På begynnelsen av 1900-tallet, sannsynligvis i 1904, skrev Sumitomo Arima Judo: Japanese Physical Culture som kom på engelsk i 1906 og 1908. Den fullstendige engelske tittelen er Judo: Japanese Physical Culture: Being a Further Exposition of Jujitsu and Similar Arts. Den er svært vanskelig å få tak i.

Boken ble skrevet før det i det hele tatt var noe som het karate, aikido og kendo. Og bare dette gjør den til interessant lesestoff. Boken er på mange måter preget av tiden den ble skrevet i (selvsagt). Og forfatteren nøler ikke med å framheve judo som en kampform der målet er å legge en motstander i bakken eller å drepe(!) vedkommende…

Jigoro Kano skrev blant annet dette i forordet til boken:

…det har til denne dag ikke blitt skrevet noe om judo, ikke engang noe som omhandler det generelle, de eneste tekstene som har blitt publisert til nå er noen notater i forbindelse med mine leksjoner utgitt i «Kokushi»…

Sumitomo Arima var den tredje studenten på Kodokan, og han skal ha hatt 4. dan da han skrev Judo: Japanese Physical Culture. Boken har mange bilder, og den har et forord skrevet av Jigoro Kano. Den er tilegnet Hirose (6. dan) og Yuasa (4. dan) som begge døde under kamper mot russerne på Port Arthur.

For ordens skyld kan jeg nevne at Takeo Hirose er sannsynligvis den samme Hirose som ble gjort narr av på grunn av hans kortvoksthet på en fest på den japanske ambassaden i St. Petersburg. Takeo Hirose ble rasende og utfordret de største mennene russerne klarte å frambringe. De stakkars russerne ble enkelt slått ved hjelp av jujutsu.

Judo: Japanese Physical Culture inneholder, i tillegg til et historisk tilbakeblikk på utviklingen av jujutsu og kampreglene på Kodokan, blant annet en historie som ofte fortelles for å vise hvor dyktig Jigoro Kano var i judo:

Professor Kano var på vei hjem fra Europa i 1891. En dag dreide samtalen på dampskipet seg om temaet fysisk styrke, og Kano bafant seg plutselig i en situasjon der han måtte måle styrken sin mot en storvokst russisk mann. Jigoro Kano var 31 år og i god fysisk form, men på grunn av den store forskjellen i størrelse mellom de to mennene var folk bekymret for utfallet. De fryktet at Jigoro Kano ville bli skadet. Den russiske mannen benyttet seg av dytting som sin primære taktikk, og dete passet Jigoro Kano godt. Kano ventet på det rette øyeblikk før han kastet russeren ved hjelp av koshi nage. I tillegg til å kaste mannen tok Jigoro Kano seg bryet med å beskytte hodet hans i det han landet på dekk. Folk som var vitne til dette opptrinnet var overveldet. De kunne ikke forstå hvordan en såpass liten mann kunne kaste en så storvokst mann over ende. Og ikke nok med det: Kano hadde holdt hodet til motstanderen slik at vedkommende ikke skadet seg. Kanos dyktighet oversteg den menneskelige forstand mente tilskuerne.

I Judo: Japanese Physical Culture finner man de første nedskrevne kampreglene fra Kodokan. Kapittelet heter Kamp i dojoen, og det starter med noen generelle råd om at både trening og konkurranse i dojoen bør være preget av effektiv judo – og ikke et ønske om på vinne. Alt man trenger å gjøre er å respondere i forhold til motstanderens bevegelser. Denne innstillingen er ikke lett å oppnå, skriver Sumitomo Arima. Deretter listes det opp 13 regler som skal hjelpe utøvere med å oppnå en slik innstilling til konkurranse:

