Den gamle Japanske kampformen.
Kanskje Junior ville blomstre der??

- Han kjørte meg til «Karate»-trening da jeg var 8 år gammel, men vi fant fort ut at i den gamle gymsalen klubben holdt til i, var det ikke mye karatetrening.
Men det var Judotrening derimot!!

Jeg husker så godt at han spurte om jeg var skuffet over at det ikke ble karatetrening, men akkurat i det han spurte, så jeg Svein Gårdø ta tak i en kar som var noe større enn seg selv, rotere kroppen sin rundt, løfte han andre så han lå strak ut i lufta, og klasket han ned i matta.

Til min store forbauselse reiste han andre seg rett opp, rettet på drakten, og så stillte seg frivillig forran Svein igjen, som gjorde det samme, en gang til.
Jeg ble så forfjamset at jeg sa til Pappa, at DETTE ville jeg prøve.
Treningen begynte, gult belte kom etterhvert, så oransje, grønt, bått, så grønn kyu, blått, brunt, og etter 11år med brunt kom Sort!!
Imellom der har jeg vært igjennom utallige reiser til og fra stevner, treningsleirer, kjærester, gråt, blod, snørr, tårer, tap, seirer, gleder, sorger, landslag, mesterskap, titler og ikke minst mye, mye knallhard jobbing. Alt dette har resultert i en trygghet om meg selv som er uvurderlig.

Det er vel ikke langt unna å si at Judoen har hatt en så stor innvirkning å meg, at jeg tviler på at jeg hadde vært rustet til livet på samme måten uten.-
- Idag er jeg hovedtrener i egen klubb, har trent fram landslagsutøvere, deltar i Veteranmesterskap, har bygd relasjoner som varer livet ut, fått min kjære samboer til å begynne på judo, da jeg alikevell er borte fire kvelder i uken(Hun har nå fått gult belte) så får vi iallefall noen kvelder sammen, og ikke minst har samme muligheten til å være et forbilde for de yngre utøverne på samme måte som alle mine trenere har vært for meg opp igjennom årene.
Deler bare noen egne erfaringer rundt mine noen og tyve år i «gamet», jeg skjønner så inderlig godt hva du forteller om i artikkelen din, så jeg gratulerer deg så mye igjen med dine 30år, og ønsker deg lykke til med de neste 30