I judo, og i mange andre kampformer, bruker man ulike farger på belter. Egentlig holder disse beltene bare jakken på plass, men ulike farger har også en bestemt symbolsk betydning. En beltegrad kan markere teknisk nivå, konkurranseerfaring eller andre former for innsikt og kunnskap. Judoutøvere er stort sett ikke spesielt opptatt av beltegrader, men det var faktisk judoens grunnlegger Jigoro Kano som først tok dette systemet i bruk i kampformer.

I denne artikkelen skal jeg ta for meg den historiske bakgrunnen for at det finnes ulike beltegrader i judo. Jeg skal også forklare litt om rollen til kjente institusjoner som Kodokan, IJF og Norges Judoforbund. Til slutt kommer en liten oversikt over høyt graderte norske judoka.

Historisk tilbakeblikk

Japan er tradisjonelt sett et sterkt hierarkisk samfunn. De japanske borgerne var inndelt i ulike klasser der adelen og krigerklassen hadde ganske stor makt. Krigerklassen fikk ikke direkte innflytelse på styresettet i Japan i gamle dager. Det tok adelen seg av. Adelen sørget også for at ingen krigere kunne tildeles grader som ga de posisjoner i den aller innerste kretsen. Men siden de var fullstendig avhengig av en form for livgarde, ble de beste krigerne gitt høye grader og posisjoner som var med på å garantere en lojalitet overfor de som styrte nasjonen. De beste krigerne kom ofte fra de øverste samfunnslagene, og dette gjorde at de hadde en verdighet og stolthet som garanterte lojalitet.

De beste krigerne lagde et system for rangering som minnet om det man brukte blant adelen for å avgjøre hvem som skulle ha de øverste posisjonene i samfunnet. Det tekniske nivået til utøverne var det helt sentrale for disse krigerne, men nesten like viktig var det denne personen viste modenhet og ansvar i forhold til sine samfunnsplikter. Avhengig av hvor i Japan man befant seg, ble krigerne inndelt i alt fra to til syv ulike grader.

Oku iri (innsyn i hemmelighetene) var den mest grunnleggende graden. Denne graden garanterte for at vedkommende utøver var en verdig representant for den tradisjonen han tilhørte, og at han kunne lære teknikkene videre til andre. Moku roku (katalog) var en grad midt på treet. Denne graden tilsa at innehaveren var en erfaren kriger og instruktør. En svært erfaren trener ble kalt menkyo (lisens), og det aller høyeste stadiet gjorde at man kunne kalles kaiden (bestått alt).

Kampformer i Japan

For å kunne forstå det japanske systemet, bør man ha en viss innsikt i utdanningsystemet og et visst historisk perspektiv. Systematisk trening i krigskunst og kampformer ble først satt i gang mellom 1100- og 1500-tallet. Samuraiene samlet seg i klaner sentrert omkring familier eller regioner. Her trente de og spesialiterte seg i bruken av ulike våpen og teknikker. Etterhvert som treningen ble mer og mer individualistisk begynte man å danne skoler og stilarter (bujutsu ryu). Dette skjedde særlig i begynnelsen av Tokugawa-perioden (1600-1868).

De tidligste kampformene i Japan ble klassifisert i 18 ulike grener. Disse ble vanligvis referert til som Bugei Ju-Happan. De 18 grenene var kyujutsu, hojutsu, tantojutsu, naginatajutsu, mojirijutsu, bajutsu, sojutsu, shurikenjutsu, ganshinjutsu, toritejutsu, kusarigamajutsu, bojutsu, shinobijutsu, suijutsu, kenjutsu, battojutsu, juttejutsu og jujutsu.

Parallelt med dette ble det utviklet systemer av mer finkulturell art som for eksempel kalligrafi (shodo), maling (sumi-e) og teseremonier (chado). Alle disse skolene sverget som regel til menkyo-systemet for å angi ferdigheter i de ulike stilartene.

Den vanlige rekkefølgen gradene kom i blant skolene som brukte menkyo-systemet var shoden, deretter chuden, okuden/mokuroku, menkyo og til slutt menkyo kaiden som betyr «totalt gjennomført endring». Hver eneste skole hadde sine egne kriterier for å lisensere studentene, og dette gjorde totalbildet svært uoversiktlig.