1. Randori-konkurranser på Kodokan avgjøres ved bruk av nage waza eller katame waza.
2. Nage waza betyr tachi waza og sutemi waza. Katame waza betyr shime waza, osae waza og kansetsu waza. Mellom utøvere av lavere grad (under shodan) skal ikke kansetsu waza tillegges avgjørende betydning.
3. Utøverne går to kamper. Dersom hver av utøverne seirer en gang hver, så skal en tredje og avgjørende kamp finne sted.
4. Hvis kampen ikke avgjøres etter en viss tid, skal dommeren dømme «hikiwake» (uavgjort). Dette gjelder også i en eventuell kamp nummer tre.
5. Når en av utøverne vinner skal dommeren rope «ippon» (en seier). Hvis samme person vinner en gang til, skal dommeren rope «nihon» (to seirer), og kampen skal stoppes. Hvis den andre vinner kamp nummer to skal dommeren på nytt rope «ippon», og kampen fortsetter med runde nummer tre. I tredje runde kan begge utøveren oppnå «nihon».
6. I tilfeller der nage waza ikke er utført så godt at dommeren kan dømme «ippon», eller katame waza ikke har medført «ippon» slik at den ene utøveren har unngått å tape, så skal dommeren dømme «waza ari» (teknikken er utført). Og hvis det samme skjer igjen, skal dommeren dømme «waza ari awasete ippon» (tilsammen en seier). Slik kan man utrope en av utøverne til vinner dersom vedkommende har utført to eller flere mangelfulle teknikker. Hvis slike teknikker oppstår på begge sider, må dommeren veie disse nøye mot hverandre. Denne regelen gjelder både nage waza og katame waza. En perfekt utført teknikk vil uansett kvaliteten på de tidligere utførte teknikker avgjøre kampen.
7. En perfekt seier i nage waza må ha følgende kvaliteter:
   1. Fallet må ikke skje som følge av et uhell eller med ukes hjelp, men det skal være resultatet av en perfekt teknikk eller en kontrering av en slik teknikk.
   2. Motstanderen må falle med ansiktet vendt oppover, men denne regelen kan ikke gjøres gjeldende for alle teknikker.
   3. Fallet må være rent og bestemt. 
8. Hvis en utøver som har blitt utsatt for en nage waza frigjør seg selv før vedkommende faller på bakken, skal ikke dette regnes som tap.
9. Uansett hvor raskt en utøver gjenvinner sin balanse og posisjon etter å ha blitt kaset på bakken, så er vedkommende overvunnet.
10. Hvis en utøver som har blitt kastet med en perfekt nage waza nekter å slippe taket i sin motstander, men i stedet klamrer seg fast til vedkommende som har utført teknikken (noe som ofte skjer), skal dommeren avgjøre utfallet uavhengig av regel nummer 7.
11. I katame waza avgjøres kampen dersom en av utøverne signaliserer tap ved å slå i matta eller på motstanderen med hånden eller foten mer enn to ganger, eller ved å si «mairi» (jeg er overvunnet). Seier i katame waza skjer dersom den ene av utøverne klarer å holde den andre slik at han er ute av stand til å bevege seg i en viss periode (som avgjøres av dommeren). Denne avgjørelsen kan fattes uten at en av utøverne har klappet av mer enn to ganger eller sagt «mairi». I shime waza og kansetsu waza kan også dommeren avgjøre utfallet uten at taperen har signalisert av han gir seg.
12. Det er å anbefale at judoutøvere opp til shodan (første grad) bør dele inn judotreningen slik at 70-80 % av tiden benyttes til nage waza og 20-30 % av tiden brukes til katame waza. De som har en høyere grad enn shodan bør bruke 60-70 % av tiden på nage waza og 30-40 % av tiden på katame waza. Hvis en dommer oppdager at en av utøverne forsøker å unngå enten nage waza eller katame waza, kan dommeren i slike tilfeller avgjøre kampen på en hvilken som helst måte vedkommende måtte finne hensiktsmessig.
13. Selv utøvere med høyere grad en shodan kan ikke utføre kansetsu waza på finger-og håndledd i en randorikonkurranse.

