informasjon om judo og selvforsvar

Rating:

Det beste man kan si om denne boken er at den har et fint omslagsbilde av Yasuhiro Yamashita. Boken tar utgangspunkt i en judokamp. Det er jo egentlig en kreativ og god ide, men gjennomføringen står ikke helt i stil. Boken støter på flere problemer.

For det første forholder boken seg til kampreglementet. Det er sikkert godt ment, men siden boken ble publisert i 1988 har reglementet endret seg en god del. For det andre er det ganske uinteressant å lese om en kamp som foregår i hodet til forfatteren. Det hadde vært mye bedre å ta utgangspunkt i en reell kamp.

For det tredje er bildene i boken håpløst gammeldagse. Boken inneholder stort sett kun oppstilte bilder. Bildene ser forøvrig ut som om de er tatt en gang på 70-tallet, og det kan de godt være siden boken kom ut i 1985.

Forfatter: Geof Gleeson
Forlag: A&C Black
ISBN: 0-7136-5589-5

Dette er en artikkel som Claus Beissner (IJF Media Commissioner) publiserte på nettsidene til IJF i 1999.

Til tross for alle dopingskandaler man har hatt i idretten de senere årene, er idrett generelt hovedmottaker av sponsorpenger fra næringslivet og myndighetene. Forskning utført av ISPR enterprise viser at idretten mottar omtrent 60% av sponsormidlene bedriftene deler ut hvert år. Resten av pengene går til andre kulturelle og sosiale formål.

Når bedriftene sponser idrettsutøvere eller idrettslag er de først og fremst ute etter eksponering på bildemedier - og særlig fjernsynsmediet. Selskapet er selvsagt ikke ute etter negativ fokusering, og derfor vil mange dopingdømte stå i fare for å miste sine kontrakter med store selskap - naturligvis.

ISPR enterprise fant i sin undersøkelse ut at til tross for alle skandalene man har hatt i internasjonal idrett de senere årene, hadde ikke trenden med økt interesse for sponsing av idrett snudd. Det generelle inntrykket var at pengestrømmen til toppidretten bare vil komme til å øke de neste årene. Man vil merke økningen mest blant de nye trendsportene. Dette gjør at man i judo må bestemme seg for hvilken vei man skal gå. Hvilke produkter og selskaper kan man knytte judo opp mot?

Mange som driver med judo i våre dager er både overrasket over og misunnelige på andre idretter der tilgangen på sponsormidler er langt større. Til og med arrangørene til EM, OL og VM i judo sliter med å f åsponsor til å stille opp.

Forskning som IJF har hatt tilgang til har gitt oss noen tips om hva man burde gjøre i judo. Judo bør utvikles i en retning der man fokuserer langt mer på det som er morsomt og trendy.

Da judo slo gjennom for 25 år siden fikk man mye gratis på grunn av filmer der kampsport sto sentralt. Den tiden er det slutt på. Judo er en etablert idrett i verdensmålestokk, og man må begynne å tenke nytt når det gjelder 1et i treningene for å få folk til å trene judo. Judo har i alt for stor grad blitt en konkurransesport. Det gjør at man ekskluderer mange som kunne tenke seg å drive med judo, men som ikke liker å konkurrere.

Idrett og fjernsyn

I alle idretter er man på jakt etter fjernsynstid og sponsing. Ute at begge disse faktorene er til stede kan man rett og slett ikke overleve i den tøffe konkurransen man har med andre idretter.

IOC har for lenge siden slått fast at alle idretter er likeverdige. Men til og med IOC behandler de ulike idrettene svært forskjellig. Det er faktisk slik at IOC fordeler ressurser og lignende etter tre ulike brøker, og det er vel unødvendig å si at judo havner i den dårligste gruppen.

Hva kan man så fastslå når det gjelder judo? Det er et faktum at judo-konkurransen ble først utsolgt under OL i Atlanta, USA i 1996. TV-dekningen var grei, men i konkurranse med andre idretter som hadde finaler samtidig tapte judo stort sett sendetid og seere.

