Før du studerer zen, er fjell fjell og elver er elver; mens du studerer zen, er ikke fjell fjell og elver er ikke elver; når du er opplyst er fjell igjen fjell og elver er igjen elver.

Bør vel innrømme at jeg også hadde det en gang i tiden (sterke meninger om egne ferdigheter altså, men det er mange år siden nå…)

For øvrig er jeg som vanlig nesten helt på linje med Choi

Problemstillingen er: Har man som instruktør belegg for å si at medlemmene lærer selvforsvar når instruktøren selv aldri har brukt teknikkene i en selvforsvarssituasjon? Hvilke signaler skulle det gi utøverne om man som instruktør sier at visse teknikker fungerer for «det har jeg personlig erfaring av, men dere får ikke lov til å bruke dem!»? Er svaret kanskje så enkelt som det blir antydet at nettopp fordi jeg slipper å bruke de teknikkene jeg har lært så har jeg beviset for at det jeg trener er effektiv selvforsvar?

Både ja og nei! Det viktigste for oss som instruktører er at vi ikke gir medlemmene falsk trygghet. En situasjon der man behøver å forsvare seg fysisk er annerledes enn enhver situasjon som skapes i de fleste klubber. Uansett konkurranseerfaring så stiller man på en arena uten regler (tenk deg at du skal konkurrere i en helt annen stilart enn den du selv trener. Da er du fortsatt langt unna en reell situasjon). De teknikkene som er effektive i en reell situasjon er de teknikkene som er forbudt iht. reglene for din stilart. Har du ingen stilart med slike regler trener du noe som er mer rettet direkte mot fysisk selvforsvar som Krav Maga, Jeet Kune Do, Kali Sikaran, hos NIFS eller liknende steder.

Til slutt, når vet du at du kan forsvare deg selv? Les Arnes artikkel om zen. Når du forstår sitatet så har du tatt det første skrittet. Når du er det, da har du begynt vandringen. Når du ikke lenger reflekterer over det, da er du i mål!

En ikke ukjent 70-tallshelt ved navn Chuck Norris sa i en dokumentar (husker ikke hva den het, men jeg så den på slutten av 80-tallet) at det viktigste med å trene kampformer er at man får en selvsikker holdning. Han nevnte spesielt mÃ¥ten man går på: selvsikker og uredd. Videre mente han at dette kunne påvirke eventuelle overgrepsmenn til å velge andre personer enn noen som for eksempel trener tkd eller judo eller hapkido osv.

Jeg er riktignok helt uenig i at man ikke trenger å lære selvforsvar i dag. Kanskje ikke som stor, sterk mann, men som liten kvinne – helt klart. Det er faktisk svært mange kvinner som blir utsatt for en ekstremt grov vold, nemlig voldtekt. Og vi vet alle, at svært få av de som gjør overgrepet blir straffet. Som jente gir det enorm selvtillitt å vite at en er bedre rustet enn mange menn gjerne tror. Ikke bare fysisk sett, men også mentalt. For ikke lenge siden var det to menn som fulgte etter en venninne av meg og meg selv. Hun ble veldig redd, mens jeg i stedet tenkte på alt jeg kunne gjøre av selvforsvar, skriking (ikke minst hva man skal skrike!) osv. I en perfekt verden derimot, hadde vi kanskje alle kunnet være uten selvforsvar.

Er helt på linje med Jørn Arild som sier at fokus bør ligge på mange andre faktorer enn det å faktisk slåss. Tror i alle fall det var det som var ment .

Men, hvis man allikevel ønsker å trene selvforsvar er det selvfølgelig helt greit for meg, jeg gjør det selv, men da må fokus ligge på å unngå å slåss, ikke hvordan man slåss. Det vil si at man må trene på ting som stressmestring, hvordan prate deg ut av situasjoner, lære hvordan kroppsholdningen din påvirker andre, og hvordan du kan bruke kroppsholdningen din til å deeskalere en spent situasjon.

Så som en konklusjon er jeg helt enig, for å trene kampsport bør man absolutt ikke ha hovedfokus på å bli bedre til å forsvare seg selv. Man kan kanskje lære seg ting som er nyttige når «the shit hits the fan», men samtidig så kan man også lære seg ting i kampsport som kan virke direkte kontraproduktivt og farlig i en selvforsvarssituasjon.