informasjon om judo og selvforsvar

Jigoro Kanos ide om hva judo skulle være besto blant annet av et ideal som gikk ut på “å perfeksjonere seg selv og å bidra positivt til utviklingen av samfunnet”. Han hadde en dyp overbevisning om at man gjennom å trene judo kunne forene disse to tankene:

For å kunne perfeksjonere meg selv, må jeg ikke glemme å tjene resten av verden et eneste sekund. Jeg vil vie resten av mitt virke til det å tjene samfunnet, og for å gjøre dette vil jeg bygge opp min karakter og gjennom dette skape et solid fundament for mitt liv.

Les mer →

Rating:

Dette er en bok som alle seriøse judoka bør ha i sin bokhylle, og ikke minst bør den leses! Judo kata er en sentral del av judo, og denne boka gir deg en skikkelig innføring i to slike. Judo Formal Techniques handler om randori no kata, det vil si nage no kata og katame no kata. Innholdet er grundig og systematisk oppbygd. Kapitlene er lagt opp som følger:

• Historical Background
• Outline of Judo Kata
• Understanding Kata
• Famous Japanese Judoists on Kata
• Kata Fundamentals
• Technical Aspects of Nage no Kata
• Technical aspects of Katame no Kata
• Nage no Kata
• Katame no Kata
• The Study and Practice of Kata

Dette er en av mine favorittbøker om judo. Jeg blir aldri lei av å lese om alle de ulike aspektene ved kata denne boken tar for seg. Det vel unødvendig å nevne at denne boken virkelig går i dybden.

Forfattere: Tadao Otaki og Donn F. Draeger
Antall sider: 451
Forlag: Charles E. Tuttle Company
ISBN: 0-8048 1187-3

Hillary Wolf er mest kjent for sine roller i Home Alone og Home Alone 2. Det er ikke så mange som vet at hun også er en meget rutinert judoka. Under OL i Atlanta (1996) deltok hun på det amerikanske landslaget i klassen for damer inntil 52 kg.

Hillary Wolf er født og oppvikst i Chicago. Allerede i 1983 hadde hun sin filmdebut i tv-serien A Matter of Principle. Her hadde hun en replikk: “Daddy, can I have a cracker?”

Hun fikk tilbud om å spille i reklamefilmer for alt fra McDonald’s til Kleenex. I Kleenex-reklamen spiller hun en syk jente. Hun husker med gru tilbake på de åtte timene hun måtte nyse.

Hillary Wolf vært med i mer enn 10 filmer - blant annet i Home Alone og Home Alone 2 som søsteren til Macauley Culkin. Hennes siste film var Big Girls Don’t Cry, They Just Get Even i 1992.

Wolfs første møte med trening og idrett var dansing, men det viste seg raskt at dette ikke var fartsfylt nok for henne. I 1984 - bare syv år gammel - begynte hun å trene judo. Hennes eldre bror hadde allerede trent en stund. Han brukte henne som forsøkskanin, og dette gjorde at Hillary også ville begynne å trene. Foreldrene var ikke særlig begeistret til å begynne med. Like vel begynte hun å trene i Uptown Judo Club. Noen måneder senere deltok hun i junior-OL i Chicago. Hun veide bare 23 kg og deltok i den laveste vektklassen. Om denne opplevelsen sier hun: “Jeg var ikke noe særlig seriøs, og jeg fikk ordentlig bank.” Uansett fikk dette henne til å innse at hun ikke likte å tape, og i løpet av de neste seks årene vant hun seks junior-OL og syv nasjonale juniorstevner.

Da Hillary Wolf fylte 15 år fant hun ut at hun måtte velge en retning i livet sitt. I stedet for å satse på en skuespillerkarriere, valgte hun å vie all sin tid til judotrening og konkurranser. “Jeg måtte gjøre et valg,” sier hun. “Folk flest forstår ikke det - de tror at jeg er gal, men jeg innså at dersom jeg skulle lykkes i judokonkurranser måtte jeg avslutte skuespillerarbeidet.”

