informasjon om judo og selvforsvar

Den britiske designeren Vivienne Westwood sa en gang: “Jeg tror ikke på Gud, men etter å ha sett Laetitia har jeg nesten ombestemt meg.” Den franske motefotografen Dominique Issermann har kalt henne “verdens vakreste jente”. I bladet Maxim ble hun kåret til verdens nest vakreste kvinne i mai 1999, og hun ble kalt Frankrikes største gave til verden siden Frihetsstatuen.

Laetita Casta var blant de tre mest populære supermodellene på slutten av 90-tallet. Ifølge EuroNews er hun like populær som Naomi Campbell og Eva Herzigova. Laetitia Casta, eller rettere sagt Laetitia Maria Laure Casta, ble oppdaget helt tilfeldig sommeren 1993 av en kvinnelig fotograf. Da var hun bare 15 år, og på ferie med familien i Dumio på Korsika. Paul Marciano - president og kreativ designer hos Guess? Inc. - ansatte henne nesten umiddelbart, og allerede i oktober året etter hadde hun sin første store jobb hos Guess?. I 1999 ble hun fast modell hos Madison models.
Les mer →

I de tradisjonelle kinesiske kampformene viser uttrykket “syv stjerner” til de naturlige våpnene kroppen vår kan tilby oss. De høye stjernene er skuldrene, albuene og hendene, og de lave stjernene er midjen, knærne, og føttene. Den sentrale stjernen er hodet. Bruken av disse stjernene er kort beskrevet nedenfor. 
 Les mer →

De siste årene har IJF forsøkt å markedsføre judo på ulike måter. Man har forsøkt å skape blest om judo gjennom sin Judovision 2000, endringer av konkurransereglementet, innføre blå judogi, skape judoidoler/kjendiser, og nå har man iverksatt en kampanje som kalles Judo Renaissance. Jeg skal ikke ta stilling til om dette har virket, virker eller vil virke. Denne teksten handler mer om utfordringene ved å skape en velegnet og lett gjenkjennelig logo, ikon, merkevare som alle enkelt identifiserer som judo. Jeg har ingen svar, kun spørsmål.
Les mer →

Mange ser på judo og taekwondo som idretter fordi de er en del av OL akkurat som andre viktige idretter. Boksing, bryting, judo, taekwondo og kickboxing er eksempler på kampsport. Man kan ofte høre at utøvere henviser til sport som en unyttig lek. De samme personene antyder mer enn gjerne at en sport ikke egner seg som selvforsvar, kamp eller slåssing. Mange utøvere av kampformer tenker seg at forskjellen mellom sport og kampformer er at en utøver av en kampform trener for det virkelige livet.
Les mer →

Yawara er en såkalt manga og anime tegneserie som ble skapt i 1987 av Urasawa Naoki. Serien ble raskt populær, og i 1989 ble det skapt en tv-serie med samme navn. Tv-serien sluttet i 1992 etter at 124 episoder var vist. Mangaserien sluttet i 1993 etter at 29 album var utgitt.
Les mer →

Klaus Hagerup er en av Norges betydeligste forfattere. En av de mest kjente bøkene hans “Høyere enn himmelen” har blitt filmatisert. Hagerup mottok Riksmålsforbundets litteraturpris i 2004.

Klaus Hagerup var medlem av Tromsø Judoklubb i 1974-75. Hagerup bekreftet i et tv-program på NRK2 at han hadde trent judo. Riktignok sluttet han etter å ha lært kvelinger, men før han lærte hvordan han skulle unngå disse.

Formel 1-verdensmesteren Michael Schumacher bli forgudet langt ut over Tysklands grenser. Den populære tyskeren hever en lønn på 800000 kroner om dagen for sine anstrengelser bak rattet. Karrieren hans startet i 1991, og i 2006 la han opp etter mange på topp.

Schumacher trente mye judo i sin barndom, men som 11-åring måtte han velge mellom judo og go-kart.

Kilder: AskMen, Wikipedia

I Tao of Jeet Kune Do viser Bruce Lee oss noen teknikker og enkle treningsformer, men det som er aller mest interessant er de filosofiske betraktningene han gjør omkring det å trene kampformer fra Asia. Tao of Jeet Kune Do ble skrevet i løpet av en seksmåneders periode da Bruce Lee var skadet og måtte holde sengen.

