Spør ikke bare om hva judo kan gjøre for deg, men tenk også på hva du kan gjøre for judo.

Judo er ikke en statisk kampform. I årenes løp har nye teknikker kommet til, teknikker har blitt fjernet, kampreglene har endret seg, judodrakten har fått farger, og treningsformene har forbedret seg.

I judo finner man ingen hemmelige teknikker som kun er kjent for noe få mestere. Alle teknikker er tilgjengelige for alle som ønsker å lære dem. Dette er sannsynligvis en medvirkende årsak til å judo er den klart mest populære kampformen i verden. Alle som ønsker kan bidra til å utvikle judo videre.

Prinsippet om åpenhet har vist seg å være en suksessformel for judo. Judosamfunnet har evnen til å lære av sine feil, bevare det som virker, og stadig bevege seg videre.

Bildet er selvsagt ikke entydig. Ulempen ved å være en populær kampform er at mange meninger kan være vanskelig å forene. Alle meningene kan rett og slett komme i veien for utvikling, men sett i forhold til andre tradisjonelle kampformer har utviklet seg mye.

Hvordan har du bidratt til å utvikle judo?

Jeg føler at jeg bidrar gjennom å spre det glade budskap her på JudoMania Online. Andre bidrar kanskje ved å sitte i komitéer i Norges Judoforbund, være med på å utvikle kampreglementet, komme med morsomme idéer som knøttejudo og så videre.

Hva gjør du? Hvordan bidrar du til et levende judomiljø? Er du judotrener, gjør du det bra i konkurranser? Er du en person som skaffer inntekter til klubben? Kanskje du er en foresatt som arbeider frivillig for klubben? Skriv en kommentar da vel

De fleste av oss er kjent med flipp-flapper eller kipp-kjapper eller sandaler av typen med helt flat såle og noen enkle bånd som du stikker tærne inn i. Men du visste kanskje ikke at disse har sin opprinnelse i det japanske og tradisjonelle fottøyet som heter zori?

Det er selvsagt lignende plagg i flere enn den japanske kulturen, men zorien ble utviklet i Japan i løpet av Heian-perioden (794-1192), og som sp mye annet i Japan var denne sandalen sterkt påvirket av kinesisk kultur. Det var ført i løpet av Edo-perioden (1601-1867) at japanske stil og mote fikk utvikle seg på egne premisser. Det ble rett og slett slik fordi landet ble isolert fra resten av verden i en periode på 250 år.

Den tradisjonelle japanske zorien er lagd av risstrå (akkurat som mattene som dekker gulvet i mange japanske hjem og dojoer), og den holdes festet til foten ved hjelp av en stropp (hanao). Denne stroppen er vanligvis lagd av svart stoff, for eksempel fløyel.

Begrunnelsen for å lage en så åpen form for sko, erl selvsagt det fuktige og varme klimaet som man finner i store deler av Japan. Designet gjør det også enkelt å ta av seg fottøyet før man går inn i boligen.

Flere familier tilbyr gjestene sine et par zori som du kan bytte til i den delen av boligen som kalles genkan (inngangspartiet). Da er det meningen at du skal gå med zorier der det ikke er matter tatami, og at du skal ta av zoriene når du skal inn i rom dekket av matter. Her er det viktig at du ikke tråkker direkte på gulvet når du tar av deg zoriene.

Denne skikken kjenner vi igjen fra mange dojoer. Ikke tråkk med bare føtter på gulvet utenfor matteområdet, samtidig som du heller ikke skal tråkke med sko på mattene. Dette har både med hygiene å gjøre, og det handler i tillegg om å beskytte mattene fra å li ødelagt.

Zoriene skal plasseres pent med tuppen inn mot mattene. Verten plasserer de på midten av mattekanten med tuppen ut før du skal dra igjen. Dette kan man erfare når man besøker et japansk hjem, et tempel, en restaurant eller ulike historiske bygninger.

Dosoku de agarikomu (gå inn med sølete føtter) blir det sagt om personer som ikke er nøye med denne formen for etikette.

Etter andre verdenskrig er det vel nesten ingen person i verden som ikke en eller annen gang har ikledd seg et eller annet på føttene som kan minne om zorier. Billige i produksjon og luftige om sommeren en en god kombinasjon.

Kilder:

• Zori- The Culture of the Japanese Sandal

Begrepet giri har med lojalitet, plikt og ansvar å gjøre. Forpliktelse kan være et dekkende begrep. Uttrykket brukes en del når det gjelder judo eller andre kampformer fra Japan. I den vestlige verden er ikke alltid giri like lett å forklare fordi man må fjerne seg fra en individualistisk tankegang der enhver er sin egen lykkes smed.

De retoriske spørsmålene man gjerne stiller for å forklare giri er for eksempel: Hvordan kan du betale foreldrene dine for å ha gitt deg livet? Hva er egentlig et liv verdt? Dette er selvsagt umulige spørsmål å svare på. Man kan ikke si at et liv er verdt for eksempel en million kroner. Hvordan vil du ha det – i kontanter eller tar du kort?

Hvis man erkjenner at man er født med en gjeld som bør betales tilbake, så kan man tenke på hvordan man best kan gjøre det – uten å bruke penger. Man kan for eksempel vise foreldrene sine respekt. Mn kan oppføre seg slik at familiens gode navn og rykte om mulig får et enda bedre omdømme. (Det blir litt som vikingenes idé om at ettermælet til en person er det eneste som huskes etter man er død, og derfor er det viktig at man oppfører seg på en ærefull måte.)

I Japan mener mange at det samme gjelder trening i kampformer. Når du begynner på judo, så er du i ferd med å tilegne deg erfaringer som vil forandre livet ditt. Klubben du melder deg inn i blir som en familie. I judoklubben får du venner, erfaringer, lærdom og tips som du vil nyte godt av langt utover dojoens vegger. Hvordan kan du betale for dette?

Jo, du må vise klubben og trenerne og de andre utøverne respekt. Du må forsøke å opptre slik at klubben din får både ære og berømmelse. Hver gang du står overfor et valg må du tenke: Hva vil være best for klubben og treneren min?