Nå har Hillary har trent judo i 12 år, og har 2. dan. Selv om hun ikke er så gammel, har hun mange gode resultater å se tilbake på allerede. I 1995 ble hun nummer 2 i US Senior Nationals, nummer 1 i US Olympic Festival, nummer 3 i US International Invitational, nummer 5 i VM, nummer 2 i Swedish Judo Open og nummer 1 i Finnish Judo Open. I 1994 vant hun US Senior Nationals, US Olympic Festival og fikk andreplass i US International Invitational. Wolf er 6 ganger USJF Junior National Champion, 5 ganger USJI Junior Olympic Champion, 4 ganger USJI Senior National Champion… Ikke noe å skamme seg over akkurat!

Hillary Wolf representerte USA både under OL i 1996 og i 2000. Siden den gang har hun ikke gjort seg bemerket i internasjonale konkurranser.

Dette er en meget velskrevet og underholdende bok om judoens grunnlegger - Jigoro Kano. Teksten er ikke alltid like nøyaktig med hensyn til faktiske forhold, men dette gjør ikke innholdet dermed uinteressant.

Det unøyaktige i boken kan for eksempel dreie seg om at forfatteren har valgt å inkludere en god del dialog og anekdoter. Dette er selvsagt ikke stoff som lar seg etterprøve og verifisere. Men på bakgrunn av Kanos tekster og ideer, kan mye av det som står i boken i aller høyeste grad sannsynliggjøres. Dessuten er ikke hele boken basert på dialog. Mye av innholdet vet vi stemmer, og mye av innholdet lar seg enkelt kontrollere mot andre kilder.

Jeg vil absolutt anbefale enhver ekte judoka å lese denne boken. Den gir, i tillegg til massevis av interessante opplysninger, oss en god del sjeldne bilder av Jigoro Kano som ung mann.

Rating:
Forfatter: Brian N. Watson
Antall sider: 212
Forlag: Kodansha
ISBN: 4-7700-2530-0

Det er bare å innse det: Judo er en av flere idretter der en god del utøvere lider av spiseforstyrrelser. Og det er vel ikke så rart, siden man deler inn utøverne etter vekt i konkurranser og på enkelte treninger. Vi har vel alle vært på samlinger der trenerne roper: “Alle over 65 kg går dit, og alle under 65 kg kommer hit!” I seg selv er ikke dette farlig, men det finnes utøvere og trenere som ikke takler denne typen utfordringer i det hele tatt.

Landslagsutøvere fra bryting, boksing, kickboksing, judo, karate, jiu jitsu, taekwondo og lettvektsroing har nylig deltatt i undersøkelse. 75 landslagsutøvere ble spurt, og svarprosenten var 81. Halvparten av utøverne tror vektpining går ut over prestasjonene. 91 % av utøverne sier at de vil ha mer informasjon om temaet. Olympiatoppen skal gi ut rapport fra undersøkelsen og bruke ressurser på å snakke med utøvere og trenere. 

Ina Garthe som står bak undersøkelsen sier til Aftenposten at 85 % av utøverne i vektinndelte idretter slanker seg før konkurranser. 


Hva er en spiseforstyrrelse?


Anorexia (idretts-anorexia) er den mest kjente spiseforstyrrelsen, og ofte det man forbinder med spiseforstyrrelser. Det er en nervøs lidelse som karakteriseres ved et sterkt nedsatt matinntak med påfølgende vekttap. Som følge av dette opphører ofte menstruasjonen hos kvinner. Ofte har pasienten et ekstremt stort aktivitetsnivå på tross av vekttapet. Det foreligger ofte en sterk angst for å legge på seg. Pasienten nekter ofte for å være syk, og da særlig i sykdommens tidligste faser.

