informasjon om judo og selvforsvar

Dette er et intervju med presidenten i IJF, Y. S. Park. Intervjuet ble først publisert i marsutgaven av magasinet Kindai Judo, og deretter ble det publisert på hjemmesiden til IJF. Intervjuet fant sted da Park besøkte Japan og holdt en pressekonferanse om framtidsvisjonene hans i forhold til utviklingen av internasjonal judo. Nedenfor kan du lese et lite utdrag av det som kom fram på pressekonferansen.

Profesjonelle judoka

Medaljevinnerne i junior-VM mottar pengepremier, og i den anledning ønsket man at Park skulle uttale seg om hans syn på profesjonell judo. I tillegg vet vi at IJF planlegger IJF Super A-turneringer.

Y. S. Park svarte på dette spørsmålet at det i henhold til IJFs reglement er ok at utøverne får pengepremier i konkurranser. Det er likevel ikke planer om å legge til rette for profesjonell judo. Tidligere har IJF tilbudt stipender til medaljevinnere i internasjonale konkurranser (junior-VM 1996 og 1998). I framtiden er det kun medaljevinnere i junior-VM som vil få stipender. I forhold til de fire arrangementene IJF har ansvaret for (VM, junior-VM, OL og lag-VM) er det ikke mer å si.

Helt siden han Park ble valg som president i IJF har han vært en aktiv talsmann for å satse på judo for ungdom og juniorer. Han har gjort betydelige framskritt på dette området. Blant annet gjennom Judovision 2000 har Park vist vilje og evne til å fokusere på utviklingen av judo for juniorer. Dessuten har kommersialisering av judo vært sentralt under Parks regime.

IJF er i ferd med å utrede mulighetene for å danne såkalte Super A-turneringer etter mønster av blant annet golf og tennis. Man ønsker på denne måten å øke fokuseringen på judo i media, øke nivået på utøverne og muligens danne et rangeringssystem. Foreløpig har man planer om å velge ut for eksempel 12 av de A-turneringene man allerede har.

Et av problemene ifølge Park er at det ikke er så lett å gjøre slike turneringer attraktive for de beste utøverne. Et av tiltakene kan være å kreve deltakelse i disse stevnene for å kunne delta i OL, eller å gi pengepremier til vinnerne. Det største problemet for oss er at mange av verdens beste utøvere rett og slett ikke vil ha råd til å delta på en slik serie med for eksempel 12 stevner.

Økt tv-rating er viktig

President Park forklarer betydningen av fjernsyn slik:

I den senere tiden i flere idretter, for eksempel maraton i Japan, har tv-ratingen vært ekstremt god, og dermed har sponsormidler gitt tilstrekkelig med penger til arrangørene. Dette er et alternativ for å øke judoens popularitet, og dette er ikke nødvendigvis avhengig av at idretten har pengepremier eller profesjonelle utøvere. Uansett så er økt rating på ulike fjernsynskanaler nøkkelen til å øke judoens popularitet. Under OL i Atlanta, USA i 1996 viste man ikke et eneste sekund judo på amerikansk fjernsyn. I Japan og Tyskland var judo den tredje mest viste idretten, og i Frankrike var judo nummer fire på ratingen under OL. Det viktigste for oss er at mange ser på judo på tv.

Konklusjonen er at judo må være tv-vennlig, mener Park. Et av tiltakene som har vært mest fokusert de senere årene har vært den blå judodrakten. Park sier at det er særlig under ne waza at den blå judogien er nyttig. I tillegg satser IJF mye på å utdanne dyktige dommere.

Kampsport preges ikke av religiøse undertoner, og de aller fleste som trener kampformer i Norge holder på med dette av andre grunner enn det rent åndelige. Like vel kan det være verdt å merke seg en stadig økende tendens til at folk søker noe mer med treningsinnsatsen enn de fysisk resultatene. Meditasjon, yoga og treningsformer som tai chi chuan er stadig på frammarsj. Judo inneholder flere elementer som gjør det enkelt for en trener å legge til rette for spirituelle opplevelser i dojoen.
Les mer →

Jigoro Kano er grunnleggeren av den moderne kampformen judo. Det finnes store mengder informasjon om denne enestående personligheten som gjorde seg så bemerket på mange områder i japansk historie.
Les mer →

Forskere er uenige i hvor stort problemet er når det gjelder motoriske ferdigheter hos barn. Undersøkelser viser at rundt 6 % av norske skolebarn i alderen 6-7 år har problemer med motoriske ferdigheter de normalt skulle ha på sitt alderstrinn. På den annen side er norske 4-åringer er mindre klossete og flinkere i balanse og ballferdigheter enn barn i flere andre land, viser en nyere undersøkelse. Begge undersøkelsene er utført i regi av NTNU.