Kilde: FightingArts

Judogi er navnet på drakten man bruker når man trener og konkurrerer i judo. Hvis du er på en judotrening eller snakker med folk som trener judo, vil du også høre at de omtaler en judogi som gi, dogi eller drakt.

En judogi består av to deler i tillegg til et belte (obi). Jakken (uwagi) er som regel lagd av et solid bomullsstoff, og det er ikke sjelden at den er svært tung. (En skikkelig konkurransedrakt veier gjerne flere kg.) Judojakken er vevd slik at den skal tåle alle riving og sliting som skjer i løpet av en treningsøkt. En karatedrakt hadde blitt ødelagt – selv på et nybegynnerparti i judo.

Det er viktig at man tar på seg jakken på ordentlig måte. Det venstre jakkeslaget skal dekke det høyre – ikke motsatt. Hvis man gjør det omvendt er det symbolske betydningen i Japan at den som bærer jakken er død…

Buksen (zubon) er ikke like tung, men den alltid ekstra stoff foran på knærne. Mange konkurransedrakter er til og med forsterket på hele framsiden av buksebena. Judobuksen er ganske smal i forhold til for eksempel aikidodrakten. Man kan heller sammenligne den med en karatebukse.

Konkurransereglementet i judo

Man kan ikke velge fritt hvor stor eller liten man ønsker at en judogi skal være. Størrelsen på en judogi er strengt regulert i IJFs konkurransereglement. Dette er fordi man ikke ønsker at judodrakten skal hindre motstanderen i å utføre teknikker.

Reglene sier for eksempel noe som hvor lange ermene og buksebena skal være, og de sier noe om hvor trang en judogi kan være. Dessuten er det bestemmelser om hvordan man kan merke en drakt med navn, reklame, klubbmerker eller lignende.

I konkurranse er det kun tillatt med hvit eller blå judogi.

Et lite tilbakeblikk

En judogi har ikke alltid sett ut slik den gjør i våre dager. Det var først i 1907, det vi si omtrent 20 år etter han grunnla Kodokan, at Jigoro Kano endret judodrakten. Han bestemte av ermene skulle forlenges slik at de skjulte albuene, og at buksebena skulle forlenges slik at de beskyttet knærne.

Jigoro Kano sluttet selv å bruke judogi da han var 60 år gammel. Etter den tid benyttet han en haori på judotreninger hvor han stort sett kun demonstrerte kata i ulike former.

Slik bretter du en judogi

Kilder: Wikipedia, IJF Referee Rules, Jigoro Kano and Kodokan Judo

I klassisk kinesisk zen-buddhisme var en munk blitt berømt skriftlærd. Læreren hans sa at han nå var klar til å forlate klosteret ettersom han nå behersket og hadde oversikt over den rette lære. Men før han fikk reise fikk han med seg et koan på veien. Det lød slik:

Hvordan var ditt sanne ansikt før moren og faren din var født?

Frustret over å bli tildelt et slikt koan forlot munken klosteret i all hast, men gåten forfulgte ham på hele hans ferd.

Elleve år senere var han ute på gårdsplassen der han bodde for å feie bort sand og småstein. Plutselig sendte kosten hans en stein bortover i lufta slik at den traff bambusgjerdet noen meter unna. «Klakk!» sa det. Da gikk det opp for ham. Han snudde seg i retning av sitt gamle kloster og bukket ærbødig i den retningen.

Denne historien ble fortalt til flere ivrige studenter på et møte. Etter møtet skulle en av disse et ærend som førte ham forbi boligen til en annen student som også kjente til historien. Studenten som skulle et ærend så at den andre studenten frenetisk holdt på å koste gårdsplassen utenfor boligen sin. Han tenkte ikke noe spesielt over det.

Et par timer senere var studenten på vei hjem igjen etter å ha fullført sitt ærend. Den andre studenten holdt fortsatt på med å koste gårdplassen intenst og konsentrert. Den kosteglade studenten hadde samlet en hel haug med små og større stein som han kostet målrettet mot et bambusgjerde. Noen ganger hørte han et lite «klakk» og andre ganger et høyt «klakk».

Hver gang han traff veggen med et «klakk», stanset han og lyttet forventningsfylt. Etter en liten stund sa den andre studenten: «Jeg vet ikke om det kommer til å fungere for deg hvis du ikke har den rette kosten.»

Kilder: Trevor Leggett - Clack! og Flickr

Jigoro Kano grunnla kampformen judo omkring 1882. Judo ble raskt en populær idrett, og Kano holdt mange foredrag om sine idéer. 5. juni 1934 holdt han en leksjon i Hellas. Nedenfor følger en oversatt utgave av foredraget han holdt.

Helt siden jeg begynte å jobbe i det offentlige har jeg vært tilknyttet undervisningsinstituasjoner. En tid var jeg leder av byrået som hadde ansvar for grunnskolen i Japan, og i 24 år var jeg rektor ved Higher Normal College i Tokyo.

Yrket mitt gjorde at jeg ofte måtte ta stilling til spørsmål som:

• Religion som virkemiddel i en moralsk kultur tviler ingen på. Likevel er den religiøse moral er ikke gjenstand for begrunnelse, men heller et trosspørsmål. Ulike personer kan ha ulik tro, og hvordan kan man da avgjøre hva som er riktig og hva som er galt? Hvordan kan man finne et svar som alle vil være komfortable med?
• I tusenvis av år har store tenkere i ulike land kommet fram til hundrevis av ulike syn på moral. Noen har kommet fram konklusjoner gjennom en filosofisk tankeprosess, mens andre har gått på tvers av eget tankesett. Det er derfor vi har så mange forskjellige etiske systemer. Disse etiske modellen har vært kjent under ulike merkelapper og navn – alt fra Platon og Aristoteles i Vesten til Lao-tse og Konfusius i Østen. Det virker som om de ulike meningene og tankene vil ingen ende ta. Hvordan kan man forene disse ulike tankene?
• Vi har alle respekt for tradisjon, og ingen av oss mener at tradisjoner ikke er viktig når man skal undervise i moral. Men hvordan kan vi bevise at moral med utgangspunkt i tradisjon alltid er det riktige, og at disse tankene aldri behøver å endres? Har ikke historien vist oss at moralske tanker og regler kan være riktige å følge i en periode, men at de samme reglene kan være mindre aktuelle i en annen periode? Er det ikke slik at ulike land har ulike normer og verdier? Finnes det ikke en måte å teste gyldigheten av slike tradisjoner på?