Bulimia er en skjult spiseforstyrrelse. De fleste som lider av denne er normalvektige, og lever tilsynelatende et normalt liv. Den karakteriseres ved en sterk indre uro som gir en vanskelig kontrollerbar trang til å overspise og angst for å legge på seg. Bulimikeren spiser ofte svært mye, med påfølgende renselse i form av oppkast, sterk faste, ekstrem trening eller misbruk av avføringsmidler/klyster. Bulimikeren er ofte klar over at forholdet til mat er unormalt, men nekter å innrømme problemene overfor omverdenen.

Tvangsspising er en relativt ny diagnose på en gammel spiseforstyrrelse. Den kjennetegnes ved en ukontrollert trang til stort matinntak, uten renselsen som finner sted ved bulimia. Pasienten blir ofte overvektig og går på gjentatte slankekurer, men klarer ikke å holde den nye vekten. Personer med tvangspising har ofte svært store vektvariasjoner. De slanker seg gjerne ned 20 kilo i løpet av kort tid, for så å legge på seg 30 kilo igjen i løpet av like kort tid. Tvangspisere er ofte preget av dype depresjoner på grunn av sin overvekt. Mange opplever og ikke bli trodd når de sier de har en spiseforstyrrelse, de får beskjed om å slanke seg.

Hvor stort er problemet?


Mellom 25 000 og 35 000 unge mellom 15 og 25 år lider av spiseforstyrrelser. 20 % av landets kvinnelige eliteidrettsutøvere lider av spiseforstyrrelser. Også blant mennene øker problemet kraftig. Nye tall viser at omtrent 8 % av mennene lider av samme type forstyrrelser. Tallene er 3-4 % kvinner og 0,5 % menn i normalbefolkningen.

Videre viser undersøkelser at 42 % av eliteidretts-kvinnene har menstruasjonsforstyrrelser. Over halvparten av landets toppidrettsutøvere er i liten grad fornøyd med kroppen sin. Det viser en spørreundersøkelse blant 88 toppidrettsutøvere tilknyttet Olympiatoppen. I boken “Toppidrettens pris” sier Skårderud:

Den betydelige forekomsten av spiseforstyrrelser innenfor eliteidretten er en konsekvens av hvordan den drives. Man kunne sikkert ønske at spiseforstyrrelse blant atleter var et onde man var blitt offer for, som et influensavirus som forhåpentligvis har blåst av gårde innen jul. Men dessverre. Spiseforstyrrelser er en logisk konsekvens og en patologisk speiling av eliteidrettskulturens kjerne.

Hva skal du være på utkikk etter?


De forskjellige spiseforstyrrelsene har forskjellige symptomer. Det er imidlertid sjeldent at en har alle symptomene for en spiseforstyrrelse, eller at en bare har symptomer for en spiseforstyrrelser. Noen fargesignaler man kan se etter er: 


• Unormalt stort vekttap, ofte som begynte med en slankekur.
• Angst for å legge på seg.
• Unormal stor fysisk aktivitet; jogging, aerobic osv.
• Personlig konflikt mellom forståelse av riktig ernæring og ønske om lav kroppsvekt.
• Følelse av å fryse hele tiden uansett temperatur ute.
• Gjentatte episoder med overspising.
• Endrete matvaner, overopptatthet av næringsinnhold i mat, underlige spisemønstre. Man spiser gjerne alene eller i et annet rom enn de andre.
• Gjentatte provosert oppkast etter at en har spist, eller misbruk av avføringsmidler som et ledd i en slankekur.
• Depresjoner og stadig minkende selvbilde/selvtillit.

Hva kan du gjøre?


Det aller viktigste er å prate med vedkommende. Har du mistanke om at noen har spiseforstyrrelser skal du prate med vedkommende på tomannshånd. Spør rett ut: “Har du spiseforstyrrelser? I så fall kan du stole på meg hvis du vil snakke om det.” Alt annet er feigt rett og slett. 


Kan man bli frisk?


De aller fleste som lider av en spiseforstyrrelse blir friske. Men siden problematikken er så innfløkt er det forskjellig fra person til person. Noen blir friske spontant. Plutselig finner de ut at dette er tull, slutter å kaste opp, eller begynner å spise normalt. Dette gjelder kun et fåtall. De aller fleste trenger langvarig terapi i en eller annen form for å bli friske.