Dette er den aller første judoboken jeg kjøpte, og på mange måter har den vært den aller nyttigste boken om trening som jeg har lest. Dette er en bok som tar for seg hva som er nødvendig for å bli en god internasjonal konkurranseutøver i judo. Selv om man ikke har slike ambisjoner, inneholder boken mye viktig og nyttig informasjon om treningsprinsipper og metoder. Når alt sammen i tillegg er knyttet tett sammen med Neil Adams kunnskaper om judo, så må resultatet bli bra.

Boken er inndelt på følgende måte:

• Basic principles of preparation training
• Skill
• Stamina
• Strength
• Speed
• Suppling
• (P)sychologi and other related problems
• Schedules and programming

Rating:
Forfattere: Neil Adams og Cyril Carter
Antall sider: 156
Forlag: Pelham Books
ISBN: 0-7207-1735-3

De fleste som leser denne artikkelen er klar over at judo er blant verdens beste idretter. Problemet er bare at nesten ingen andre enn de som trener judo ser ut til å mene akkurat det samme. På fjernsyn får VM og OL i judo like stor plass som et middels kretsstevne i bridge, og rekrutteringen er et trist kapittel. Mange av oss som trener judo ser ut til å tro at bare judo får plass i media så vil folk strømme til klubbene. Og hvem har vel ikke deltatt på styremøter i klubber og kretser der “Rekruttering” har vært et eget punkt på dagsordenen?
Les mer →

Det enkleste svaret på dette spørsmålet er å si at ordet ryu kan oversettes med stil eller skole. Men det er selvsagt mange viktige presiseringer som må til dersom man skal få en mer helhetlig forståelse av begrepet ryu. Begrepet innebærer nemlig mye mer enn det jeg hittil har nevnt. Blant annet må man forstå begreper som shugyu, tenshin shoden og muso, for at ryu skal få det rette innholdet.
Les mer →

Rating:

Som tittelen gir et visst inntrykk av handler denne boken om en judoteknikk. Seoi nage er min favoritteknikk (tokui waza), og det var med en viss spenning jeg kjøpte denne boken. Heldigvis ble jeg ikke skuffet. Personlig liker jeg ikke teknikk-bøker. Jeg er såpass gammeldags at jeg aller helst vil lære teknikker av et annet menneske som ser meg og som jeg kan se. Like vel har jeg sansen for denne boken fordi den er meget grundig, og fordi den tar for seg historikken til kastet.

Forfatter: Hidetoshi Nakanishi
Antall sider: 128
Forlag: Ippon Books
ISBN: 0-9518455-4-3

Et av de vanligste spørsmålene jeg får som judoutøver av folk som ikke trener judo er følgende: “Har du hatt bruk for judo noen gang?” Uten å kverulere for mye, kan man jo spørre seg om de mener som selvforsvar eller i andre sammenhenger. Som regel mener de som selvforsvar. Da er svaret mitt: “Nesten aldri.” Men sannheten er nok litt mer komplisert enn som så. Nedenfor forklarer jeg hvorfor det ikke er så enkelt å svare på dette.
Les mer →

Shu ha ri betyr “etterlign, adskill, splitt”. På de eldste kampformskolene i Japan, kunne ikke studenter med lavere grad enn 1. dan stille noen spørsmål om teknikker og treningsmetoder. Man forventet at de etterlignet teknikkene som ble vist så godt de kunne. Grunnen til denne ordningen var at kuy-graderte studenter kun lærte de grunnleggende teknikkene, og her var det ikke rom for diskusjoner om detaljer.

Etter at studenten hadde oppnådd shodan eller nidan regnet man vedkommende for å være oku iri. Det vil si at de var “(klare for) innsikt i mysteriet”. Nå var eleven klar for de mer spesielle teknikkene som kjennetegnet den aktuelle skolen. Utøveren ville nå lære teknikk. taktikk, strategi og så videre. Fortsatt var det slik at de måtte gjøre alt som sto i deres makt, for å etterligne mesterens teknikker. Hvis de ikke klarte dette, kunne de bli bedt om å forlate skolen. Etterhvert som kunnskapen økte godtok man enkelte spørsmål. På denne måten kunne utøver og mester snakke sammen fra et mer likeverdig utgangspunkt.

Denne metoden var viktig for å bevare en krigskunsts egenart. Dersom man begynte å eksperimentere for tidlig, kunne man gå glipp av de aller mest sentrale elementene som preget hver enkelt kampform.

Når studentene oppnådde yodan eller godan, fikk de anledning til å lære alle teknikkene. Dermed ble det lettere å se det totale bildet - hvordan hver teknikk henger sammen med en annen. Dessuten kunne man nå lære ulike kata og hemmelige teknikker. I tillegg fikk de nå større anledning til å eksperimentere, for å skille favorittøvelsene fra resten av øvelsene, eller å utforske egen varianter.

Etterhvert fant hver student sin egen vei. Ved hjelp av mesterens retningslinjer fant de ut om det de hadde kommet fram til var i pakt med de grunnleggende regler og prinsipper i kampformen. Dette medførte at de lærte hvorfor enkelte teknikker ikke kunne fjernes, og hvordan hvert element er en del av helheten.

Når de hadde nådd dette nivået var de kommet så langt at de kunne utføre teknikker uten å tenke på om den var riktig eller gal. Studenten ble en del av krigskunsten, og det studentene gjorde var også en del av kampformen. Dette stadiet kalles splittelse. Utøveren var nå fri, bundet kun til sin egen kunnskap og følelse om hva som var god og dårlig kunst.

For den utøver som ønsker å forstå seg selv litt bedre gjennom å drive med en kunstform, være seg det er kroppslig, mentalt eller sjelelig (helst alle tre), vil det være en evig streben etter å utvide sine grenser i forhold til den og det en var før. Man bruker seg selv som referansepunkt. Dette kan gjøres i samarbeid med andre eller alene. Uansett er det fruktene etter lang streben (ikke trening i den forstand at man har et mål om å bli best, men snarere en streben etter å bli bedre) som er det grunnleggende.

For utenforstående kan mye av aktiviteten til de som har driver med en kunstform virke som en helt vanlig konkurranse. Man mottar kanskje en premie for innsatsen i form av penger eller medaljer, men for den ekte kunstneren er ikke dette viktig. Vedkommende har en helt annen mentalitet på dette punktet. (Det er ingen som anser nobelprisutdelingen for en konkurranse som sådan, men man mottar en pris for det. Det som skjer er at forskjellige forskere presenterer det de har å bidra med og det er en jury/komité som velger en vinner! Enkelt fortalt er det faktisk det samme som skjer i en konkurranse.)

For mange er turneringer et sted og kanskje det eneste stedet der man kan få nye ideer og en mulighet til å videreutvikle seg. En kan bidra med sitt og se hva andre bidrar med. Man kan møte likesinnede og hjelpe hverandre. For meg synes det som om snowboarderne tilhører en av de gruppene som har en turnering i henhold til sin livsstil. Det at vi ikke hører til en bestemt kultur, eller at vi har en annen mening en de som tilhører en kultur, gir oss ikke rett til å si at det er feil eller riktig.

I idrettsverdenen ser vi stadig et press fra presse og sponsorer om å gi resultater som synes. For de som virkeliggjør seg selv gjennom selve aktiviteten, dreier det seg ikke så mye om seier og tap.

Dersom du er der i det øyeblikket du utfører den handlingen du skal gjøre med kropp, sjel og sinn har du lykkes! Dette ser ikke de som mangler innsikt og kunnskap. Dette ser ikke de som bare ser penger. (Det bør kanskje også nevnes at jeg ikke mener at man må gjøre ting gratis og leve i askese for å virkelig leve i det man gjør. Dersom jeg kan tjene penger - ja mye penger på det jeg gjør uten å måtte vike fra min grunnfilosofi, hvorfor ikke?!)

Selv vet jeg at det er mye ved snowboardkulturen jeg ikke forstår, men det betyr ikke at jeg kan tråkke på dem, rakke ned på dem med god samvittighet som om jeg vet. Det er snarere motsatt! Dersom jeg tråkker på dem uten at jeg, ut fra deres eget synspunkt og levesett, kan begrunne hvorfor, viser jeg min egen ignoranse og uvitenhet.

Det å være toppidrettsutøver innebærer at en har sin idrett som en livsstil. Hva som er rett eller gal livsstil kan ingen leserinnlegg bestemme. Hva snowboarderen Terje Håkonsen skal og ikke skal, spiller i og for seg ingen rolle. Men hva Terje Håkonsen representerer med sin avgjørelse synes for meg, etter å ha lest diverse leserinnlegg, å være representativt for det miljøet han beveger seg i. Det er dette miljøet han til nå har representert og ikke Norge som nasjon.

Det å støtte Terje Håkonsen i sitt valg er, for meg, en annenrangs vurdering og det å kritisere ham for sitt valg er en tredjerangs vurdering. Det å hevde at han på en eller annen måte har sveket det norske folket ved ikke å representere Norge blir på en måte vanskelig å svelge ettersom han aldri har representert Norge og derfor er det umulig å snakke om et svik. Det å støtte Terje Håkonsen i at han representerer seg selv uansett hva folk måtte mene, står for meg som det mest sentrale. På denne måten viser han sin styrke og en målbevissthet som antageligvis forklarer bakgrunnen for at han er blitt så god som han er blitt!

Det er ikke treningen alene som bidrar til at en blir god i en idrett. Det er å integrere det en gjør i sin mentalitet og la det bli en del av en selv. Tar man en annen del av idrettsmiljøet som virkelig ligger i gråsonen for sport og livsstil kan man tydelig forstå dette. Det som på norsk kalles kampsport har en lange tradisjoner både som livsstil og konkurranseform. Likevel, de som virkelig gjør det til en livsstil som Shaolinmunkene konkurrerer ikke! De har integrert kunsten som en del av livet på samme måte som en forfatter, skulptør eller annen kunstner. Enhver som har lest boken Zen og bueskyting vil forstå hva jeg mener. At disse personene ville kunne vunnet store turneringer om de hadde deltatt.. uinteressant.

Jeg mener ikke å si at jeg støtter Terje Håkonsen i alt det han sier og gjør, men jeg kan, ut i fra mitt eget syn på livsstil og utvikling, forstå mye av det han sier og står for. Jeg er heller ikke ute etter verken å støtte Terje Håkonsen eller skjelle ham ut fordi han har valgt det han har valgt. Målet for oss alle må være:

• å kunne være den du er fordi du er deg og bare du er deg.
• å kunne leve som du gjør fordi det er ditt liv og bare ditt liv.
• å kunne velge det du velger fordi det er ditt valg og bare ditt valg.
• å kunne lære noe fordi det er du som vil lære det og bare du som vil lære det.
• å kunne tenke fordi det er dine egne tanker og bare dine egne tanker.
• å kunne utvikle deg selv i det du selv gjør og bare i det du selv gjør.

Når man ser utøvere som Jet Lee, Bruce Lee, Van Damme, Jackie Chan eller Cynthia Rothrock i ulike filmer har adrenalinnivået lett for å øke. Dessuten kan man bli revet med når ulike kampsystemer lover å gjøre deg til det ultimate våpen.

Det er lett å bli imponert over utøvere som med utrolig styrke, hurtighet, presisjon og utholdenhet utfører blendende teknikker på en selvsikker måte i alle truende situasjoner. Utøverne trener på teknikker som har vist seg å være effektive i flere hundre år, og som man må perfeksjonere gjennom et langt liv. Dette er et syn på kampformer som jeg også til en viss grad deler, men kampformer er selvsagt mye mer enn dette.
Les mer →