Når jeg ble konfrontert med slike spørsmål slo det meg at de grunnleggende prinsippene i judo kunne gi en løsning på disse vanskelige utfordringene. Så derfor forsøkte jeg å bruke judoprinsippene på alle vanskelige spørsmål som jeg møtte, og det var aldri vanskelig å finne en måte å anvende dem på.

Prinsippene jeg snakker om er:

• Uansett hva det gjelder er den beste måten å møte det på ved å bruke den mest effektive eller hensiktsmessige mentale eller fysiske energien rettet mot målet.
• Harmonien og utviklingen av en gruppe, som alltid vil bestå av ulike individer – uansett hvor mange, er best ivaretatt ved gjensidig hjelp og støtte.

Hvis jeg hadde tid til det, skulle jeg gjerne forklart hvordan jeg kom fram til disse konklusjonene. Da ville det blitt enklere for dere å forstå den virkelige betydningen av det jeg sier, men det får vi la ligge til en annen anledning. I stedet vil jeg nå gå litt videre, for å vise dere hvordan man kan anvende judoprinsippene i ulke faser av menneskenes historie.

I det føydale Japan fantes det mange kampformer som fekting, byeskyting, bruk av spyd og så videre. En av disse kampformene het jujutsu som hovedsakling besto av ulike måter å slåss på uten bruk av våpen (selv om våpen også kunne bli brukt en gang i blant).

I mine yngre dager studerte jeg jujutsu på to ulike skoler under to enestående flinke mestere. Jeg fikk også instruksjon av mange andre mestere som alle representerte ulike skoler og retninger.

Men jujutsu var opprinnelig ikke ment for å testes eller sammenlignes på vitenskaplig vis. Det var rett og slett en samling teknikker og metoder for angrep og forsvar som ulike mestere underviste i. En skole representerte gjerne en gruppe med teknikker og metoder, mens andre skoler hadde andre teknikker og metoder. Det fantes ikke et grunnleggende prinsipp man kunne teste teknikkene og metodene i forhold til.

Dette motiverte meg til å studere dette emnet svært nøye, og jeg kom til slutt fram til et prinsipp som kunne være felles for all slik trening:

Uansett hva det gjelder er den beste måten å møte det på ved å bruke den mest effektive eller hensiktsmessige mentale eller fysiske energien rettet mot målet.

Deretter forsøkte jeg på nytt å studere, så langt jeg var i stand til, alle metoder for angrep og forsvar som mestere hadde undervist i før min tid. Jeg fant ut at det var mange teknikker som kunne brukes i tråd med mitt prinsipp, og det var mange teknikker som ikke kunne brukes.

Jeg valgte å samle de teknikkene som var i samsvar med prinsippet jeg hadde funnet. I tillegg fant noen nye teknikker som jeg følte også kunne bestå en slik test. Resultatet var at jeg i 1882 lanserte mitt eget system for angrep og forsvar.

Judo er navnet på dette fundamentale prinsippet og anvendelsen av det, mens jujutsu er navnet på ulike metoder og teknikker som ikke er fundert på et slikt prinsipp. Jeg ga institusjonen der man trener på prinsippet navnet Kodokan som betyr «stedet der man trener veien».

Forsøket mitt viste seg å ha stor suksess. I Japan er det nesten ingen som trener på de gamle metodene, judo trenes på nesten alle skoler, i militæret, marinen, politiet, og navnet jujutsu har nesten blitt borte fra det japanske vokabularet. Nå snakker folk i stedet om judo.

Suksessen jeg hadde med å utvikle og å bruke prinsippet om mest effektiv bruk av energi gjorde at jeg tenkte det kunne være hensiktsmessig å gjøre et lignende forsøk i sammenheng med fysisk fostring.

Når jeg jobbet med dette temaet måtte jeg først definere hva jeg mente med fysisk fostring. Jeg mener at dette begrepet kan deles inn i minst fire ulike elementer:

• Helse
• Styrke
• Praktisk nytteverdi
• Åndelig trening (intellektuell, moralsk og estetisk trening)

Ingen vil være uenig i denne definisjonen, men jeg vil gjerne poengtere at ingen, ikke engang spesialister på fysisk fostring, har studert hvor viktig balansen mellom disse fire elementene er. Er det ikke slik at mange forkjempere for trening legger for stor vekt på styrke og tekniske ferdigheter? Er det ikke slik at mange gymnastikktrenere så å si kun er opptatt av (…) en harmonisk utvkling av kroppen?

Det er ikke rart at selv eksperter gjør slike feil fordi selve hensikten med fysisk fostring er ikke klart definert. Prinsippet om mest effektiv bruk av energi er enda ikke anerkjent over hele verden, og det er fortsatt kun noen få personer som studerer slike emner med dette som utgangspunkt.

Jeg vil nå snakke om dette prinsippet knyttet til moralsk og intellektuell trening.

På samme måte som når det gjelder forholdet mellom de fire elementene som fysisk fostring betår av, bør forholdet mellom intellektuell og moralsk kultur, og forholdet mellom disse to og fysisk fostring være gjenstand for seriøse studier. Likevel er det slik at ikke bare folk flest, men også de som jobber med undervisning, virker likegyldige i forhold til slike tanker.

(…)

Moralsk kultur er et sammensatt tema som betår av mange ulike deler. Hver av disse delene bør studeres – både hver for seg og sett i forhold til hverandre.

Først og fremst må man utforske moral fra et intellektuelt ståsted. Dette bør gjøre folk i stand til å ta valg om rett og galt, selv når det dreier seg om kompliserte sammenhenger. Samtidig er det viktig å legge vekt på menneskers evne til medfølelse og frivillighet, samt det å utvikle gode vaner. Det ser dessverre ut som om ikke så mange tar dette på alvor. Jeg mener at dette også har sammenheng med mangelen på kunnskap om prinsippet om mest effektiv bruk av energi.