Spiseforstyrrelsen må sees på som et symptom på at noe er fundamentalt galt i livet, og eller i hvilke måter personen har lært seg å takle situasjoner i livet på. Behandlingen av spiseforstyrrelser må derfor sees på i sammenheng med dette. Man kan ikke behandle spiseforstyrrelser bare ved å lære personen å ha et normalt forhold til mat. Personen må for det første ønske det selv, så må personen finne andre måter å takle situasjoner på, andre måter å få kontakt med seg selv på og kontrollere tilværelsen på, enn å misbruke mat.

Det kan være svært vanskelig for en person å nøste opp i alle problemene som ligger til grunn for spiseforstyrrelsen på egen hånd. Noen ting ligger godt begravd inni personen som fortrengte minner. Andre problemer igjen som f.eks. økonomiske kan virke så uoverkommelig at personen gir opp i utgangspunktet. Derfor trenger mange med spiseforstyrrelser hjelp fra forskjellig hold. Venner, venninner og andre pårørende kan tre hjelpende til i hverdagen. En psykolog kan hjelpe med å sette spiseforstyrrelsen i perspektiv og være behjelpelig med å sette igang en prosess og dermed løse “flokene” som livet har satt personen i. En sosionom på sosialkontor kan være behjelpelig med å lage nedbetalingsplaner på gjeld, gi veiledning omkring attføringsvesenet (man kan ha rett på attføring på grunn av spiseforstyrrelser). En ernæringsfysiolog kan gi kostveiledning, sette opp diettlister og være en støtte i endringsprosessen.

Brukerorganisasjonen er viktige redskaper på veien til å få rådgivning og kunnskaper om rettigheter, samt møte personer i samme situasjon. I det hele tatt det er viktig at mange faggrupper kommer på banen, og kan bidra der de kan hjelpe. Felles for alle er at de begynner hos legen. Skal man oppsøke hjelp for sin spiseforstyrrelse må man først gå til en lege, og få henvisning derfra. Det kan også være lurt å ta en del prøver for å få stilt en riktig diagnose, samt få undersøkt at alt er som det skal være; at en ikke har fått noen somatiske følgesykdommer av spiseforstyrrelsen. Det viktigste er imidlertid å vite at en kan bli helt frisk av en spiseforstyrrelse, men at det kan ta tid.

Samtaleterapi med lege er den beste behandlingen ved anoreksi og bulimi, men kost-veiledning og fysisk trening gir også bedring, viser ny undersøkelse. En følelse av å bli tatt alvorlig, et håp om bedring, og et behov for videre oppfølging. Det er de viktigste faktorene dersom man skal bli bra etter en spiseforstyrrelse. Det er resultatet av en undersøkelse av 70 pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser som forsker Jorunn Sundgot Borgen ved Norges Idrettshøgskole har utført.

“Liten tue kan velte stort lass.” Det kjente ordtaket gjør seg absolutt gjeldende i judo. Judoutøvere forsøker å bringe motstanderen i en posisjon der denne er ute av stand til å forsvare seg selv. Dermed kan utøveren sette inn en teknikk.

Bevegelseslæren kan hjelpe oss til å forstå hva som skjer med utgangspunkt i emner som motorikk, kinesiologi og biomekanikk. Helt siden Aristoteles (384 - 322 f. Kr.) har man forsøkt å beskrive dette. Han tok for seg alle kroppsdelene, generell bevegelse og forflytning hos dyr. Leonardo da Vinci (1452 - 1519) beskrev menneskeanatomien ut fra et mekanisk perspektiv, Galileo Galilei (1564 - 1642) tok for seg fallbevegelser, Giovanni Alfonso Borelli (1608 - 1679) skrev om bevegelser hos dyr. Han omtalte vektstangprinsippet, muskelaktivitet og tyngdepunktet. Alt dette er sentralt for forståelsen av judoteknikker, og de grunnleggende prinsippene i judo.