Det er en myte at norske barn har dårlig motorisk adferd, og at utviklingen går i negativ retning. Dette er påstander man hele tiden ser gjengitt i media. Men det finnes ikke holdepunkter for det. (Dr. polit. Hermundur Sigmundsson, førsteamanuensis ved Idrettsvitenskapelig institutt ved NTNU til Aftenposten)

Norske barns ferdigheter ligger ikke like bra an i alle studier. Slike tester er lite standariserte, og vil derfor kunne gi store variasjoner.

Det er svært viktig at barn med motoriske problemer fanges opp tidlig. Klossete barn blir ofte upopulære, trekker seg unna og ser på de andre leke. De kan bli mobbeofre. Og motoriske problemer er ikke noe man vokser av seg. God motorikk gir godt selvbilde, og på sikt har det stor betydning for helsen.

Nye teorier innen forskning på barns motoriske utvikling legger vekt på trening og stimuli. Den fysiske utviklingen går raskere hvis barna blir stimulert.

Oppfølgingen fra personalet i barnehage og skole betyr mye, fordi barn oppholder seg der store deler av dagen. Men det er likevel foreldrene og hjemmet som er den viktigste faktor for barns motoriske utvikling. Lek i ung alder i nærmiljøet er langt viktigere enn et par timer i uken på barneidrettsskolen. Derfor må det legges til rette for grønne lunger og lekeområder der barna bor.

Det er mye som tyder på at barn med dårlige motoriske ferdigheter også ofte har andre typer problemer. En rådende oppfatning har i en mannsalder vært at det er en helt direkte sammenheng mellom motorisk og kognitiv utvikling, altså at klossete unger også lett vil ha læreproblemer i skolen.

Forskerne har ment at dette kan bøtes på ved å trene motorisk. Det som skal til for å bli bedre i lesing og matematikk, er å sparke mer fotball, klatre mer i trær eller i det hele tatt å drive mer fysisk aktivitet. Det finnes atskillige undersøkelser som kan underbygge denne teorien.

Det finnes ingen snarvei til læring, verken motorisk eller kognitiv, mener andre forskere. Vil du bli god til å håndtere en ball, må du trene med ball. Vil du bli god til å skrive, må du øve deg i å skrive.

Det er så enkelt som at hvis du bedrer motorikken, mestrer du hverdagen bedre. Jo mer du mestrer, jo bedre selvfølelse og selvbilde får du. Det kan gi økt trivsel og trygghet og lyst til å prøve nye ting. På den måten er det mindre fare for å bli mobbet, da får du lettere venner, og hele skolesituasjonen blir tryggere. Da er det også lettere å være åpen for kognitiv læring.

Denne boken er verdt litt hylleplass rett og slett fordi den inneholder spennende informasjon Jigoro Kano. I tillegg kan du lese om Gichin Funakoshi (grunnlegeren av karate) og Morihei Ueshiba (grunnleggeren av aikido). Boken er lettlest og informativ - selv om den på ingen måte går i dybden. Her finner du flere interessante opplysninger som viser likheter og ulikheter mellom tre av de aller mest kjente kampkunstnerne verden har sett. Inneholder noen få bilder.

Rating:
The Three Budo Masters Compared
Forfatter: John Stevens
Antall sider: 144
Forlag: Kodansha
ISBN: 4-7700-1852-5

I november 1998 ble BK judo i Kongsberg utsatt for sterk kritikk fra enkelte fordi de hadde invitert barn helt ned i syvårsalderen til en konkurranse. Barn fra hele Østlandet var med, og stevnet ble av flere oppfattet som et brudd på Norges Idrettsforbunds (NIF) bestemmelser om barneidrett. NIF har vedtatt helt klare regler for barneidrett.