Kultur, enten den er fysisk, intellektuell eller moralsk, kan bare tilegnes skikkelig hvis man tar nok hensyn til forholdet mellom disse tre elementene slik de gjør seg gjeldende i den aktuelle kulturen.

Her kommer et enkelt eksempel på hvordan folk flest kan ta hensyn til dette viktige prinsippet i sin egen hverdag: Skal man lese en bok, en avis eller et magasin bør man velge det som er aller mest nyttig å lese akkurat der og da. Mange bryr seg ikke om slike saker. Det same kan sier om folk når de skal velge mat, klær, bolig, shopping, økonomi – kort sagt alle daglige valg og muligheter vi må ta stilling til.

Bare gjennom den rette forståelsen og den korrekte anvendelsen av dette prinsippet kan man gjøre kroppen sin sterk, sunn og nyttig. Man kan også bli en person med høy moral og høyt intellekt. Man kan bli en person som ikke bare er lykkelig, men som også er samfunnsnyttig og i stand til å hjelpe andre. Bare folk som er lojale overfor vårt prinsipp kan bli slike mennesker.

Prinsippet om mest effektiv bruk av energi kan anvendes i forhold til mer enn valg mennesker må ta stilling til. Prinsippet kan også brukes i forhold til små og store grupper – grupper på noen få personer eller store nasjoner.

For at en gruppe skal kunne styres etter et slikt prinsipp må de organiseres godt. Medlemmene i gruppa må handle slik at interessene til de andre ivaretas. Harmonien og utviklingen av en gruppe, som alltid vil bestå av ulike individer – uansett hvor mange, er best ivaretatt ved gjensidig hjelp og støtte. Dette er derfor det andre bærende prinsippet i judo, og dette er helt sentralt for at det sosiale livet skal være velfungerende. Kan ikke dette også brukes i internasjonale forhold mellom nasjoner?

Jeg avslutter foredraget mitt med å sitere fra en tale jeg holdt i Madrid i fjor i forbindelse med et møte i den Interparlamentariske Union:

Heldigvis er ikke forskjellene i idealer store mellom de ulike siviliserte samfunn, men når man spør folk om grunnlaget for at folk har de samme idealene, kan de bli svar skyldig. Religion med sitt fokus på tro kan ikke være forklaringen siden ikke all religion har de samme synspunkt. Kan filosofi være forklaringen? Nei, også i filosofi er de ulike tankesettene fjernt fra hverandre, og de kan derfor vanskelig forenes. Hva er så den egentlige årsaken til denne sammenhengen mellom idealer? Den avgjørende grunnen ligger i følgende resonnement: Siviliserte mennesker, som lever i samfunn, ville ikke drømme om å slutte å være sosiale og å leve totalt isolert fra andre mennesker. Så lenge et menneske ønsker å være del av et samfunn, må vedkommende opptre som et medlem i dette samfunnet. Vedkommende må ta sin del av ansvaret for at samfunnet fungerer. Så lenge et menneske lever i et samfunn vil vedkommende ha en egeninteresse av at det fungerer, og dersom samfunnet forfaller vil vedkommendes muligheter til et lykkelig liv bli dårligere. Dersom man bevisstgjør folk om dette vil de ta større ansvar, og de vil bli mindre selvsentrerte og egoistiske. Den aller beste måten å få til dette på er ved å følge prinsippene om mest effektiv bruk av mental og fysisk energi, og prinsippet om gjensidig velferd og nytte. Enten det er bevisst eller ei, vil mange kunne svare bekreftende på at det er disse tankene de lever etter.

Kilde: JCS: Principles of Judo: Kano

Mange steder – særlig blant karateklubber – er det vanlig å starte treningene med fem utsagn som skal fokusere og klargjøre hensikten med treningen.


De fleste som leser dette kan sannsynligvis ikke lese japansk, men ifølge Oslo Budokan uttaler man dette omtrent slik:

• Hitotsu! Jinkaku kansei ni tsutomuru koto!
• Hitotsu! Makoto no michi o mamory koto!
• Hitotsu! Doryoky no seichin o yashinay koto!
• Hitotsu! Reigi o omonzuru koto!
• Hitotsu! Kekki no yu o imashimuru koto!

Den sammen klubben har oversatt setningene på følgende mÃ¥te:

• En! Perfeksjoner din karakter
• En! Vær trofast
• En! Vær utholdende
• En! Respekter andre
• En! Unngå voldelig oppførsel

For de av oss som har trent judo, aikido, karate eller tilsvarende kampformer fra Japan i noen år, så er dette retningslinjer og gode råd det er lett å kjenne seg igjen i.

Kilde: Dojo kun

Liv og lære i dojoen

«Livet er en dojo!» Med andre ord kan man ikke bli en god munk dersom man begrenser seg til å være ydmyk og opptre som en skikkelig buddhist kun i en dojo. Nei, en ekte munk forsøker alltid å oppføre seg i pakt med begrepet mushin.

Nybegynnere i en judo-dojo blir ofte svært opptatt av det eksotiske med judotreningen – og det er absolutt forståelig. Judo er hard fysisk trening, streng disiplin og tidkrevende arbeid. I tillegg er omgivelsene uvante, særlig for oss som er født med ski på bena. Men det er også slik at det sterke fokuset man må ha på selve treningen i en dojo kan virke forfriskende, og noen ser på judotreningene som et pusterom i en hektisk og stressende hverdag.

For mange stanser det der. Man drar på trening, og på judomatta er man en judoka, men i det øyeblikk man forlater dojoen glemmer man at judo kan være noe mer enn kast og kontrollteknikker. Det er ikke noe galt med det; å prefeksjonere seg judoteknisk er svært fornuftig.

Men vår venn munken (og selveste Jigoro Kano) mente at budo (og judo) kan være noe som påvirker oss i hverdagen også. Akkurat som samfunnet skal være der for oss, skal vi være der for samfunnet. (Høres nesten litt politisk ut…)

En sensei på Takeuchu Ryu i Japan sa en gang at det viktigste i budo var: «Ningen no kankei. Kazoku no kankei.» Det betyr «Mellommenneskelige bånd. Familiebånd.» «Uten dette vil livet ditt bli vanskelig, og du vil slite med å bli en bedre budoka», forklarte han. «Det er dette som har gjort at Takeuchu Ryu har overlevd i mer enn 400 år», avsluttet sensei.