Reglene over er interessante på mange måter. Jeg har sansen for at kamplederen kan reagere dersom en av utøverne tydelig unngår nage waza eller katame waza. Det hadde vært interessant å se dagens dommere gjøre noe lignende i konkurranser. Det er også artig at det anbefales en fordeling av treningstiden mellom nage waza og katame waza – uten at dette begrunnes i det hele tatt. Slik er det bare! Fint at de også har en «best av tre»-tilnærming til kampene. Jeg har en fornemmelse av at dette førte til en ganske stor grad av spenning, og man hadde muligheten til revansje selv om motstanderen fikk en tidlig ippon.

Judo: Japanese Physical Culture inneholder også mye annet spennende som man kan finne ved å gjøre noen enkle søk på nettet. Jeg synes det er interessant å lese om judo i tekster fra en helt annen tid. Det kan være lærerikt å se hvor mye som har endret seg. Hvis du vil se noen interessante judobilder fra denne tidsperioden, kan du prøve denne siden: Yoshiaki Yamashita Photograph Album (1904)

Kilde: Who was Arima Sumitomo, Contest at the dojo

JudoMania Online

Patrick Lafcadio Hearn (f. 27.06.1850 – d. 27.09.1904) var en forfatter som er mest kjent for sine bøker om Japan. Han omtales ofte som en virkelig kunstnertype og bohem. I ungdomsårene mistet han synet på venstre øye etter en ulykke, og dette gjør at han ofte vender høyre kinn mot kamera på bilder. I Japan er han mye omtalt fordi han samlet japanske legender og historier om ånder som for eksempel Kwaidan. Etter at han fikk japansk statsborgerskap tok han navnet Koizumi Yakumo.

Som ung mann fikk han jobb i en avis, og han viste seg raskt fram som en god skribent. Han arbeidet seg raskt opp som en ganske anerkjent journalist i blant annet Cincinnati Daily Enquirer. Mens han jobbet som journalist i Cincinnati Daily Enquirer giftet han seg med en svart kvinne, noe som var ulovlig på denne tiden. Når dette ble oppdaget, fikk han sparken.

Etterhvert bosatte Lafcadio Hearn seg i New Orleans, og på denne tiden ble han svært kjent i lokalmiljøet. Han skrev mange bøker i løpet av 1880-årene.

I 1890 dro Lafcadio Hearn til Japan for å jobbe som journalist der. Han sluttet ganske raskt å jobbe som reporter, og han begynte i stedet å undervise på en skole i Matsue. Denne byen skal i stor grad ha formet hans syn på Japan og japansk kultur. Her giftet han seg også med Setsu Koizumi som tilhørte en lokal samuraifamilie.

Rundt 1891 begynte Lafcadio Hearn å undervise i engelsk på Kumamoto College. Jigoro Kano hadde nettopp blitt utnevnt til rektor på skolen, og han spurte Lafcadio Hearn om han ville undervise i engelsk litteratur der. Det var på denne tiden Lafcadio Hearn begynte å trene judo.

Fire år senere, i 1895, skrev Lafcadio Hearn følgende tekster i Out of the East (som er oversatt etter fattig evne av meg):

Hvilken hjerne i Vesten kunne ha utviklet en så rar teori – aldri å møte kraft med kraft, men kun å utnytte motstanderens styrke; å overvinne fienden kun ved å utnytte kraften i vedkommendes angrep; å ufarliggjøre han ene og alene ved å utnytte motstanderens forsøk? Garantert ingen! Den vestlige hjerne kan bare jobbe i rette linjer; den orientalske hjerne arbeider i vidunderlige kurver og sirkler. Symbolikken i at intelligens overvinner brutal styrke er vakker. Mer enn å være kunnskap om selvforsvar er denne formen for jujutsu et filosofisk system, et økonmisk system, et etisk system (en stor del av jujutsu-treningen handler om moral), og det er, mer enn alt annet, et uttrykk for et genialt tenkesett, men knapt lagt merke til av dem som drømmer om den storslagne Østen.

