. Å vite dette forandrer ikke historien, men det kan til en viss grad forandre vårt bilde av Haralds person.
Tar vi et annet eksempel, for eksempel Bruce Lee, så er det ikke noe spesielt med dette navnet. Bruce Lee er bare et navn! Men å vite at han på kinesisk brukte et annet navn som betyr “den lille drage”, og å vite at han var født i dragens år - pluss i tillegg å vite hva dragen representerer i Østen, vil gi oss en dypere forståelse av Bruce Lee som person. Det er ikke tilfeldig at han valgte nettopp dette navnet.
Hva betyr “keeper” i fotball? Kanskje uviktig?! Men spør heller om hva som ligger i begrepet “keeper”. Et siste eksempel kommer her: Å vite at “hurra” faktisk betyr “drep” gir ikke det ganske andre assossiasjoner når vi står foran Slottet 17. mai og gaper av full hals til Kongen?
Hvilket bringer oss over til judoteknikkene. Er betydningen av navnene ubetydelige, kunne man simpelthen nummerere dem. Skulderkast nummer 1 - 5! Holdegrep 1 - 10! Men dette er ikke gjort. Noen av teknikkene har enkle navn, og andre er beskrevet som dalfall! Eller enda bedre, man har gjort en sammenlikning mellom teknikken og det “å felle et råttent tre”. “Å fiske med stang” er et annet eksempel. Dersom dette ikke er beskrivende for teknikkens effektivitet, så vet ikke jeg!
Dersom man går rundt og tror at “ippon” betyr “ti poengs seier” er dette en sannhet med store modifikasjoner! Uttrykket ippon har ingenting med poeng å gjøre - i alle fall ikke i utgangspunktet.
Betegnelsen har mer med selvutvikling å gjøre enn med poengdømming. Gjennom skoringssystemet i judo oppmuntres du til å utvikle deg og dine teknikker, og ikke til å oppnå ti poeng som om det var en skytebane! Dette kan man kun lære gjennom å forstå hva de japanske ordene betyr.
Dersom man synes at en oversettelse av judoteknikkene er meningsløs, har man, uansett hvor god man er til å slenge andre i matta, feilet som judoka. Da har man hverken forstått innholdet i begrepene ju og do.
Kodokan er judoens hellige gral - i alle fall har den inntil nå vært det for mange judoka verden over. De fleste judoka ønsker å besøke Kodokan minst en gang i løpet av livet.
Kodokan judo hadde sin spede begynnelse i Eishoji-tempelet i 1882. I februar dette året tok Jigoro Kano med seg ni av sine studenter fra Kito Ryu til Eishoji. De første årene trente man egentlig ikke judo i tempelet. Kampformen lignet sannsynligvis mye mer på jujutsu.
Det var ikke før i 1884 at retningslinjene til Kodokan ble nedtegnet og vedtatt. Overgangen fra jujutsu foregikk sakte, men sikkert. Derfor er det vanskelig å bestemme en eksakt dato for når judo ble grunnlagt. Det er i alle fall sikkert at de første judotreningene fant sted i Eishoji tempelet.
Judotreningen foregikk i et rom inntil hovedsalen i tempelet. Den øverste presten het Choshumpo og han var ikke særlig begeistret for Kanos trening, men til tross for prestens protester fortsatte treningene på Eishoji. Til slutt mistet Choshumpo tålmodigheten. Kano var en diplomatisk person og han godtok å flytte treningen til nabobygningen. Den var bare 20 m², og etter et kort tid lagde Jigoro Kano en ny dojo i sitt hjem i 1883. Her plasserte han 20 matter, og dette ble det største treningsrommet i Japan.
På denne tiden foregikk treningen på Kodokan grytidlig om morgenen. Japan Times rapporterer at utøverne startet klokken 0500 og trente til 0700. Etter trening dro mennene på jobb.
For å holde varmen på til og fra trening tullet utøverne judogien rundt hodet. Dette vakte naturligvis en viss oppsikt, og det hendte stadig vekk at judoka ble stanset av politiet som lurte på hva som skjedde. Standardsvaret var at vintertrening var bra mental og fysisk trening, og at dette reduserte sjansene for å få sykdommer som tuberkulose.