Hvordan er det med dere? Lar dere judo påvirke hverdagen deres? Jeg jobber som lærer, og bruker ofte prinsippet «Minimal innsats. Maksimalt utbytte.» Men noen dager føles det nesten motsatt

Kilde: Nichijo, Kore Dojo: Daily Life, This is Your Dojo

I Japan er det et gammelt ordtak som kort og greit oppsummerer hva som er viktig når det gjelder grader i japansk kampkunst (bugei) og kampform (budo). Uttrykket er like enkelt som det er genialt: «Graden følger mannen.» («Rank follows man.») Det er dette denne artikkelen handler om.

Historisk tilbakeblikk

Krigerklassen fikk ikke direkte innflytelse på styresettet i Japan i gamle dager. Det tok adelen seg av. Adelen sørget også for at ingen krigere kunne tildeles grader som ga de posisjoner i den innerste kretsen. Men siden de var fullstendig avhengig av en form for livgarde, ble de beste krigerne gitt høye grader og posisjoner som var med på å garantere en slags lojalitet overfor de som styrte nasjonen. De aller beste krigerne kom ofte fra de øverste samfunnslagene, og dette gjorde at de hadde en verdighet og stolthet som også garanterte lojalitet.

De beste krigerne lagde et system for rangering som minnet om det man brukte blant adelen for å avgjøre hvem som skulle ha de øverste posisjonene i samfunnet. Det tekniske nivået til utøverne var det helt sentrale for disse krigerne, men nesten like viktig var det denne personen viste modenhet og ansvar i forhold til sine samfunnsplikter. Avhengig av hvor i Japan man befant seg, ble krigerne inndelt i alt fra to til syv ulike grader.

Oku iri (innsyn i hemmelighetene) var den mest grunnleggende graden. Denne graden garanterte for at vedkommende utøver var en verdig representant for den tradisjonen han tilhørte, og at han kunne lære teknikkene videre til andre. Moku roku (katalog) var en grad midt på treet. Denne graden tilsa at innehaveren var en erfaren kriger og instruktør. En svært erfaren trener ble kalt menkyo (lisens), og det aller høyeste stadiet gjorde at man kunne kalles kaiden (bestått alt).

For å kunne forstå det japanske systemet, bør man ha en viss innsikt i utdanningsystemet og et visst historisk perspektiv. Systematisk trening i krigskunst og kampformer ble først satt i gang mellom 1100- og 1500-tallet. Samuraiene samlet seg i klaner sentrert omkring familier eller regioner. Her trente de og spesialiterte seg i bruken av ulike våpen og teknikker. Etterhvert som treningen ble mer og mer individualistisk begynte man å danne skoler og stilarter (bujutsu ryu). Dette skjedde særlig i begynnelsen av Tokugawa-perioden (1600-1868).

Kampformer i Japan

De tidligste kampformene i Japan ble klassifisert i 18 ulike grener. Disse ble vanligvis referert til som Bugei Ju-Happan. De 18 grenene var kyujutsu, hojutsu, tantojutsu, naginatajutsu, mojirijutsu, bajutsu, sojutsu, shurikenjutsu, ganshinjutsu, toritejutsu, kusarigamajutsu, bojutsu, shinobijutsu, suijutsu, kenjutsu, battojutsu, juttejutsu og jujutsu.

Parallelt med dette ble det utviklet systemer av mer finkulturell art som for eksempel kalligrafi (shodo), maling (sumi-e) og teseremonier (chado). Alle disse skolene sverget som regel til menkyo-systemet for å angi ferdigheter.

Den vanlige rekkefølgen gradene kom i blant skolene som brukte menkyo-systemet var Shoden, deretter Chuden, Okuden/Mokuroku, Menkyo og til slutt Menkyo Kaiden som betyr «totalt gjennomført endring». Hver eneste skole hadde sine egne kriterier for å lisensere studentene, og dette gjorde totalbildet svært uoversiktlig.

Gradene ble ofte oppnådd ved å gjennomføre tester i forhold til håndskrevne tekster lagd av de eldste mesterne i de ulike kampformene. Når man ble tildelt de øverste gradene fikk man gjerne dokumenter med beskrivelser av hemmelige teknikker og lignende. Slike densho kunne inneholde tegninger, beskrivende ord og lange utredninger og prinsippene bak teknikkene. Ofte ville slike tekster være fullstendig meningsløse for folk som ikke tilhørte den aktuelle skolen.

På grunn av alt hemmelighetskremmeriet på de ulike skolene, hadde menkyo-systemet mange ulemper. For det første var det vanskelig å sammenligne nivået på de ulike skolene i forhold til hverandre. For det andre kunne det ta alt fra noen måneder til flere år mellom to grader – helt avhengig av den enkelte mesters innstilling og filosofi.

Jigoro Kano

Som ungdom og ung mann lærte Jigoro Kano de grunnleggende teknikkene i jujutsu av Teinosuke Yagi. Senere trente han Tenshin Shinyo Ryu jujutsu under Hachinosuke Fukuda og Masatomo Iso, og han trente Kito Ryu jujutsu under Tsunetoshi Iikubo. På begge disse skolene ble han presentert for de aller hemmeligste teknikkene.

Etter å ha grunnlagt Kodokan i 1882, fortsatte Kano med akademiske studier av mange andre jujutsu-skoler. I tillegg til å lage et eget system med teknikker som var i tråd med prinsipper han kunne stå inne for, endret Jigoro Kano hele graderingssystemet. Han lagde et system med relativt korte intervaller, slik at studentene skulle bli motivert til å gå gjennom de ulike tekniske nivåene han la opp til i sin kampform.