Jeg kan ikke forklare det i det hele tatt; jeg kan kun foreslå, anta. Alle forstår hva motangrep/kontring i boksing er. Men man kan ikke bruke denne sammenligningen direkte fordi en bokser som kontrer bruker all sin kraft og styrke for å stoppe den andre. En jujutsu-ekspert gjør det stikk motsatte. Effekten kan like fullt sammenlignes i og med at mannen som blir utsatt for dette får en kraftig bevegelse i en uønsket retning. Jeg vil også legge til at det i jujutsu er et motangrep for alle vridninger, bend, dyttinger, trekk og så videre. Det er bare det at en jujutsu-ekspert gjør mye mer enn å unngå angrep; han utnytter angrepet slik at motstanderen risikerer å få skulderen ut av ledd, brekke en arm, eller i desperate tilfeller, brekke ryggen eller nakken.

Lafcadio Hearn døde av hjertefeil bare 54 år gammel. De siste årene av livet sitt jobbet han på flere universiteter i Japan. I løpet av sitt ganske korte liv bidro han i stor grad til å åpne øynene til Vesten for den unike japanske kulturen. Noen kritikere mener at han forsøkte å gjøre Japan for eksotisk og fantastisk.

Kilde: Wikipedia

JudoMania Online

Jigoro Kano grunnla kampformen judo omkring 1882. Judo ble raskt en populær idrett, og Kano holdt mange foredrag om sine idéer. 5. juni 1934 holdt han en leksjon i Hellas. Nedenfor følger en oversatt utgave av foredraget han holdt.

Helt siden jeg begynte å jobbe i det offentlige har jeg vært tilknyttet undervisningsinstituasjoner. En tid var jeg leder av byrået som hadde ansvar for grunnskolen i Japan, og i 24 år var jeg rektor ved Higher Normal College i Tokyo.

Yrket mitt gjorde at jeg ofte måtte ta stilling til spørsmål som:

• Religion som virkemiddel i en moralsk kultur tviler ingen på. Likevel er den religiøse moral er ikke gjenstand for begrunnelse, men heller et trosspørsmål. Ulike personer kan ha ulik tro, og hvordan kan man da avgjøre hva som er riktig og hva som er galt? Hvordan kan man finne et svar som alle vil være komfortable med?
• I tusenvis av år har store tenkere i ulike land kommet fram til hundrevis av ulike syn på moral. Noen har kommet fram konklusjoner gjennom en filosofisk tankeprosess, mens andre har gått på tvers av eget tankesett. Det er derfor vi har så mange forskjellige etiske systemer. Disse etiske modellen har vært kjent under ulike merkelapper og navn – alt fra Platon og Aristoteles i Vesten til Lao-tse og Konfusius i Østen. Det virker som om de ulike meningene og tankene vil ingen ende ta. Hvordan kan man forene disse ulike tankene?
• Vi har alle respekt for tradisjon, og ingen av oss mener at tradisjoner ikke er viktig når man skal undervise i moral. Men hvordan kan vi bevise at moral med utgangspunkt i tradisjon alltid er det riktige, og at disse tankene aldri behøver å endres? Har ikke historien vist oss at moralske tanker og regler kan være riktige å følge i en periode, men at de samme reglene kan være mindre aktuelle i en annen periode? Er det ikke slik at ulike land har ulike normer og verdier? Finnes det ikke en måte å teste gyldigheten av slike tradisjoner på?

Når jeg ble konfrontert med slike spørsmål slo det meg at de grunnleggende prinsippene i judo kunne gi en løsning på disse vanskelige utfordringene. Så derfor forsøkte jeg å bruke judoprinsippene på alle vanskelige spørsmål som jeg møtte, og det var aldri vanskelig å finne en måte å anvende dem på.

Prinsippene jeg snakker om er:

• Uansett hva det gjelder er den beste måten å møte det på ved å bruke den mest effektive eller hensiktsmessige mentale eller fysiske energien rettet mot målet.
• Harmonien og utviklingen av en gruppe, som alltid vil bestå av ulike individer – uansett hvor mange, er best ivaretatt ved gjensidig hjelp og støtte.