Boken er full av setninger som kunne vært hentet fra en bok om religioner fra Sørøst-Asia. Jeg har lest boken mange ganger, og hver gang er det noe nytt å oppdage. Som inspirasjonskilde for deg som er opptatt av bakgrunnen for kampformer og det historiske grunnlaget er det mye å hente i denne boken. Her finner du alle de kjente Bruce Lee-sitatene.
Les mer →

Antonius Johannes Geesink (født i 6. april 1934 i Utrecht Holland) ble den første europeer som fikk gull i et OL. Det skjedde i 1964 under OL (og VM) i Tokyo, Japan. Kampen varte i 9 minutter og 22 sekunder. I tillegg ble han verdensmester to ganger. Han ble den første som fikk tildelt 10. dan av IJF. Det skjedde 7. oktober 1997. Geesink foreslo fargede judodrakter for mer enn 30 år siden. Noe som i dag er vanlig praksis i internasjonale stevner.

Geesink begynte å trene judo da han var fjorten år gammel. Fem år senere vant han EM i åpen klasse i London, England. I årene som fulgte vant Anton Geesink 18 europeiske judotitler. I 1961 vant han VM i judo. Han vant over tre utøvere fra Japan. I sine mest aktive år som judoka veide Anton Geesink 114 kg, og han var 1, 96 meter høy.

1997 var på mange måter et stort år for Anton Geesink. Han etterlever judoens grunnregler bedre enn de aller fleste. Under EM for lag i Ostai, Italia i 1997 fikk Geesink en æresbevisning i gull av det italienske idrettsforbundet. Dette er den høyeste utnevnelsen i Italia for innsats innen idretten.

Under åpningen av stevnet hadde Geesink foræret judoforbundet i Bosnia-Herzegovina 300 judodrakter. Dette var også det året Anton Geesink ble plukket ut av UNESCO som en av de femti mest betydningsfulle idrettsutøvere i siste halvdel av dette århundret. Utnevnelsen foregikk under en galla i Paris.

Anton Geesink ble medlem av IOC i 1987, og gjennom hans idé om et mobilt olympisk akademi (Mobile Olympic Academy - MOA) forsøker han å spre det olympiske budskapet. MOA-prosjektet startet 6. desember 1991, og det har siden den gang vært en enestående suksess i Holland. Mottoet til MOA er: “Bring the Olympic Movement to the Youth.”

Grepet er den viktigste informasjonskilden en judoutøver har om sin motstander. En judoka er mer eller mindre avhengig av et godt grep, for å kunne kaste eller holde en motstander. Selvsagt kan denne påstanden diskuteres, og det er fullt mulig å utføre judoteknikker uten et godt grep. Likevel kan man som en hovedregel si at det aller beste utgangspunktet for en teknikk i judo er et godt grep. Grepet gir en utøver muligheter til å kontrollere rommet mellom seg selv og den andre utøveren.

Grepet har tre formål

Et godt grep gir deg nyttig informasjon om hvordan uke beveger seg. På mange måter kan dette fungere bedre enn å bare bruke øynene. Sjansen for å bli fintet ut av motstanderen reduseres dersom man stoler mer på signaler man får gjennom et grep enn de signalene øynene gir - i alle fall for en erfaren judoka. I andre kampformer er man i større grad avhengig av synsinntrykk for å kunne forutsi motstandernes bevegelser.

I judo kan man stole på andre sanser også. En utøver som ikke har trening i å tolke slike inntrykk kan derimot raskt oppleve problemer når synsinntrykk og andre sanseinntrykk ikke stemmer overens. Slik kan informasjonen en judoka får gjennom grepet sitt også virke negativt.

Grepet deg til å utføre dine teknikker med stor kraft og presisjon. Nesten alle judoteknikker utføres med et solid grep i en drakt eller i motstandernes klær. Riktignok kan enkelte teknikker utføres uten grep i en drakt, men ingen teknikker kan utføres uten et grep i motstanderen i det hele tatt. (Da regner jeg ikke med den gruppen teknikker som kalles atemi waza.)

Grepet gir en utøver muligheter til å kontrollere rommet mellom seg selv og den andre utøveren. Det er i dette området man kan si at det taktiske foregår. Dette rommet kan endre størrelse, og dermed kan betingelsene for selve teknikkene forandres. Det verktøyet man benytter for å regulere dette rommet kalles kumikata, eller grepsteknikk. Området mellom deg og din motstander er viktig for begge parter. Det er her du må bevege deg dersom du ønsker å kaste, og situasjonen er tilsvarende for din opponent.