Inspirert av det våte element

Japan er en nasjon som består kun av øyer. I et slikt samfunn var svømming en viktig ferdighet. Særlig i situasjoner der landet var i krig, var dyktige svømmere helt sentralt for taktikk og slagplan. Derfor trente samuraiene jevnlig på svømming. De ulike skolene konkurrerte i svømming, og svømmerne ble inndelt i tre klasser:

• Suiei jutsu – kunsten å svømme
• Oyo gi jutsu – kunsten å svømme med rustning
• Katchu gozen oyo gi – svømming med tung rustning

Etter at det japanske skolesystemet ble reformert i 1868, ble ferdigheter i disse tre kategoriene en del av fagplanen. I tillegg ble det trent på å bevege seg i vann med rustning og hest (!) Når skolene konkurrerte ble det benyttet belter, luer og vimpler med ulike farger for å skille utøverne fra hverandre. Svært ofte var det rødt og hvitt som markerte skillet mellom de to lagene. Disse fargene har inntil nylig også markert utøverne i judokonkurranser.

I tillegg brukte svømmerne beltefargene hvitt, brunt og svart, for å markere det tekniske ferdighetsnivået til utøverne. Dette systemet er identisk med det som er beskrevet i boken Kodokan Judo av Jigoro Kano. Der står det at nybegynnere skal bruke et hvitt belte. Deretter skal gutter bruke lilla belte, mens voksne skal bruke brunt belte. Det brune beltet etterfølges av fem svarte belter, tre røde og hvite belter. Til slutt kommer det to røde belter. Man kan alltid benytte svart belte dersom man ikke ønsker å bruke de røde og hvite eller røde beltene. Kvinnene skulle ha en hvite stripe midt på beltet i lengeretning. De kunne fra 1924 gradere seg ved å vise dyktighet i randori eller kata. I dag er kravene mer tilpasset et moderne og likestilt samfunn.

På den tiden da Jigoro Kano presenterte sitt beltesystem var dette ikke en vanlig måte å belønne utøvere på. I stedet fikk de ofte en papirrull med inskripsjoner og skolens stempel.

I 1883, delte dr. Kano studentene inn i to grupper. Den ene gruppen var de ikke-graderte (mudansha), og den andre gruppen var de graderte (yudansha),» forteller Naoki Murata (Kodokan Judo Museum). «De aller første yudansha (dan-graderte) var de to legendariske utøverne Tomita Tsunejiro og Saigo Shiro. Disse to var også de første som fikk 2. dan et år senere.»

Saigo Shiro fikk hoppe over 3. dan, og ble forfremmet direkte til 4. dan av Jigoro Kano i 1885. På denne tiden ble gradene offentliggjort enten direkte av Kano eller på en oppslagstavle på Kodokan. Svarte belter ble ikke benyttet på treningene før i 1886/1887. Deretter gikk 7-8 år før man begynte å dele ut diplomer til de som fikk tildelt grader.

Det var ingen formell forskjell på utøvere med og uten svart belte. Beltene tilsvarte de man bruker til den tradisjonelle japanske drakten – kimono. Judodrakten hadde ennå ikke blitt utviklet. Judodrakten kom i 1907, og dermed ble også beltene med dagens design introdusert. Fortsatt fantes bare to beltefarger – hvitt og svart. I Japan bruker man fortsatt bare hvitt belte hele tiden mens man har kyu-grad. Noen steder kan det hende man bruker brunt belte for å markere en høy kyu-grad.

Svarte belter bæres tradisjonelt av utøvere som har oppnådd gode resultater i konkurranser, røde og hvite belter får man for innsats for judo, og røde belter er æresgrader. Etterhvert har mange kampformer fra Asia adoptert deler av eller varianter av beltesystemet til Jigoro Kano.

I Europa og USA har det vært en tradisjon med ulike farger på belter for å markere teknisk framgang. Mikonosuke Kawaishi er den de fleste holder for å være den som innførte de ulike fargene på judobelter i Europa. Det skal ha skjedd omkring 1935.

Beltesystemet beskrevet i Kodokan Judo er altså litt forskjellig fra det norske fordi det har færre beltefarger. I Norge og de fleste europeiske land benytter man følgende rekkefølge før svart belte: gult, oransje, grønt, blått og brunt. Mange har forklart denne forskjellen med at man i Vesten ønsket raske bevis på egen framgang. Derfor ble antall farger økt i forhold til det opprinnelige.

De norske beltefargene

6. kyu – rokyu (hvitt belte)
5. kyu – gokyu (gult belte)
4. kyu – yonkyu (oransje belte)
3. kyu – sankyu (grønt belte)
2. kyu – nikyu (blått belte)
1. kyu – ikkyu /brunt belte)

Beltefargene for barn følger samme fargesystem, men man får et belte med en hvit stripe langs midten.

1. dan – shodan (svart belte)
2. dan – nidan (svart belte)
3. dan – sandan (svart belte)
4. dan – yodan (svart belte)
5. dan – godan (svart belte)
6. dan – rokudan (rødt og hvitt belte)
7. dan – shichidan (rødt og hvitt belte)
8. dan – hachidan (rødt og hvitt belte)
9. dan – kudan (rødt belte)
10. dan – judan (rødt belte)

I judo er det egentlig ikke en øvre grense for hvilken grad man kan bli tildelt, og merk at man tildeles disse høye gradene. Ingen ble tildelt en høyere grad en 10. dan av Jigoro Kano så lenge han var i live. Ingen har heller blitt tildelt en høyere grad enn 10. dan posthumt.

Det finnes heller ingen opplysninger noe sted om at Jigoro Kano fikk 11. dan eller 12. dan. Han var grunnleggeren av hele systemet, og han sto derfor utenfor graderingssystemet. I stedet er det vanlig å omtale han som Kano Shihan (mester), og han var lenge den eneste i judoverdenen som kunne omtales som Shihan.

I Japan kan judoka med 6. dan eller høyere omtales som Shihan, men det er ikke så enkelt. Shihan dreier seg egentlig ikke om en grad, men mer om en tilstand. Derfor sier man også at man har blitt en Shihan når andre Shihan begynner å tiltale deg Shihan. Når Kano trente brukte han stort sett et svart belte. De siste årene brukte han ikke belte (eller judodrakt) i det hele tatt, men hadde i stedet en lang skjortelignende drakt på seg.

Begrunnelser for bruken av de ulike fargene

Det er dessverre slik at opprinnelsen til, eller rettere sagt begrunnelsen for, de ulike beltefargene ikke har noen entydig forklaring. Det finnes få historiske kilder som kan kaste lys over dette.