Et legeme, eller en person, som står på et underlag har en støtteflate. Dersom man tar utgangspunkt i tyngdepunktet til dette legemet, kan vi tenke oss en loddlinje mot jordens sentrum. Så lenge denne linjen ikke kommer utenfor støtteflaten, er legemet i balanse. Vi ser altså at en stor støtteflate betyr bedre balanse, mens en liten støtteflate betyr dårlig balanse. Hos mennesker er det føttene som danner støtteflaten.

Overført til judosammenheng vil dette medføre at avstanden mellom føttene bør være relativt stor. Bildet er nok mer sammensatt en dette, men som en generell regel er dette godt nok. Grunnen til at bildet er litt mer komplisert er rett og slett at vi ikke har så enormt store føtter. Denne lille begrensningen gjør at vi må velge i hvilken retning vi vil ha god balanse. Dersom støtteflaten er stor i forhold til sidelengs balansebrudd, er den liten både forover og bakover. Dersom en person har føttene ved siden av hverandre, skal det nesten ingenting til for å bryte balansen til vedkommende person forover eller bakover.

Jo lavere tyngdepunkt en utøver har, desto bedre balanse har vedkommende. Like vel er det ikke slik at det hjelper å senke tyngdepunktet dersom man først har mistet balansen. Man må heller forsøke å bringe loddlinjen innenfor støtteflaten. Dette gjør man enten ved å rette seg opp, eller ved å bevege føttene dit de burde har vært.

Judotekniske betraktninger

Balansen i judo brytes i en av åtte retninger. Selve balansebruddet kan forårsakes på mange måter:

Utøveren kan bruke hendene aktivt - enten ved å trekke eller skyve. Her vil det ofte være viktigere at bevegelsen er hurtig enn at den er kraftfull. Bevegelsen må være slik at motstanderen ikke rekker å forandre kroppsposisjon, for å forsvare seg.

Utøveren kan utnytte motstanderens bevegelser, og dermed forårsake et balansebrudd. Her må utøveren utnytte sitt grep maksimalt, for å få fullt utbytte av enhver situasjon. “When pushed - pull! When pulled - push!”

Ved å bruke kroppsfinter, fotfinter, finter med hodet eller hendene, kan man frembringe umotiverte bevegelser hos en motstander. Dette kan i sin tur medføre at et balansebrudd oppstår.

En effektiv metode er å la motstanderen finne sin egen rytme, for så å bryte denne. Dette prinsippet finner man igjen i mange kampformer som “broken rythm”.
I de fleste judoklubber er man flinke til å fokusere på hvor viktig det er å bryte ukes balanse før man utfører en kastteknikk. Trenerne demonstrerer ofte kuzushi på en tydelig og grei måte. Likevel er det ofte slik at problemer med et kast kan føres direkte tilbake til et manglende balansebrudd.

Til og med erfarne dangraderte judoka, kan ha store problemer med å utføre teknikker hvis ikke uke hjelper til. Dette kan virke litt underlig siden så å si alle judotrenere fokuserer på hvor viktig kuzushi er for utførelsen av judoteknikker. Hvorfor er det egentlig slik, og hvordan kan man redusere dette problemet?

Mulige årsaker til dårlig kuzushi

Det er selvsagt mange årsaker til at enkelte utøvere ikke behersker kunsten å bryte en annen persons balanse. Problemet kan oppstå på grunn av dårlige instruktører, metodene som benyttes, spesielle forhold relatert til uke eller tori og så videre. Nedenfor fokuseres det på et par mulige forklaringer.

Som oftest er nok forklaringen på problemet at tori ikke behersker teknikken. Til tross for at instruktøren har forklart teknikken på en god måte, og til tross for at uke opptrer slik vedkommende bør gjøre, makter ikke tori å bryte ukes balanse. I disse tilfellene vil det ofte kreve stor innsats av alle parter for å løse problemet. Individuell rettledning er her et selvsagt og viktig element. Ofte vil det være slik at tori ikke klarer å relatere sine problemer med teknikken med manglende kuzushi. For treneren blir det dermed viktig å tydeliggjøre dette på en realistisk og positiv måte. (Gi utøveren arbeidsoppgaver framfor å påpeke feil!)