Fagkonsulenten for barne- og ungdomsidrett i Norges Idrettsforbund, Rune Titlestad, sa følgende om denne konkurransen:

Dersom seks- og syvåringer blir invitert til å delta i et judostevne, bryter arrangørklubben våre bestemmelser om barneidrett.

Han minner om at en av fortolkningene til bestemmelsene om barneidrett sier at seks- og syvåringer bare skal konkurrere på treninger i sitt eget treningsmiljø.
Les mer →

Balanse! For mange er dette et ord som kun vekker assosiasjoner til den kroppslige balansen. Det man strever etter for ikke å falle. For de som er mer sjelelig anlagt kan det også vekke en tanke om mental eller sjelelig balanse. Hva innebærer begrepet balanse egentlig? Det blir, som så mye annet, en definisjonssak. Den definisjonen vi i denne artikkelen går ut i fra er at det er en harmoni mellom de mulighetene, ønskene og målet som finnes i oss selv som en naturlig del.

De fleste har til en viss grad mental balanse i den forstand at de har en viss anelse om hvem de selv er og hva de ønsker, men de mangler den kroppslige balansen og den sjelelige balansen.

Den kroppslige balansen er mer enn bare det å holde balansen når man står, går eller utfører en teknikk. Det er også evnen til å kunne beherske kroppen sin til det fulle (i forhold til det som, til enhver tid, er meg fysisk mulig). Det er å kunne ta kontroll over kroppen sin og kjenne at den lystrer de ønsker jeg har. Det er å kunne slappe av og være anspent. Det er å kunne spenne muskler i et øyeblikk og andre muskler i et annet øyeblikk. Alltid i forhold til den situasjonen jeg befinner meg i.

Den sjelelige balansen ligger i det å kunne føle hva som er rett. Det å kunne være tilstede uansett sinnstilstand og å kunne opparbeide en forståelse for det som foregår i og rundt en. Det å kunne ha intuisjoner som er verdt å lytte til og ikke som kan være feil. Det er først og fremst evnen til å kunne føle seg selv og dernest å kunne føle andre mennesker. Alt i forhold til de omgivelsene en er i. At en kan være trygg i seg selv, men også være trygg utenfor seg selv. At alle rollene en inntar har en trygg base i ens virkelige personlighet, men uten å bli redd for å miste seg selv. Det innebærer at man kan vise sitt mangfold! Mister man, eller har man ikke denne balansen vil den mentalt sterke alltid kunne overbevise en om at noe er rett eller feil.

Den mentale balansen er den som veldig ofte blir den sterke og dominerende hos et menneske. Vi kommuniserer altfor mye med hodet. Vi legger for stor vekt på det vi vet, eller det vi tror vi vet og derfor stiller vi oss lite åpne for andre muligheter til sannhet.

Den harmoniske balansen oppnås når vi har klart for oss hvilken rolle alle disse tre delene av oss spiller, og i hvor stor grad de skal spille inn i helheten av oss som menneske.

I visse situasjoner må noen sider vike for andre sider fordi det er naturlig dersom vi vil bygge opp en svakere side ved oss selv. Likevel er det en tommelregel at signalene bør komme innenfra og bre seg utover. Det starter i sjelen som videreformidler dette til hjernen og til slutt gjennom en kroppslig handling.

Dette gjelder for hvordan man uttrykker seg. Når det gjelder den form for trening vi driver med i en judoklubb, kan den kanskje oppfattes som å gå motsatt vei. Vi søker å bli mer fleksible kroppslig sett, for så å kunne bli mer fleksible i sinnet og til slutt absorbere dette som en helhet i sjelen for nærmere bearbeidelse.