Den første og eneste keiseren i Hsin-dynastiet beordret alle offentlig ansatte å ha på seg klær i bestemte farger. Byråkratene skulle bruke rødt, soldatene svart, lærerne grønt og nyansatte hvitt. Alle fargene hadde stor symbolverdi. Kineserne var allerede vant til å benytte farger som symbol blant annet i hæren. I øst brukte man en blå drage, i sør brukte man en rød fugl, i vest brukte man en hvit tiger, og i nord brukte man en svart soldat. I Asia brukte musikere og kjemikere lignende farger for å vise nivået på sine studenter.

Selv om Jigoro Kano ikke har etterlatt sett noen form for dokumentasjon som kan forklare de ulike fargene, finnes det noen få spor. Hans filosofi omkring judo gjør det klart at han ikke trodde det fantes noen øvre grense for hvor god man kunne bli i judo. Som en konsekvens av dette mente han at hvis noen oppnår et nivå som overstiger 10. dan «overstiger man slike ting som farger og grader og derfor bruker man et hvitt belte som et symbol på at man har gjort seg ferdig med judosyklusen på samme måte som livssyklusen.»

Det finnes flere teorier omkring betydningen av den hvite fargen. Hvitt har lenge hatt en helt spesiell symbolsk betydning i Japan: renhet og hellighet. Slik sett er det passende at hvitt brukes som symbol for nybegynnere i judo. Det finnes også teorier om at Jigoro Kano lånte beltefargene fra japanske skoler der svømmere ofte brukte ulike belter for å skille lagene fra hverandre.

Ifølge judoforskere kan det røde og hvite beltet som de høyest graderte bruker ha sin bakgrunn i enkle kulturelle forestillinger. I Japan er det vanlig å dele lag inn i rødt og hvitt. For eksempel blir det annenhvert år avhold en konkurranse (Kouhaku Shiai) på Kodokan der et rødt lag kjemper mot et hvitt lag.

Jigoro Kano var språkmektig og interessert i litteratur. Han hadde lest mange kinesiske verk som for eksempel I Ching. I denne boken er det stadig henvist til konseptet Yin og Yang. Dette kan også forklare det røde og hvite beltet.

På den annen side kan Kanos system ha vært et oppgjør med det gammeldagse jujutsu-systemet, og rett og slett en helt ny løsning løsrevet fra det gamle. Det er faktisk slik at judo ble utviklet i en periode i Japan hvor det var mange sosiale, økonomiske og politiske endringer.

Uansett hvordan de ulike beltefargene kom til, representerer et svart belte et viktig skritt for de fleste judoka over hele verden. Etter en stund innser man likevel at dette svarte beltet er bare det første skrittet på en vei til høyere bevissthet omkring judo. Og den veien må man bruke et helt liv på å gå.

Mer om judograder

Jigoro Kano hadde helt spesifikke grunner til å benytte et kyu/dan-system i judo. Framfor alt var Kano interessert i at man skulle utvikle seg som menneske gjennom å trene judo – både fysisk, mentalt og kulturelt. Enhver judoka som skulle avansere i judograd måtte utvikle seg på alle tre områdene. Kano kalte dette for «prinsippet om 3 kulturer», og han baserte sitt graderingssystem på dette prinsippet.

Før som nå ga judotreningen utøverne betydelige fysiske utfordringer og erfaringer. Perfeksjoneringen av det fysiske skjedde gjennom store mengder randori, kata og shiai. Forholdet mellom disse tre elementene var omtrent 80:17:3.

Jigoro Kano la stor vekt på at shiai ikke var målet med judotreningen. Shiai var bare en av metodene man brukte for å oppnå perfeksjon. Gode resultater i konkurranser var derfor ikke tilstrekkelig for å bli tildelt judograder. I stedet måtte en judoka bidra til at samfunnet vedkommende levde i ble bedre.

Kano la vekt på at alle judoka må gjøre alt for å utvikle seg mentalt fordi en godt utviklet tankegang reduserer sjansene for irrasjonelle, anti-sosiale handlinger. Utvikling av tankene og trening i å velge riktig var en naturlig del av judo, mente Jigoro Kano. En judoka som trener riktig må hele tiden øve opp sin evne til å treffe avgjørelser, planlegge, respondere og observere. Alt dette er egenskaper som er nyttige i det daglige liv. Øvelse i ferdigheter som går ut på å forberede seg og å treffe raske avgjørelser er en naturlig del av enhver judotrening.

Jigoro Kano mente at moralsk trening må begynne med selvdisiplin. Selvdisiplin handlet om blant annet å bevisst endre visse sider av den daglige rutinen. En judoka må blant annet lære seg å leve sunt. Utøverne må justere sin daglige aktivitet slik at de holder seg friske. Uten at vedkommende gjør dette, vil det bli umulig å oppleve framgang på judotreningene. En annen livsførsel er å kaste bort energi, og dette fører til middelmådige resultater.

Siden Kano var interessert i at man perfeksjonerte det indre, ble det naturlig for han å belønne trening som virket på den måten. Hard judotrening styrker utøverne slik at de tåler motgang og utfordringer som de møter i sitt normale liv.

Gjennom å perfeksjonere seg i de fysiske og mentale øvelsene i judo, mente Jigoro Kano at man kunne utvikle moralske dyder og moralsk mot. «Kroppen må nødvendigvis være skikket fysisk for å kunne oppnå det som er meningen med livet,» skrev Kano.

Judotrening utvikler en ærbødighet hos utøveren der hver enkelt judoka ser på det som et privilegium å delta på treningen. Videre lærer en judoka som trener korrekt å handle i samsvar med det som er rettferdig. Denne rettferdighetssansen står sterkt for en judoka.

Hvem kan tildele en Kodokan judo grad?

Det er helt grunnleggende at man forstår forskjellen mellom de aristokratiske kampformene i det gamle Japan og den moderne kampformer judo. Kano mente at judograder bør tildeles alle som følger de (av han) anbefalte judodisiplinene.

Det er kun Kodokan som er autorisert til å tildele grader i Kodokan judo. Men for å lette graderingene har Kodokan utnevnt komiteer som har vært sitt ansvarsområde i resten av Japan. Disse komiteene kan bare anbefale at utøvere får en grad; det er Kodokan som må tildele selve graden. Dette konseptet misforstås ofte i den vestlige verden.