Gradene ble ofte oppnådd ved å gjennomføre tester i forhold til håndskrevne tekster lagd av de eldste mesterne i de ulike kampformene. Når man ble tildelt de øverste gradene fikk man gjerne dokumenter med beskrivelser av hemmelige teknikker og lignende. Slike densho kunne inneholde tegninger, beskrivende ord og lange utredninger og prinsippene bak teknikkene. Ofte ville slike tekster være fullstendig meningsløse for folk som ikke tilhørte den aktuelle skolen.

På grunn av alt hemmelighetskremmeriet på de ulike skolene, hadde menkyo-systemet mange ulemper. For det første var det vanskelig å sammenligne nivået på de ulike skolene i forhold til hverandre. For det andre kunne det ta alt fra noen måneder til flere år mellom to grader – helt avhengig av den enkelte mesters innstilling og filosofi.

Jigoro Kano

Grunnleggernen av judo, Jigoro Kano, studerte flere ulike stilarter i sine yngre dager. Som ungdom og ung mann lærte han de grunnleggende teknikkene i jujutsu av Teinosuke Yagi. Senere trente han Tenshin Shinyo Ryu jujutsu under Hachinosuke Fukuda og Masatomo Iso, og han trente Kito Ryu jujutsu under Tsunetoshi Iikubo. På begge disse skolene ble han presentert for de aller hemmeligste teknikkene.

Etter å ha grunnlagt Kodokan i 1882, fortsatte Kano med akademiske studier av mange andre jujutsu-skoler. I tillegg til å lage et eget system med teknikker som var i tråd med prinsipper han kunne stå inne for, endret Jigoro Kano hele graderingssystemet. Han lagde et system med relativt korte intervaller, slik at studentene skulle bli motivert til å gå gjennom de ulike tekniske nivåene han la opp til i sin kampform. Dette skjedde blant annet fordi han ønsket å spre sitt system i den vestlige verden. Jigoro Kano endret menkyo-systemet til et kyodan-system.

Inspirert av svømming

Japan er en nasjon som består kun av øyer. I et slikt samfunn var svømming en viktig ferdighet. Særlig i situasjoner der landet var i krig, var dyktige svømmere helt sentralt for taktikk og slagplan. Derfor trente samuraiene jevnlig på svømming. De ulike skolene konkurrerte i svømming, og svømmerne ble inndelt i tre klasser:

Etter at det japanske skolesystemet ble reformert i 1868, ble ferdigheter i disse tre kategoriene en del av fagplanen. I tillegg ble det trent på å bevege seg i vann med rustning og hest(!) Når skolene konkurrerte ble det benyttet belter, luer og vimpler med ulike farger for å skille utøverne fra hverandre. Svært ofte var det rødt og hvitt som markerte skillet mellom de to lagene. Disse fargene har inntil nylig også markert utøverne i judokonkurranser.

I tillegg brukte svømmerne beltefargene hvitt, brunt og svart, for å markere det tekniske ferdighetsnivået til utøverne. Dette systemet er identisk med det som er beskrevet i boken Kodokan Judo av Jigoro Kano. Der står det at nybegynnere skal bruke et hvitt belte. Deretter skal gutter bruke lilla belte, mens voksne skal bruke brunt belte. Det brune beltet etterfølges av fem svarte belter, tre røde og hvite belter. Til slutt kommer det to røde belter. Man kan alltid benytte svart belte dersom man ikke ønsker å bruke de røde og hvite eller røde beltene. Kvinnene skulle ha en hvite stripe midt på beltet i lengeretning. De kunne fra 1924 gradere seg ved å vise dyktighet i randori eller kata. I dag er kravene mer tilpasset et moderne og likestilt samfunn.

På den tiden da Jigoro Kano presenterte sitt beltesystem var dette ikke en vanlig måte å belønne utøvere på. I stedet fikk de ofte en papirrull med inskripsjoner og skolens stempel på. Kanos system skapte en mer forutsigbar og oversiktlig løsning for vurdering av ferdigheter i kampformer.

«I 1883 delte dr. Kano studentene inn i to grupper. Den ene gruppen var de ikke-graderte (mudansha), og den andre gruppen var de graderte (yudansha),» forteller Naoki Murata (Kodokan Judo Museum). «De aller første yudansha (dan-graderte) var de to legendariske utøverne Tomita Tsunejiro og Saigo Shiro. Disse to var også de første som fikk 2. dan et år senere.»

Saigo Shiro fikk hoppe over 3. dan, og ble forfremmet direkte til 4. dan av Jigoro Kano i 1885. På denne tiden ble gradene offentliggjort enten direkte av Kano eller på en oppslagstavle på Kodokan. Svarte belter ble ikke benyttet på treningene før i 1886/1887. Deretter gikk 7-8 år før man begynte å dele ut diplomer til de som fikk tildelt grader.