For å oppsummere kan man altså dele betydningen av god kumikata inn i følgende tre hovedpunkter:

• Grepet gir informasjon om motstandernes bevegelser.
• Grepet hjelper utøveren til å kunne utføre et kast.
• Grepet gjør at man kan kontrollere området mellom seg selv og motstanderen.

Hva er et grep?

De finnes mange former for grep i judo. Man har alle slags former helt fra de mest standardiserte former i ymse kata til de fullstendig ukurrante konkurransevarianter. Ikke alle innebærer at man må holde i drakten til motstanderen, selv om det er denne typen grep man trener mest på i judo.

Et grep kan også være av den typen som bryterne bruker, eller av typen bjørneklem. Uansett hvilket grep man snakker om, så reguleres bruken i konkurranser av det internasjonale kampreglementet.

I reglementet definerer man et normalt grep som det å holde motstandernes drakt over beltestedet. Høyre hånd skal holde den andre på venstre side, og det motsatte gjelder for venstre hånd. Dersom man holder et avvikende grep har man generelt 3-5 sekunder på seg før man må angripe. Man regner det ikke for å være et unormalt grep dersom den ene armen festes så høyt på kragen at den i prinsippet er på samme side som den andre armen.

Først og fremst slår reglene fast at det må regnes som negativ judo dersom en utøver unngår å ta tak i motstanderen. Det understreker at grepet er en del av judoens egenart. Uten grep - ingen judo. Straffen for dette skal være shido.

Dernest slås det fast at å holde nederst i et erme eller begge ermene i defensiv hensikt er ulovlig. Tidsrammen man har å gå på er 5 sekunder. I tillegg er det forbudt å vri ermene til motstanderen slik at man hindrer vedkommendes bevegelser. Begge disse handlingene gir shido.

Det er også forbudt å låse hendene til motstanderen i mer enn 5 sekunder i en judokamp. Det er forbudt å holde på innsiden av buksebenet eller ermet til motstanderen. Dette er handlinger som vil gi deg shido.

I tillegg nevner reglementet at det er forbudt å feste grep i buksebenet fra en stående posisjon dersom man ikke forsøker å kaste motstanderen, det er forbudt å bite i drakten, det er forbudt å snurre beltet rundt armen eller benet til motstanderen, og det er forbudt å stikke benet sitt innenfor beltet eller drakten til motstanderen.

Hvilke grep bruker eliteutøverne?

George Weers (leder av USJA Coach Certification Committee, 6. dan) har gjort en undersøkelse av 261 kamper i OL og VM. Formålet med undersøkelsen var å finne ut hvilke grep eliten benytter og hvilke strategier disse utøverne har for å oppnå sine grep. Selv om han undersøkte så mange som 42 utøvere, ble det kun registrert fire ulike typer grep:

• Begge utøverne holder enten et basisgrep til høyre, eller begge holder et basisgrep til venstre.
• Begge utøverne holder et basisgrep som er det motsatte av hva motstanderen gjør. Det vil si at den ene holder et basisgrep til høyre og den andre holder et basisgrep til venstre.
• Den dominerende utøveren holder et grep i begge ermene til motstanderen.
• Den dominerende utøveren tillot ikke den andre å feste sitt favorittgrep, samtidig som vedkommende kun festet sitt favorittgrep under et angrep.

Kun 10 % av utøverne benyttet den første av disse variantene der begge utøverne i prinsippet holder nøyaktig det samme grepet til den samme siden. 5 % benyttet grepsformen der man holder i ermene til motstanderen. 37 % foretrakk å bruke sitt favorittgrep kun under et angrep, mens hele 48 % holdt et basisgrep som var det motsatte av motstanderens. Det siste er kanskje litt overraskende siden de fleste utøvere er høyrehendte og slik sett skulle holdt et basisgrep til høyre.

Effektivt grep

Når man fester et grep i motstanderen skal man forsøke å holde det uten å spenne musklene. Strammes musklene vil reaksjonstiden øke dramatisk, og dette kan få store konsekvenser i en kampsituasjon. Dette gjelder musklene i skulderpartiet og i armene (biceps og triceps). Dersom man klarer å slappe av i disse musklene og samtidig holde et solid grep med hendene er mye gjort.