Judograder i det moderne samfunnet

Selv om Jigoro Kano var svært tydelig i sitt ønske om at judo skulle innbefatte fysisk, mental og kulturell trening, har man i det moderne samfunnet gjort judo til en kampsport. Dette har også medført at en moderne judograd er noe langt annet enn en tradisjonell judograd.

En sammenligning mellom det gamle og det nye systemet viser at en oku iri ville hatt 4.-5. dan, en moku roku ville hatt 5.-7. dan, en menkyo ville hatt 8.-9. dan, og en kaiden ville hatt 10. dan.

Både det moderne og det gamle graderingssystemet tar hensyn til teknisk nivå, men det gamle systemet gjorde at ingen med en lav grad var i stand til å vinne over en med en høy grad. I moderne judo hender det rett som det er. Det er rett og slett et stort pedagogisk problem at det i moderne judo er mulig for en med lav grad å vinne over en med en høy grad. (Bare prøv å forklare det til noen som aldri har trent judo.)

I Japan er det vanlig at utøverne får sitt første svarte belte etter 18 måneders trening. Dersom man ser på oversettelsen av betegnelsen på dette beltet – shodan – er dette logisk. Shodan betyr «den laveste grad». Man kan faktisk ikke trene på de egentlige judoteknikkene før man har fått svart belte. Det er altså ikke så mange unge mestere i Japan, men de har et annet syn på bruk av svart belte. Etter hvert har Kodokan Institute bestemt at aldergrensen for svart belte skal være 16 år.

Norske forhold

I Norge er det vanlig at man må trene i cirka fem år før man kan forsøke å kvalifisere seg til et svart belte. Kravene varierer litt fra periode til periode, men man må i alle fall kunne gjøre rede for nesten alle judoteknikkene på en overbevisende måte. Disse teknikkene må man vise for noen sensorer som skal avgjøre om du har fortjent en dangrad.

I Norge var det i 2011 omtrent 500 dangraderte. Cirka 120 av disse har en grad som er høyere enn 1. dan. For øyeblikket er det fire personer i Norge med 5. dan. Disse er:

• Henrik Lundh, NJJK, fikk graden post mortem – 9. mars 1985
• Knut Harefallet, Fredrikstad Kampsportklubb – Judo, teknisk – 22. mai 2009
• Torkel Sauer, NJJK, honorært – 3. januar 2006.
• Rosalie Evans, TSI-judo, teknisk – februar 2007

I tillegg har tre personer 6. dan: Dag Hodne, NJJK (8. desember 2009), Terje Gunnerud, Ski judoklubb (7. juni 2009) og Svein Gårdsø, Sandefjord judoklubb (24. april 2000).

Den høyest graderte judoutøveren i Norge er Per-Arne Grime, Oslo Judoklubb. Han ble tildelt 7. dan 18. februar 2009.

Norges Judoforbund la ut en egen side med informasjon om dangraderte i Norge den 25. oktober 2007.

Les også kommentarene nedenfor for mer informasjon om utøvere med kampgradering, kamp-teknisk gradering og honorær gradering.

(I Sverige hadde man 11. mars 2000 to personer med 7. dan (Rolf K. Johansson og Antoon Geels), fem med 6. dan og ni med 5. dan.)

Kilder:

• Cunningham, Don: Belt Colours and Tradition
• Draeger, Donn F.: What is rank? The Matter of Integrity of Judo Ranks
• Hallum, Thom – Judo Gradering
• Halmøy, Kristoffer – Norges Judoforbund
• Judo Rank System
• Svinth, Joseph R.: A Chronological History of the Martial Arts and Combative Sports

Shu ha ri betyr «etterlign, adskill, splitt». På de eldste kampformskolene i Japan, kunne ikke studenter med lavere grad enn 1. dan stille noen spørsmål om teknikker og treningsmetoder. Man forventet at de etterlignet teknikkene som ble vist så godt de kunne. Grunnen til denne ordningen var at kuy-graderte studenter kun lærte de grunnleggende teknikkene, og her var det ikke rom for diskusjoner om detaljer.

Etter at studenten hadde oppnådd shodan eller nidan regnet man vedkommende for å være oku iri. Det vil si at de var «(klare for) innsikt i mysteriet». Nå var eleven klar for de mer spesielle teknikkene som kjennetegnet den aktuelle skolen. Utøveren ville nå lære teknikk. taktikk, strategi og så videre.

Fortsatt var det slik at de måtte gjøre alt som sto i deres makt, for å etterligne mesterens teknikker. Hvis de ikke klarte dette, kunne de bli bedt om å forlate skolen. Etterhvert som kunnskapen økte godtok man enkelte spørsmål. På denne måten kunne utøver og mester snakke sammen fra et mer likeverdig utgangspunkt.

Denne metoden var viktig for å bevare en krigskunsts egenart. Dersom man begynte å eksperimentere for tidlig, kunne man gå glipp av de aller mest sentrale elementene som preget hver enkelt kampform.

Når studentene oppnådde yodan eller godan, fikk de anledning til å lære alle teknikkene. Dermed ble det lettere å se det totale bildet – hvordan hver teknikk henger sammen med en annen. Dessuten kunne man nå lære ulike kata og hemmelige teknikker. I tillegg fikk de nå større anledning til å eksperimentere, for å skille favorittøvelsene fra resten av øvelsene, eller å utforske egen varianter.

Etterhvert fant hver student sin egen vei. Ved hjelp av mesterens retningslinjer fant de ut om det de hadde kommet fram til var i pakt med de grunnleggende regler og prinsipper i kampformen. Dette medførte at de lærte hvorfor enkelte teknikker ikke kunne fjernes, og hvordan hvert element er en del av helheten.

Når de hadde nådd dette nivået var de kommet så langt at de kunne utføre teknikker uten å tenke på om den var riktig eller gal. Studenten ble en del av krigskunsten, og det studentene gjorde var også en del av kampformen. Dette stadiet kalles splittelse. Utøveren var nå fri, bundet kun til sin egen kunnskap og følelse om hva som var god og dårlig kunst.