Det var ingen formell forskjell på utøvere med og uten svart belte. Beltene tilsvarte de man bruker til den tradisjonelle japanske drakten – kimono. Judodrakten hadde ennå ikke blitt utviklet. Judodrakten kom i 1907, og dermed ble også beltene med dagens design introdusert. Fortsatt fantes bare to beltefarger – hvitt og svart. I Japan bruker man fortsatt bare hvitt belte hele tiden mens man har kyu-grad. Noen steder kan det hende man bruker brunt belte for å markere en høy kyu-grad.

Svarte belter bæres tradisjonelt av utøvere som har oppnådd gode resultater i konkurranser, røde og hvite belter får man for innsats for judo, og røde belter er æresgrader. Etterhvert har mange kampformer fra Asia adoptert deler av eller varianter av beltesystemet til Jigoro Kano.

I Europa og USA har det vært en tradisjon med ulike farger på belter for å markere teknisk framgang. Mikonosuke Kawaishi er den de fleste holder for å være den som innførte de ulike fargene på judobelter i Europa. Det skal ha skjedd omkring 1935.

Beltesystemet beskrevet i Kodokan Judo er altså litt forskjellig fra det norske fordi det har færre beltefarger. I Norge og de fleste europeiske land benytter man følgende rekkefølge før svart belte: gult, oransje, grønt, blått og brunt. Mange har forklart denne forskjellen med at man i Vesten ønsket raske bevis på egen framgang. Derfor ble antall farger økt i forhold til det opprinnelige.

De norske beltefargene

6. kyu – rokyu (hvitt belte)
5. kyu – gokyu (gult belte)
4. kyu – yonkyu (oransje belte)
3. kyu – sankyu (grønt belte)
2. kyu – nikyu (blått belte)
1. kyu – ikkyu /brunt belte)

Beltefargene for barn følger samme fargesystem, men de bruker et belte med en hvit stripe langs midten.

1. dan – shodan (svart belte)
2. dan – nidan (svart belte)
3. dan – sandan (svart belte)
4. dan – yodan (svart belte)
5. dan – godan (svart belte)
6. dan – rokudan (rødt og hvitt belte)
7. dan – shichidan (rødt og hvitt belte)
8. dan – hachidan (rødt og hvitt belte)
9. dan – kudan (rødt belte)
10. dan – judan (rødt belte)

I judo er det egentlig ikke en øvre grense for hvilken grad man kan bli tildelt, og merk at man tildeles disse høye gradene. Ingen ble tildelt en høyere grad en 10. dan av Jigoro Kano så lenge han var i live. Ingen har heller blitt tildelt en høyere grad enn 10. dan posthumt.

Det finnes heller ingen opplysninger noe sted om at Jigoro Kano fikk 11. dan eller 12. dan. Han var grunnleggeren av hele systemet, og han sto derfor utenfor graderingssystemet. I stedet er det vanlig å omtale han som Kano Shihan (mester), og han var lenge den eneste i judoverdenen som ble omtalt som Shihan.

I Japan kan judoka med 6. dan eller høyere omtales som Shihan, men det er ikke så enkelt. Shihan dreier seg egentlig ikke om en grad, men mer om en tilstand. Derfor sier man også at man har blitt en Shihan når andre Shihan begynner å tiltale deg Shihan. Når Kano trente brukte han stort sett et svart belte. De siste årene brukte han ikke belte (eller judodrakt) i det hele tatt, men hadde i stedet en lang skjortelignende drakt på seg.

Begrunnelser for bruken av de ulike fargene

Det er dessverre slik at opprinnelsen til, eller rettere sagt begrunnelsen for, de ulike beltefargene ikke har noen entydig forklaring. Det finnes få historiske kilder som kan kaste lys over dette.

Den første og eneste keiseren i Hsin-dynastiet beordret alle offentlig ansatte å ha på seg klær i bestemte farger. Byråkratene skulle bruke rødt, soldatene svart, lærerne grønt og nyansatte hvitt. Alle fargene hadde stor symbolverdi. Kineserne var allerede vant til å benytte farger som symbol blant annet i hæren. I øst brukte man en blå drage, i sør brukte man en rød fugl, i vest brukte man en hvit tiger, og i nord brukte man en svart soldat. I Asia brukte musikere og kjemikere lignende farger for å vise nivået på sine studenter.