For å kunne utvikles må man hele tiden søke å utvide og forsterke den balansen man til da har bygget seg. Man må også skaffe seg en så stor bredde at man får balanse på andre steder/områder enn det ene man kjenner til. Det er ikke tilstrekkelig å si at jeg er fornøyd med meg selv som jeg er. Det er en stor forskjell mellom å være fornøyd med seg selv og å akseptere seg selv. Gjennom å akseptere seg selv kan tolkes som at man har akseptert de begrensninger som ligger til grunn for ens muligheter. Det er også mulig at man senere innser at det man trodde var en begrensing egentlig var en illusjon om begrensning og dermed kan man utvikle den mer enn det man i utgangspunktet hadde håp om. Her er det den sjelelige styrken som må finne balanse med realiteten, men uten å begrenses av den mentale sperren. Heller ikke overdrives av det mentale ønsket.

Vi utvikler oss i forhold til den kapasiteten vi har! Dette innebærer at en som har en fysisk svakhet ikke kan oppnå samme fysiske styrke som en som er fysisk sterk, men i forhold til den kapasiteten han besitter, kan han bli sterkere og bygge opp en sterkere balanse enn en som er fysisk sterk.

Det legges altfor stor vekt på utvikling av det fysiske og/eller mentale, og for liten vekt på utviklingen av det sjelelige og spesielt det helhetlige. En balanse er ikke god når den ikke er helhetlig.

Den mentale balansen er den som styrer oss i de fleste beslutningene vi gjør. Det er det som gjør oss i stand til å tenke klart og trekke riktige konklusjoner (men også feil konklusjoner dersom den er for svak). Det er det som gir oss et bilde av det vi gjør. Det er det som holder oss i sjakk når vi blir usikre.

Ubalanse i den mentale delen gjør at vi ikke klarer å tenke klart og vi blir nødt til å stole på de to andre bestanddelene. Ubalanse i viljen gjør at vi ikke vet hva vi kan og ikke kan gjøre. Ubalanse i sinnet gjør oss svake i det øyeblikket vi blir presset til å ta en avgjørelse basert på kunnskap og erfaring.

Balanse i sinnet gjør at vi kan analysere oss selv og andre i forhold til situasjonen. Desto raskere vi kan foreta denne analysen desto raskere blir vi. Men vi skal ikke glemme å få med oss helheten i signalene (fra sjelen gjennom hjernen og ut gjennom kroppen). Det er mulig at vi blir raskere dersom vi jukser og hopper over både ett og to ledd, men vi utvikles ikke.

Den sjelelige balansen vår er drivkraften bak det vi gjør. Det er dette som dytter oss fremover i en stadig søken etter å forbedre oss. Det er denne viljen som gir oss håp når alt håp virker tapt og som holder oss oppe og gir oss den nødvendige instinktive reaksjon. Ubalanse i sjelen gir et dårlig selvbilde og svake avgjørelser.

Den kroppslige balansen er viktig for det er denne som gir næring til det andre. Det er gjennom kroppen vi gir uttrykk for hvor sterk sjelen og mentaliteten vår egentlig er. Har vi en kropp i ubalanse vil inntrykket bil svekket og andre får et negativt bilde av oss. Dette negative bilde kan igjen slå tilbake som dårlig selvtillit.

Når vi skal trene opp en helhetlig balanse er det viktig at vi går andre veien. Dersom vi har en sjel som er så sterk at den tar overhånd, blir vi ofte overivrige og klarer ikke samarbeide med mentaliteten eller kroppen. Vi klarer ikke utføre det vi vil, vi klarer ikke å forstå det vi vil og det ender i at vi blir oppgitte og skuffet over at resultatet ikke blir som vi hadde ønsket. Dersom vi ikke har et avbalansert sinn, vil vi ikke ta til oss lærdommen i takt med kroppens utvikling.

Gjennom at kroppen utvikles kan vi lære oss hvor våre grenser er og vi kan handle og tenke ut i fra dette. Vi blir ikke overmodige, men vet akkurat hvor grensen går. Først når vi vet hvor grensen er, kan vi sette oss et mål om å overgå den - sette oss en ny grense.