Ukes rolle er meget viktig under innlæring og trening av teknikker. Det er enkelt å ødelegge en teknikk dersom man for eksempel er redd for å falle, eller dersom man beveger seg unaturlig.

En dårlig instruktør vil selvsagt ha innvirkning på judoutøvernes prestasjoner. Trenerutdanning er meget sentralt for utviklingen av dyktige judoka. Blant annet vil en dyktig trener vite en del om hvikle metoder som er fornuftige å benytte under innlæringen av kuzushi knyttet til de ulike teknikkene. Dessuten vil en dyktig trener kunne gi individuelt tilpasset opplæring.

Det er viktig å merke seg at uansett hvor problemet ligger - hos treneren, metoden, uke eller tori - så er det tori og/eller uke som må endre bevegelsesmønster.

Den mest effektive måten å kartlegge feil ved en teknikk er ved hjelp av en erfaren trener. Denne treneren må observere utførelsen av teknikken nøye, for så å komme med konkrete arbeidsoppgaver til tori og/eller uke. Det er svært viktig å inkludere uke i arbeidet med feilretting. Ukes rolle kan vanskelig overdrives i arbeidet med mestring av kuzushi.

Trening av kuzushi

Et av de vanligste problemene med kuzushi er selve tidspunktet balansebruddet bør finne sted. Ofte virker det som om utøveren ikke har brutt ukes balanse i det hele tatt, mens det som har slått feil er timingen. En del utøvere bryter ikke ukes balanse før de har begynt å utføre selve kastet - og det er for sent! Da har som regel tori en posisjon i forhold til uke der det er umulig å utføre et effektivt balansebrudd. (Seoi nage er et godt eksempel på dette.)

Det er altså viktig at balansebruddet skjer før tori forsøker å komme i en gunstig kastposisjon. Utøverne bør derfor lære at balansebruddet alltid må skje før man forsøker å kaste en person.

Kuzushi krever at uke påvirkes med en eller annen kraft i den retningen tori ønsker å bryte vedkommendes balanse. Ukes kropp beveges i en eller annen retning inntil den har en posisjon der en passende teknikk kan settes inn. Det er flere måter å oppnå en slik kraft på. Tori kan bruke musklene i armer og ben slik at uke påvirkes av en passende kraft. Dette er svært energikrevende.

Tori kan også benytte en kombinasjon av egen vekt, hurtighet og motstanderens bevegelse. Dersom kroppen til tori beveger seg i samme retning som det ønskede balansebruddet i en bestemt hastighet, vil uke påvirkes med en massefart som bestemmes av toris vekt og fart. Her er begge størrelsene likeverdige. Øker vekten, så øker kraften. Øker farten, så øker kreften. I praksis vil farten være meget viktig på grunn av elementer som overraskelsesmomentet og så videre.

De esoteriske sidene ved judo kommer sjelden fram i vår vestlige kultur. Man tenker kanskje på dette som noe mystisk og overtroisk - noe som ikke passer inn i den seriøse, målrettede treningen vi driver med her i Europa. Like vel kan det være interessant å se litt nærmere på enkelte av disse såkalt hemmelige rådene.

I utgangspunktet kan man si at de prinsippene man har tilegnet seg gjennom hundrevis av års erfaring med jujutsu-trening, har blitt ført et skritt videre til å dreie seg om høyere moral gjennom konseptet judo. Det ultimate målet for den som trener på “den myke vei” er rett og slett å prefeksjonere sin karakter eller personlighet.

Det er i denne sammenheng vi finner noen av de esoteriske prinsippene i judo. Man skal som judoka vise takknemlighet overfor kreftene som styrer naturen, man skal ære sine foreldre, man må innse hvor mye man har å takke sine lærere, og man må være bevisst sine forpliktelser overfor folk flest.