Det er flere ulemper ved å holde et grep. Utøverne blir fastlåst i en posisjon i nærheten av hverandre. Dette gjør at begge blir mer utsatt for angrep fra den andre. For å redusere dette problemet, kan utøverne for eksempel variere grepene sine. Dersom motstanderen aldri vet hvor lenge et grep holdes, og heller ikke aner hvilke teknikker man utfører fra du ulike grepene, kan dette gjøre vedkommende utøvere svært usikker.

Grepene bør i hovedsak festes i ukes overarmer eller øvre del av overkroppen. Da vil det bli lettere for tori å bringe uke ut av balanse både hurtig og uten særlig bruk av styrke. Selvsagt er det her rom for taktiske og tekniske vurderinger og variasjoner, men som en hovedregel er dette den mest hensiktsmessige plasseringen av grepet for tori.

Spesielle grep

Mange ganger kan det være helt avgjørende for et effektivt resultat om tori har grep over eller under ukes armer. Eller sagt på en annen måte: om tori ønsker å løfte/låse eller senke/låse ukes armer med sitt grep. Ofte vil dette henge nøye sammen med hvilken retning tori ønsker å kaste uke. I de tre retningene der uke er på vei bakover vil det stort sett være en fordel “å pakke sammen” uke. I de fem andre retningene, kan det være en stor fordel å løfte uke så mye som, mulig opp fra bakken.

Mange av judoteknikkene åpner for bruk av grep med kun en hånd. Skulderkast er bare ett eksempel på slike teknikker. Etter hvert som man oppnår større sikkerhet i sin utførelse av teknikkene kan man stadig avvike mer fra de tradisjonelle grepene og likevel klare å utføre effektive teknikker.

Mer om grep

Alle som trener judo vet at man kan gjøre mye med drakten slik at det skal bli vanskelig for motstanderen å få grep. Dette kan virke helt marginalt i teorien, men i praksis har det vist seg at utøvere er veldig opptatt av akkurat dette emnet. Det er så å si alltid avgjørende når man går til anskaffelse av en ny judogi.

På 1980-tallet ble internasjonale judokamper som oftest avgjort som følge av taktikk. Sjelden var man vitne til det man kan kalle for vakker judo med ippon som viktigste mål i kampene.

Grepet og skreddersydde judodrakter sto i fokus for alle topputøverne. Selv de aller mest tekniske utøverne la vekt på at judodraktene skulle være så små som mulig.

Mot slutten av 1980-tallet forsto IJF at noe måtte gjøres, og reglene ble endret. Konkrete og rigide bestemmelser og hvor stor en judogi skal være ble vedtatt. Resultatet var de trangeste judodraktene man har sett.

Nok en gang ble reglene endret, men det er mildt sagt enkelt å sno seg unna bestemmelsene. Lengden på ermene skal for eksempel ikke være kortere enn 5 cm fra håndleddet. En hvilken som helst erfaren judoka klarer enkelt og greit å presse skulderbladene sammen slik at de kan bruke en drakt som strengt tatt er for liten. Private forsøk har vist at man enkelt kan forkorte armene med omtrent 10 cm på denne måten.

Et annet knep man oppdaget under OL i 1984 var at utøverne stilte opp med 4-5 judodrakter. Den eneste forskjellen mellom draktene var tykkelsen på kragen. Etter at man hadde fått godkjent drakten med den tynneste kragen, sørget man for at man måtte bytte drakt i løpet av en kamp. Dommeren som fulgte utøveren for å skifte sjekket selvsagt ikke tykkelsen på kragen, og dermed fikk man en fordel.

Dette med tykkelsen på drakten er en faktor IJF ser på. Foreløpig sier reglementet bare at drakten må tillate motstanderen et skikkelig grep. De aller fleste vet hva man mener med dette, men de beste utøverne vil forsøke å tyne grensene.

Et annet viktig punkt er, ifølge Jim Kojima i IJF, kjemikalier man tilsetter drakten slik at den skal bli glatt å holde i. Ofte er disse kjemikaliene slik at de ikke utløser slike effekter før man har begynt å svette. Dermed er dette vanskelig å oppdage under draktkontrollen.