Gjennom å se hvilken balanse jeg har i forhold til andre, kan jeg vite hvor jeg står. Gjennom å prøve å sette andre i ubalanse, kan jeg gi åpning for min egen utvikling. Det er ingen kamp, men en utvikling. Det er ingen nødvendighet, men likevel givende.
Når jeg instruerer skal jeg bruke mine kunnskaper og evner til å hjelpe andre. Jeg skal se hva som gir den andre et best mulig grunnlag for en harmonisk balanse med seg selv i de omgivelsene denne beveger seg i. Dette innebærer at jeg må kunne være fleksibel og tilpasse meg andre omgivelser om nødvendig. Dette innebærer ikke at jeg i alle tilfeller vil innta en ledende rolle, men i de tilfeller det er nødvendig vil jeg kunne innta en mer passiv og kanskje også en lærende rolle. Jeg må ikke overøse andre med mitt eget! Dersom jeg ikke er i stand til å kunne lære vil jeg stanse i min egen utvikling.

I et samarbeid er hovedpoenget at vi skal hjelpe hverandre til å styrke eller finne balanse uten at vi skal miste vår egen balanse. Faktisk skal vi helst kunne styrke vår egen balanse i prosessen. Gjennom å gi og ta kan man finne frem til det som er mest utviklende på kortest mulig tid. Det er her snakk om både kvantitativ og kvalitativ lærdom.

Det er ikke gitt at alle skal realisere seg gjennom kampkunst eller noen annen bestemt form for kunstnerisk form. For noen vil det være viktigst å kunne realisere seg gjennom dans, eller tennis eller annen form for kroppslig utførelse. Likevel tror jeg at den form for kampkunst som vi trener her hos NIFS bidrar til en større utfordring når det gjelder bruk og kontroll av ulike muskelgrupper enn de fleste andre former og idretter. Det vi må huske på er at bruk av musklene og kontroll av musklene er to forskjellig ting og det er bare en kontroll av musklene som kan hjelpe oss til å bli balansert fysisk sett.

La oss ta et eksempel der alle sansene våre spiller inn, og der man i et fullstendig balansert øyeblikk vil kunne handle rett ut i fra situasjonen. Man går barbent på en strand og i det øyeblikket man tråkker ned så får man en fornemmelse at det er noe der. Kroppen sender et signal til hjernen, men det er ikke tankene våre som reagerer. Det er instinktivt - sjelelig. Jeg aner at noe ikke er som det skal. I det samme øyeblikket jeg får denne følelsen stopper jeg min bevegelse og avventer en beslutning som hjernen min tar om at jeg venter, eventuelt vrir foten min idet jeg tråkker ned så jeg unngår å tråkke direkte på objektet som er under foten min. Når jeg nå flytter foten min og titter ned så ser jeg at objektet var noe hardt som ville ha skåret seg inn i fotsålen min om jeg ikke hadde ventet. Jeg går ikke på stranden og tenker bevisst på at jeg skal kunne tråkke på noe skarpt, men i det øyeblikket jeg sanser noe som kan være hardt, så reagerer jeg.

Mental balanse innebærer at man kan forstå hva som er godt for en selv og i enda større grad vite hvorfor man gjør de forskjellige tingene.

Balanse er styrke. Det er ingen svakhet i en fullstendig hel og kontrollert balanse. Selv i de tilfeller jeg må kompromisse, vil jeg kunne gjøre dette uten at det er til skade for min egen balanse. Jeg finner meg ganske enkelt et nytt balansepunkt i forhold til den jeg kompromisser med. Slik vil jeg alltid kunne ligge et skritt foran. Dette er desto viktigere i et konkurransesamfunn der det å kunne måle andres ferdigheter blir viktigere. Dette innebærer ikke at jeg hele tiden må vise min styrke. Det kan i visse tilfeller være sterkere å velge en mer tilbaketrukket holdning for så å se hva den andre skal foreta seg.

Ordet budo ble kjent for japanerne gjennom de klassiske kinesiske skriftene. For kineserne hadde ordet flere betydninger. Først og fremst dreide det seg om en regjeringsadministrasjon som inkluderte både sivile og militære affærer. Dessuten la man opp til at akademisk kunnskap og militære ferdigheter skulle gå hånd i hånd. Japanerne adopterte den kinesiske forståelsen av begrepet, men etter Kamakura-perioden (1185-1336) ble betydningen av uttrykket budo i Japan “det å regjere en nasjon med militære styrker”.