Som et familiemedlem er den viktigste plikten man har å være trofast overfor sine foreldre. Man må også leve i harmoni med sin mann eller hustru, og man må være opptatt av sine søsken. Familien må være en helhetlig og sunn enhet som har sin naturlige plass i samfunnet.

Som et medlem av nasjonen må man vise takknemlighet i forhold til den støtten man får av sin by eller sitt land. Man må vokte seg for å bli for egosentrisk, og i stedet må an yte noe som samfunnet kan ha glede av.

En ekte judoka må opptre diskret, men like vel vise mot og styrke. Vedkommende må stebe etter å dyrke positive egenskaper som høflighet, beskjedenhet, dømmekraft, besluttsomhet og handlekraft, men samtidig vise seg som en moderat person. Disse egenskapene er hemmeligheten bak det å lykkes med sin judo.

Enhver som trener judo burde ikke være redd for den sterke, men heller ikke overse den svake. Ingen judoka forsøker å motsette seg en motstanders styrke. En båt som flyter på vannet lar seg ganske enkelt flytte fram og tilbake - nettopp fordi den flyter. Dersom båten står på fast grunn kreves det langt større styrke for å flytte den. Dette må den svake lære, fo å kunne vinne over den sterke.

Kata og waza må læres fordi dette er de grunnleggende ferdighetene i judo. Man må aldri benytte slike teknikker uten at man har grunn nok til å gjøre det. Ikke vær arrogant slik at du benytter judo der det ikke er grunn til det.

Alle judoka burde vite at ærlighet er grunnlaget for alle dyder. Godhet er grunnlaget for suksess i økonomi. Tilpasning er essensen for all suksess. Tilfredshet i yrkeslivet er grunnlaget for all god helse.

Man må aldri glemme at beskjedenhet er den viktigste dyden for alle som vil bli gode i judo. Ikke overse verken litteratur eller krigskunst. Begge kunstformer er like viktige og krever derfor like stor grad av studier og respekt. Der det er bevegelse og forandring er det også innsikt. Der det er innsikt er det også bevegelse og forandring.

Akkurat som en tegning lagd ved hjelp av indisk blekk eller akkurat som vinden visker, kan judoens hemmeligheter kun antydes. Kun gjennom personlig erfaring kan man fullt ut forstå den mystiske ekstasen slik innsikt gir. Det blir sagt at jujutsu krever ti års trening for å vinne over deg selv og tjue år for å vinne over andre.

Kilde: The Esoteric Principles of Judo av Henry Seishiro Okazaki

Her har jeg samlet en del informasjon som egentlig ikke er så veldig viktig å vite noe om. Men det er jo ofte slike ting like vel er det aller mest interessante. Visste du forresten at Aamodt og Kjus har trent judo som en del av sin alternative trening?
Les mer →

Hjem » Ordliste

A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

D

Do - vei / I den japanske kulturen er uttrykket “Do” sentralt. Ord som judo (den myke vei), budo (krigerens vei), kado (blomstenes vei), shodo (skriftens vei), chado (teens vei) er alle viktige deler av den japanske kulturen. Treningen er ofte streng, og mesterne stiller store krav til nøyaktighet. Ved å følge mesterens anvisninger så nøyaktig som mulig vil noen kunne få lære avanserte og “hemmelige” teknikker. Hvert nytt trinn på veien åpner nye perspektiver på de lavere trinnene. Derfor kan man alltid utvikle seg videre.

Dojo - treningshall / Ordet dojo kan ha flere betydninger. I våre dager er det vanlig å oversette uttrykket med treningshall, treningsrom eller stedet der man lærer veien. Opprinnelig ble uttrukket benyttet av buddhist-munker om et meditasjonsrom, eller et sted der man skulle bli åndelig inspirert. Ordet er satt sammen av to tegn. Det første tegnet, do, henviser til veien/metoden man trener der. Tegn nummer to, jo, betyr sted.