Selv om Jigoro Kano ikke har etterlatt sett noen form for dokumentasjon som kan forklare de ulike fargene, finnes det noen få spor. Hans filosofi omkring judo gjør det klart at han ikke trodde det fantes noen øvre grense for hvor god man kunne bli i judo. Som en konsekvens av dette mente han at hvis noen oppnår et nivå som overstiger 10. dan «overstiger man slike ting som farger og grader og derfor bruker man et hvitt belte som et symbol på at man har gjort seg ferdig med judosyklusen på samme måte som livssyklusen.»

Det finnes flere teorier omkring betydningen av den hvite fargen. Hvitt har lenge hatt en helt spesiell symbolsk betydning i Japan: renhet og hellighet. Slik sett er det passende at hvitt brukes som symbol for nybegynnere i judo. Det finnes også teorier om at Jigoro Kano lånte beltefargene fra japanske skoler der svømmere ofte brukte ulike belter for å skille lagene fra hverandre.

Ifølge judoforskere kan det røde og hvite beltet som de høyest graderte bruker ha sin bakgrunn i enkle kulturelle forestillinger. I Japan er det vanlig å dele lag inn i rødt og hvitt. For eksempel blir det annenhvert år avhold en konkurranse (Kouhaku Shiai) på Kodokan der et rødt lag kjemper mot et hvitt lag.

Jigoro Kano var språkmektig og interessert i litteratur. Han hadde lest mange kinesiske verk som for eksempel I Ching. I denne boken er det stadig henvist til konseptet Yin og Yang. Dette kan også forklare det røde og hvite beltet.

På den annen side kan Kanos system ha vært et oppgjør med det gammeldagse jujutsu-systemet, og rett og slett en helt ny løsning løsrevet fra det gamle. Det er faktisk slik at judo ble utviklet i en periode i Japan hvor det var mange sosiale, økonomiske og politiske endringer.

Uansett hvordan de ulike beltefargene kom til, representerer et svart belte et viktig skritt for de fleste judoka over hele verden. Etter en stund innser man likevel at dette svarte beltet er bare det første skrittet på en vei til høyere bevissthet omkring judo. Og den veien må man bruke et helt liv på å gå.

Kyu-/dansystemet i judo

Allerede på 1700-tallet ble et kyu-/dansystem brukt i Japan. Honinbo Dosaku som var en mester i spillet Go brukte dette som en metode for å gi utøvere handikap etter ferdighetsnivå. Jigoro Kano hadde helt bestemte pedagogiske grunner til å benytte et slikt kyu/dan-system i judo. Framfor alt var Kano interessert i at man skulle utvikle seg som menneske gjennom å trene judo. Enhver judoka som skulle avansere i judograd måtte utvikle seg på tre områder - både fysisk, mentalt og kulturelt. Kano kalte dette for «prinsippet om 3 kulturer», og han baserte sitt graderingssystem på dette.

Før som nå ga judotreningen utøverne betydelige fysiske utfordringer og erfaringer. Perfeksjoneringen av det fysiske skjedde gjennom store mengder randori, kata og shiai. Forholdet mellom disse tre elementene var omtrent 80:17:3.

Jigoro Kano la stor vekt på at shiai ikke var målet med judotreningen. Shiai var bare en av metodene man brukte for å oppnå perfeksjon. Gode resultater i konkurranser var derfor ikke tilstrekkelig for å bli tildelt judograder. I stedet måtte en judoka bidra til at samfunnet vedkommende levde i ble bedre.

Kano la vekt på at alle judoka må gjøre alt for å utvikle seg mentalt fordi en godt utviklet tankegang reduserer sjansene for irrasjonelle, anti-sosiale handlinger. Utvikling av tankene og trening i å velge riktig var en naturlig del av judo, mente Jigoro Kano. En judoka som trener riktig må hele tiden øve opp sin evne til å treffe avgjørelser, planlegge, respondere og observere. Alt dette er egenskaper som er nyttige i det daglige liv. Øvelse i ferdigheter som går ut på å forberede seg og å treffe raske avgjørelser er en naturlig del av enhver judotrening.

Jigoro Kano mente at moralsk trening må begynne med selvdisiplin. Selvdisiplin handlet om blant annet å bevisst endre visse sider av den daglige rutinen. En judoka må blant annet lære seg å leve sunt. Utøverne må justere sin daglige aktivitet slik at de holder seg friske. Uten at vedkommende gjør dette, vil det bli umulig å oppleve framgang på judotreningene. En annen livsførsel er å kaste bort energi, og dette fører til middelmådige resultater.