Opprinnelig benyttet man ordet bugei eller bujutsu, og bujutsu inneholdt mange ulike kampformer. Det er vanlig å si at det fantes 18 former for bugei i Japan i gamle dager (Edo-perioden). Uansett hvilken bugei man fordypte seg i var det enkelte obligatoriske øvelser: sverd, lanse, bueskyting, ridning, yawara og bruk av gevær¹.

Opprettelsen av klassisk budo ble bekreftet ved at man forandret ideogrammet og suffikset jutsu i ordet bujutsu til do - budo. Denne forandringen varslet at flere ønsket å få en bedre forståelse av sitt eget sinn gjennom dyrkingen av kampkunstene, med selvrealisering som det endelige mål, i motsetning til de som trente kampkunst utelukkende med tanke på strid.

Selv om budo teknisk sett stammet fra bujutsu, var ikke klassisk budo ment som trening til strid, men snarere som en måte å oppnå dypere forståelse av egoet, menneskets eksistens, naturen, og for å oppnå selvperfeksjonering. Dette var en naturlig konsekvens av tiden man levde i der behovet for stadig vekk i kunne forsvare seg selv, sin famile eller landet ble mindre. Samtidig økte forståelsen for viktigheten av kulturell utvikling og så å si god mental helse.

Det ble regnet som meget edelt å utøve budo ettersom målet med treningen ble regnet som langt mer høyverdig i Japan enn målet med bujutsutreningen. Majoriteten mente at man ikke utelot noe essensielt når stridsaspektet ble underordnet. Snarere tvert om. Trening ble knyttet stadig sterkere til utviklingen av tanker og sjelen.

De klassiske budoformene ble skapt av og for aktive mennesker som strevde etter å sette en forbindelse mellom kreative aktiviteter og fortidens idealisme. Klassisk budo, i likhet med bujutsu, hadde derfor dype røtter i føydaltidens kultur. Det er imidlertid helt essensielt for forståelsen av begrepet å vite at budo ikke ble til som et slags sosialt tidsfordriv, sport eller som en oppvisningsmetode, men snarere som en metode til selvutvikling.

Klassisk budo var ment som en erfaring som skulle lede utøverens oppførsel i dagliglivet. Hvis man trener klassisk budo for moro skyld kan man aldri oppnå den innsikt som er ment med kunsten. I tillegg er det slik at budo kjennetegnes ved at teknikkene overføres fra en mester til utøverne gjennom praktiske og fysiske demonstrasjoner. Teknikktreningen er budoutøvernes måte å trene det indre på. Gjennom stadige forbedringer av kamptekniske elementer mener man at man utvikler seg på det personlige plan også.

Jigoro Kano er en av de som i aller sterkest grad har bidratt til at budo fortsatt er et viktig kulturelt element i Japan. Han utviklet en moderne, men samtidig tradisjonell budo-form der man skulle fokusere på mennesket som en helhet og en del av samfunnet. Det er Kanos vektlegging av at judo kan utvikle utøverne til å bli gode samfunnsborgere som har gjort at dette er en ekte form for budo, men i moderne drakt.

Bortsett fra “morn, du” er det vanlig at utøvere i japanske kampformer sier “sensei” til treneren sin. Sensei kan godt oversettes med lærer. Direkte oversatt til norsk betyr uttrykket sensei “en som er født tidligere” - altså en som er eldre enn deg. I judo er det underforstått at en sensei er en mer erfaren utøver som kan rettlede deg på vei mot målet som er å bli en bedre judoka.
Les mer →

Rating:

I denne boken finner man en samling av intervjuer med Bruce Lee i løpet av årene mellom 1958 og 1973. Dette er altså en samling sjeldne nyhetsartikler og intervjuer med en av de mest framtredende skikkelsene i kampformer på 1900-tallet. Artiklene er ordnet i kronlogisk rekkefølge, og dette gir et fint inntrykk av hvilke ideer han holdt fast ved, og hvilke ideer som gradvis endret seg. Selv om boken burde være interessant lesning for alle judoka, er det nok en fordel å vite litt om Bruce Lee på forhånd. Ellers preges denne boken av mye tekst og lite bilder.

Forfatter/redaktør: John Little
Antall sider: 175
Forlag: Tuttle
ISBN: 97-61947