J

Ju - mykhet / Stavelsen ju som man finner igjen både i uttrykket judo og jujutsu er ganske komplekst. I utgangspunktet kan det være fristende å oversette det med myk, ettergivende, gi vei. Men dette gir ikke et fullstendig og riktig bilde av hva ju betyr. Stavelsen ju i judo skal vise oss at i denne kampformen benytter man en taktikk som innebærer at man gir etter for motstanderen, for i neste øyeblikk å kunne sette inn en effektiv teknikk. Dette uttrykkes godt på engelsk: “If pushed, then pull. If pulled, then push.” Det såkalte mykhetsprinsippet krever altså at det er en kraft man kan kan gi etter for. Dette innebærer i sin tur at et system som kun bygger på dette prinsippet ikke kan ha angrepsteknikker i det hele tatt. Man er dømt til å vente på at motstanderen skal angripe. Jigoro Kano så denne svakheten, og han mente som mange andre at “angrep er det beste forsvar”. Han beskrev dette slik: Disse eksemplene viser at prinsippet om å gi etter for motstanderens kraft er viktig. Men det finnes også eksempler på situasjoner det vektstangprinsippet er det viktigste for å kunne utføre et kast. Om vi dessuten tenker på at slag, spark, armbend og kvelinger må benyttes i virkelig selvforsvar, så trengs det noe mer enn mykhet for å beseire en motstander. Jigoro Kano skulle etter hvert komme fram til sitt eget prinsipp. Det går ut på at man skal bruke sin fysiske og mentale styrke på den mest effektive måten. Dette prinsippet mente Kano at man kunne benytte på alle områder i livet.

K

Kata - form / I Japan uttaler man dette tegnet enten som katachi eller som kata. Dette er et ord som ikke kan dekkes ved hjelp av et enkelt norsk ord. Det nærmeste man kommer er: form, mønster, fasong, stil, type, modell, mønster, design, konvensjon, tradisjon, sikkerhet eller stereotyp. Ordet kata oppfattes både som entall og flertall uten å legge til suffikser, og det kan oppfattes både som egennavn og fellesnavn.

S

Shihan - lærernes lærer / Shihan er en tittel som brukes i japanske kampformer. Ordet forklares som lærernes lærer, og det brukes som en betegnelse på utøvere på aller høyeste nivå. Den nøyaktige oversettelsen er: “Den som kommer med vann.”

Shihan brukes på ulike måter i ulike kampformer, men for de aller fleste er denne tittelen forbundet med enorm prestisje. Vedkommende får ofte privilegier og blir behandlet på beste måte av omgivelsene.

I den vestlige verden er man vant til spesifikke krav for å oppnå ulike former for status. Mens i Japan ser man ofte litt annerledes på det. Flere steder sier man for eksempel at du blir en shihan når andre begynner å omtale deg som det. I moderne japansk judo blir man automatisk en shihan når man oppnår 6. dan.

T

Tatami - matter / Gulvet i en dojo er vanligvis dekket med såkalte tatami - rismatter. Opprinnelig tilsvarte disse de mattene som ble benyttet i japanske hjem, men etterhvert har man utbedret disse noe slik at de demper fall på en mye bedre måte. Moderne judomatter kan nok ikke sammenlignes direkte med de tradisjonelle japanske rismattene, men de har det til felles at de demper harde sammenstøt meget godt. En vanlig judomatte er omtrent 3 cm tjukk, og den er stort sett 1 meter bred. Lengden er som oftest 1, 1½ eller 2 meter.

Reglene for høflighet og etikette er blant de faktorene som gjør at kampformer skiller seg fra annen aktivitet. I tradisjonell forstand er hilsingen like viktig som selve kampen.

Hilsingen utføres enten stående eller sittende. Ved knelende hilsing skal oversiden av foten skal ligge flatt på matten, knærne skal ha en knyttneves avstand. Utøverne sitter på sine egne hæler, og hendene hviler på lårene. Ryggraden skal være rett. I denne posisjonen skal man forsøke å puste jevnt og rolig, for å skape en situasjon uten stress.
Les mer →