Siden Kano var interessert i at man perfeksjonerte det indre, ble det naturlig for han å belønne trening som virket på den måten. Hard judotrening styrker utøverne slik at de tåler motgang og utfordringer som de møter i sitt normale liv.

Gjennom å perfeksjonere seg i de fysiske og mentale øvelsene i judo, mente Jigoro Kano at man kunne utvikle moralske dyder og moralsk mot. «Kroppen må nødvendigvis være skikket fysisk for å kunne oppnå det som er meningen med livet,» skrev Kano.

Judotrening utvikler en ærbødighet hos utøveren der hver enkelt judoka ser på det som et privilegium å delta på treningen. Videre lærer en judoka som trener korrekt å handle i samsvar med det som er rettferdig. Denne rettferdighetssansen står sterkt for en judoka.

Hvem kan tildele en Kodokan judo grad?

Det er helt grunnleggende forskjeller mellom de aristokratiske kampformene i det gamle Japan og den moderne kampformen judo. Kano mente at judograder bør tildeles alle som følger de (av ham) anbefalte judodisiplinene.

Det er kun Kodokan som er autorisert til å tildele grader i Kodokan judo. Men for å lette graderingene har Kodokan utnevnt komiteer som har vært sitt ansvarsområde i resten av Japan. Disse komiteene kan bare anbefale at utøvere får en grad; det er Kodokan som må tildele selve graden. Dette konseptet misforstås ofte i den vestlige verden.

Judograder i det moderne samfunnet

Selv om Jigoro Kano var svært tydelig i sitt ønske om at judo skulle innbefatte fysisk, mental og kulturell trening, har man i det moderne samfunnet gjort judo til en kampsport. Dette har også medført at en moderne judograd er noe langt annet enn en tradisjonell judograd.

En sammenligning mellom det gamle og det nye systemet viser at en oku iri ville hatt 4.-5. dan, en moku roku ville hatt 5.-7. dan, en menkyo ville hatt 8.-9. dan, og en kaiden ville hatt 10. dan.

Både det moderne og det gamle graderingssystemet tar hensyn til teknisk nivå, men det gamle systemet gjorde at ingen med en lav grad var i stand til å vinne over en med en høy grad. I moderne judo hender det rett som det er. Det er rett og slett et stort pedagogisk problem at det i moderne judo er mulig for en med lav grad å vinne over en med en høy grad. (Bare prøv å forklare det til noen som aldri har trent judo.)

I Japan er det vanlig at utøverne får sitt første svarte belte etter 18 måneders trening. Dersom man ser på oversettelsen av betegnelsen på dette beltet – shodan – er dette logisk. Shodan betyr «den laveste grad». Man kan faktisk ikke trene på de egentlige judoteknikkene før man har fått svart belte. Det er altså ikke så mange unge mestere i Japan, men de har et annet syn på bruk av svart belte. Etterhvert har Kodokan Institute bestemt at aldergrensen for svart belte skal være 16 år.

Norske forhold

I Norge er det vanlig at man må trene i cirka fem år før man kan forsøke å kvalifisere seg til et svart belte. Kravene varierer litt fra periode til periode, men man må i alle fall kunne gjøre rede for nesten alle judoteknikkene på en overbevisende måte. Disse teknikkene må man vise for noen sensorer som skal avgjøre om du har fortjent en dangrad.

I Norge var det i 2012 omtrent 520 dangraderte. Cirka 120 av disse har en grad som er høyere enn 1. dan. For øyeblikket er det seks personer i Norge med 5. dan. Disse er:

I tillegg har tre personer 6. dan: Dag Hodne, NJJK (8. desember 2009), Terje Gunnerud, Ski judoklubb (7. juni 2009) og Svein Gårdsø, Sandefjord judoklubb (24. april 2000).

Den høyest graderte judoutøveren i Norge er Per-Arne Grime, Oslo Judoklubb. Han ble tildelt 7. dan 18. februar 2009.

Norges Judoforbund la ut en egen side med informasjon om dangraderte i Norge den 25. oktober 2007.

Les også kommentarene nedenfor for mer informasjon om utøvere med kampgradering, kamp-teknisk gradering og honorær gradering.

(I Sverige hadde man 11. mars 2000 to personer med 7. dan (Rolf K. Johansson og Antoon Geels), fem med 6. dan og ni med 5. dan.)

Kilder: