Jigoro Kano utviklet go no kata ved å bruke teknikker fra jujutsu omkring 1900. Go no kata er en av de såkalte «skjulte» eller «tapte» kata fordi den ikke er en offisiell del av pensum hos Kodokan. Teknikkene i go no kata representerer det motsatte av de man finner i ju no kata. I go no kata legges det vekt på styrke, kraft og hardhet.

Jigoro Kano mente at i noen tilfeller vil det ikke være riktig å gi etter. Det er altså ikke slik at man alltid skal være ettergivende i judo. Prinsippet i judo går ut på at man alltid skal bruke den nødvendige mengden energi og styrke – ikke mer, ikke mindre.

Å bruke sin egen styrke effektivt vil si at man står stødig, yter motstand og bruker sin egen styrke der det er nødvendig. En judoka har altså flere verktøy til rådighet enn kun å gi etter.

I en judobok fra 1944 (Judo – The Art of Defence and Attack, Feldenkrais) står det at go no kata spesielt egner seg for å utvikle styrke. Da boken kom ble go no kata listet opp som en av de sju vanligste.

For mange judoka som er opptatt av historikk og tradisjon, vil go no kata kunne representere et interessant bindeledd mellom jujutsu og judo.

Go no kata består at sju ulike teknikker. En av teknikkene gjentas med tre ulike innganger (irimi). Alle teknikkene utføres fra en defensiv posisjon (jigotai) uten grep i motstanderens gi. Nedenfor ser du teknikkene kataen som oftest består av:

• Seio nage
• Ushiro goshi
• Sukui nage
• Uki goshi
• Hadaka jime koshi kudaki
• Tobi koshi uki goshi
• Osoto otoshi
• Ushiro goshi
• Kata guruma

Go no kata består av en rekke styrkeprøver mellom to utøvere. Som vanlig foregår kataen i strengt forhåndsbestemt mønster som kuliminerer med en teknikk.

Et eksempel på dynamikken i go no kata finner vi i den første teknikken. Begge utøverne griper tak i hverandre og forsøker og dytte hverandre. Når dette ikke fører fram, forsøker de å trekke hverandre. Dette fungerer heller ikke, og utøverne dytter nok en gang. Tori utnytter så ukes dytting til egen fordel ved å utføre en seio nage.

I motsetning til flere andre kata, for eksempel ju no kata, er bevegelsene i go no kata mer styrkekrevende, mindre forutsigbare og fungerer meget godt som styrke- og utholdenhetstrening.

Kuhara Yoshiyuki, 9. dan, regnet go no kata for å være den eldste kata med opprinnelse i Kodokan. Offisielt ble nok begge randori no kata fastlagt tidligere, men trening i former som lignet go no kata fant sted på Kodokan før disse to ble grunnlagt i 1888.

Det er ikke lett å finne en entydig liste over teknikkene i go no kata. Kyozo Mifune, 10. dan, skal ha påbegynt sin egen versjon under 2. verdenskrig. Flere varianter av go no kata kan derfor stamme fra Mifune.