Hvis jeg hadde tid til det, skulle jeg gjerne forklart hvordan jeg kom fram til disse konklusjonene. Da ville det blitt enklere for dere å forstå den virkelige betydningen av det jeg sier, men det får vi la ligge til en annen anledning. I stedet vil jeg nå gå litt videre, for å vise dere hvordan man kan anvende judoprinsippene i ulke faser av menneskenes historie.

I det føydale Japan fantes det mange kampformer som fekting, byeskyting, bruk av spyd og så videre. En av disse kampformene het jujutsu som hovedsakling besto av ulike måter å slåss på uten bruk av våpen (selv om våpen også kunne bli brukt en gang i blant).

I mine yngre dager studerte jeg jujutsu på to ulike skoler under to enestående flinke mestere. Jeg fikk også instruksjon av mange andre mestere som alle representerte ulike skoler og retninger.

Men jujutsu var opprinnelig ikke ment for å testes eller sammenlignes på vitenskaplig vis. Det var rett og slett en samling teknikker og metoder for angrep og forsvar som ulike mestere underviste i. En skole representerte gjerne en gruppe med teknikker og metoder, mens andre skoler hadde andre teknikker og metoder. Det fantes ikke et grunnleggende prinsipp man kunne teste teknikkene og metodene i forhold til.

Dette motiverte meg til å studere dette emnet svært nøye, og jeg kom til slutt fram til et prinsipp som kunne være felles for all slik trening:

Uansett hva det gjelder er den beste måten å møte det på ved å bruke den mest effektive eller hensiktsmessige mentale eller fysiske energien rettet mot målet.

Deretter forsøkte jeg på nytt å studere, så langt jeg var i stand til, alle metoder for angrep og forsvar som mestere hadde undervist i før min tid. Jeg fant ut at det var mange teknikker som kunne brukes i tråd med mitt prinsipp, og det var mange teknikker som ikke kunne brukes.

Jeg valgte å samle de teknikkene som var i samsvar med prinsippet jeg hadde funnet. I tillegg fant noen nye teknikker som jeg følte også kunne bestå en slik test. Resultatet var at jeg i 1882 lanserte mitt eget system for angrep og forsvar.

Judo er navnet på dette fundamentale prinsippet og anvendelsen av det, mens jujutsu er navnet på ulike metoder og teknikker som ikke er fundert på et slikt prinsipp. Jeg ga institusjonen der man trener på prinsippet navnet Kodokan som betyr «stedet der man trener veien».

Forsøket mitt viste seg å ha stor suksess. I Japan er det nesten ingen som trener på de gamle metodene, judo trenes på nesten alle skoler, i militæret, marinen, politiet, og navnet jujutsu har nesten blitt borte fra det japanske vokabularet. Nå snakker folk i stedet om judo.

Suksessen jeg hadde med å utvikle og å bruke prinsippet om mest effektiv bruk av energi gjorde at jeg tenkte det kunne være hensiktsmessig å gjøre et lignende forsøk i sammenheng med fysisk fostring.

Når jeg jobbet med dette temaet måtte jeg først definere hva jeg mente med fysisk fostring. Jeg mener at dette begrepet kan deles inn i minst fire ulike elementer:

• Helse
• Styrke
• Praktisk nytteverdi
• Åndelig trening (intellektuell, moralsk og estetisk trening)

Ingen vil være uenig i denne definisjonen, men jeg vil gjerne poengtere at ingen, ikke engang spesialister på fysisk fostring, har studert hvor viktig balansen mellom disse fire elementene er. Er det ikke slik at mange forkjempere for trening legger for stor vekt på styrke og tekniske ferdigheter? Er det ikke slik at mange gymnastikktrenere så å si kun er opptatt av (…) en harmonisk utvkling av kroppen?

Det er ikke rart at selv eksperter gjør slike feil fordi selve hensikten med fysisk fostring er ikke klart definert. Prinsippet om mest effektiv bruk av energi er enda ikke anerkjent over hele verden, og det er fortsatt kun noen få personer som studerer slike emner med dette som utgangspunkt.

Jeg vil nå snakke om dette prinsippet knyttet til moralsk og intellektuell trening.

På samme måte som når det gjelder forholdet mellom de fire elementene som fysisk fostring betår av, bør forholdet mellom intellektuell og moralsk kultur, og forholdet mellom disse to og fysisk fostring være gjenstand for seriøse studier. Likevel er det slik at ikke bare folk flest, men også de som jobber med undervisning, virker likegyldige i forhold til slike tanker.

(…)

Moralsk kultur er et sammensatt tema som betår av mange ulike deler. Hver av disse delene bør studeres – både hver for seg og sett i forhold til hverandre.

Først og fremst må man utforske moral fra et intellektuelt ståsted. Dette bør gjøre folk i stand til å ta valg om rett og galt, selv når det dreier seg om kompliserte sammenhenger. Samtidig er det viktig å legge vekt på menneskers evne til medfølelse og frivillighet, samt det å utvikle gode vaner. Det ser dessverre ut som om ikke så mange tar dette på alvor. Jeg mener at dette også har sammenheng med mangelen på kunnskap om prinsippet om mest effektiv bruk av energi.

Kultur, enten den er fysisk, intellektuell eller moralsk, kan bare tilegnes skikkelig hvis man tar nok hensyn til forholdet mellom disse tre elementene slik de gjør seg gjeldende i den aktuelle kulturen.

Her kommer et enkelt eksempel på hvordan folk flest kan ta hensyn til dette viktige prinsippet i sin egen hverdag: Skal man lese en bok, en avis eller et magasin bør man velge det som er aller mest nyttig å lese akkurat der og da. Mange bryr seg ikke om slike saker. Det same kan sier om folk når de skal velge mat, klær, bolig, shopping, økonomi – kort sagt alle daglige valg og muligheter vi må ta stilling til.

Bare gjennom den rette forståelsen og den korrekte anvendelsen av dette prinsippet kan man gjøre kroppen sin sterk, sunn og nyttig. Man kan også bli en person med høy moral og høyt intellekt. Man kan bli en person som ikke bare er lykkelig, men som også er samfunnsnyttig og i stand til å hjelpe andre. Bare folk som er lojale overfor vårt prinsipp kan bli slike mennesker.

Prinsippet om mest effektiv bruk av energi kan anvendes i forhold til mer enn valg mennesker må ta stilling til. Prinsippet kan også brukes i forhold til små og store grupper – grupper på noen få personer eller store nasjoner.

For at en gruppe skal kunne styres etter et slikt prinsipp må de organiseres godt. Medlemmene i gruppa må handle slik at interessene til de andre ivaretas. Harmonien og utviklingen av en gruppe, som alltid vil bestå av ulike individer – uansett hvor mange, er best ivaretatt ved gjensidig hjelp og støtte. Dette er derfor det andre bærende prinsippet i judo, og dette er helt sentralt for at det sosiale livet skal være velfungerende. Kan ikke dette også brukes i internasjonale forhold mellom nasjoner?

Jeg avslutter foredraget mitt med å sitere fra en tale jeg holdt i Madrid i fjor i forbindelse med et møte i den Interparlamentariske Union:

Heldigvis er ikke forskjellene i idealer store mellom de ulike siviliserte samfunn, men når man spør folk om grunnlaget for at folk har de samme idealene, kan de bli svar skyldig. Religion med sitt fokus på tro kan ikke være forklaringen siden ikke all religion har de samme synspunkt. Kan filosofi være forklaringen? Nei, også i filosofi er de ulike tankesettene fjernt fra hverandre, og de kan derfor vanskelig forenes. Hva er så den egentlige årsaken til denne sammenhengen mellom idealer? Den avgjørende grunnen ligger i følgende resonnement: Siviliserte mennesker, som lever i samfunn, ville ikke drømme om å slutte å være sosiale og å leve totalt isolert fra andre mennesker. Så lenge et menneske ønsker å være del av et samfunn, må vedkommende opptre som et medlem i dette samfunnet. Vedkommende må ta sin del av ansvaret for at samfunnet fungerer. Så lenge et menneske lever i et samfunn vil vedkommende ha en egeninteresse av at det fungerer, og dersom samfunnet forfaller vil vedkommendes muligheter til et lykkelig liv bli dårligere. Dersom man bevisstgjør folk om dette vil de ta større ansvar, og de vil bli mindre selvsentrerte og egoistiske. Den aller beste måten å få til dette på er ved å følge prinsippene om mest effektiv bruk av mental og fysisk energi, og prinsippet om gjensidig velferd og nytte. Enten det er bevisst eller ei, vil mange kunne svare bekreftende på at det er disse tankene de lever etter.

Kilde: JCS: Principles of Judo: Kano

JudoMania Online

Det er skrevet mange bøker og avhandlinger om judoens historie. Her har jeg forsøkt å gjengi et lite sammendrag av de aller viktigste trekkene. IJF skriver på sine nettsider at judoens historie kan deles inn i to hoveddeler:

Del 1:
Den første hoveddelen handler om perioden fra grunnleggingen av Kodokan i 1880 og fram til 1950-tallet. Denne perioden kan igjen deles inn i to:

For det første: Etableringen av judo i det japanske samfunnet – samtidig som jujutsu ble en del av mange vestlige lands utdanning av politi og militære styrker. Judo ble også populært blant mange lands elite som en form for fysisk fostring.

For det andre: I mellomkrigstida ble Jigoro Kanos idéer og metoder kjent i langt større skala. En moderne judo erstattet den gamle formen basert på enkeltteknikker brukt som selvforsvar.

Del 2:
Etter andre verdenskrig ble det mer system over konkurranser, organisasjoner og nasjonale forbund. På midten av 1950-tallet var judo etablert som en anerkjent internasjonal idrett. Denne utviklingen ble særlig ivaretatt av europeiske ledere som ville spre Jigoro Kanos tanker og filosofi. I 1964 ble judo introdusert som olympisk gren, og dette førte til en enorm oppmerksomhet omkring kampformen.

Kilde: IJF

JudoMania Online

Jigoro Kano skrev mange notater i sine dagbøker. Flere av disse er bevart. Dette er min oversettelse av en judoleksjon Kano holdt i 1898:

Det var mens jeg studerte jujutsu at jeg oppdaget at dette ikke bare var en interessant treningsform for kroppen. I tillegg ga det en effektiv stimulering tankene. Det slo meg at flere burde vite om denne formen for trening. Men det var nødvendig å forbedre den gamle formen for jujutsu slik at den kunne bli mer populær. Den gamle stilarten var ikke utviklet med tanke på fysisk, moralsk eller intellektuell utvikling. Det er faktisk en velsignet tilfeldighet at at den fysiske utviklingen medførte både moralsk og intellektuell utvikling. I utgangspunktet er hele poenget med jujutsu å vinne en kamp.

Jeg visste at alle jujutsu-skolene hadde sine fordeler og ulemper. Derfor mente jeg at det var nødvendig å rekonstruere jujutsu som en effektiv form for krigskunst. Ved å samle alt som fordelaktig, og ved å legge til noen av mine egne ideer og oppfinnelser, grunnla jeg et nytt system for fysisk kultur og mental trening uten å glemme at det skulle være effektivt i konkurranser. Jeg kalte dette for Kodokan judo.

Hvorfor kalte jeg det judo i stedet for jujutsu?

Det er fordi det jeg underviser i ikke bare er jutsu eller jitsu, kunst eller øvelse. Selvsagt underviser jeg jutsu, men jeg vektlegger do, prinsippet eller veien. Nå brukes vanligvis uttrykket judo i stedet for judo av folk flest. Men før jeg begynte å undervise min judo, ble begrepet judo bare benyttet av en skole, Jikishin Ryu. Det ble sjelden brukt av andre skoler. Jeg valgte dette begrepet med vilje, for å skille det fra hva som ble undervist på de vanlige jujutsu-skolene. Grunnen til at jeg ville skille de to er som følger:

Kodokan judo som jeg underviser er, sammenlignet med jujutsu, en mer målrettet form med andre teknikker. Bare det alene er nok til å gi det et annet navn. Likevel er flere av teknikkene jeg underviser preget av alt jeg har lært av mine tidligere lærere, så jeg ville ikke gi det et fullstendig nytt navn. Det er to grunner til at jeg ville unngå uttrykket jujutsu.

For det første fantes det en del jujutsu-skoler som benyttet seg av farlige og skadelige teknikker som vridninger av armer og ben. Når folk så disse teknikkene, tenkte de ofte at jujutsu var farlig å drive med. Som om dette ikke var nok var det flere jujutsu-skoler der det var vanlig for de erfarne utøverne å banke de minst erfarne.

Resultatet var at utøverne ble voldsomme og bøllete i sin adferd. Jeg ville vise at judo ikke var farlig og at man ikke behøvde å skade hverandre. Det var ikke jujutsu slik de fleste kjente kampformen som jeg underviste i; det var judo som ble trent og det var en helt annen kampform.

Den andre grunnen var at jujutsu var i ferd med å miste sitt omdømme. Flere jujutsu-skoler arrangerte oppvisninger med veddemål der det ble jukset. I tillegg ble det ofte arrangert kamper mellom jujutsuka og sumoka, noe jeg synes er helt galt. Jeg ønsket også å skille det fra den formen for judo man kunne trene på Jikishin Ryu, og derfor kalte jeg min skole for Kodokan Judo, selv om tittelen er litt lang.

Kilde: Aiki Jujutsu - Allen Gordon, Stanford University

JudoMania Online

Kodokan judo var noe nytt for innbyggerne i Tokyo og i resten av Japan. Systemet hadde blitt utformet av en karismatisk skikkelse med pedagogisk utdanning, Jigoro Kano. Kodokan Judo skilte seg dramatisk fra andre kampformer.

Noe av det viktigste for Jigoro Kano, i tillegg til grunnleggende treningsprinsipper, var at utøverne skulle behandles på en skikkelig måte. Det var nemlig ikke alltid tilfellet for de som trente andre kampformer i Japan på denne tiden. Jigoro Kano mislikte sterkt de skolene som ikke behandlet nybegynnere og andre utøvere på en skikkelig måte. Han ønsket å gi utøverne en moderne, systematisk, åndelig og pedagogisk ramme rundt treningen, for på denne måten å skape harmoniske mennesker. Disse voldsomme ambisjonene skulle senere gi Jigoro Kano både nasjonal og internasjonal anerkjennelse.

Mange av instruktørene ved jujutsu-skolene i Japan stolte ikke på Jigoro Kanos hensikter, og de likte ikke den retningen han hadde valgt med sin skole – Kodokan. De trodde at de tradisjonelle kampformene sto i fare for å forsvinne dersom denne nymotens judo fikk gjennomslag hos folk. I tillegg mente de at Kano hadde helt urealistiske mål, og at judo ikke hadde noe for seg i en reell kamp. På bakgrunn av dette ville de utfordre Jigoro Kano og hans studenter til duell.

Kodokan no Shitenno

Nesten daglig mottok Jigoro Kano utfordringer som dette i sin dojo i Kojimachi i Fujimicho-delen av Tokyo. I 1883 hadde Kano sluttet å delta aktivt i kamper mot de som kom til Fujimicho dojo for å teste sine ferdigheter mot den store mesteren. Han overlot denne oppgaven til sine elever som villig vekk feide mattene med utfordrerne. Blant Jigoro Kanos elever var det fire utøvere som skilte seg ut fra de andre. Disse ble kjent som Kodokan no Shitenno, eller Kodokans Voktere. Disse fire var:

• Tsunejiro Tomita
• Sakujiro Yokoyama
• Yoshitsugu Yamashita
• Shiro Saigo

Fra venstre: Yokoyama, Saigo, Tomita og Yamashita

Kodokan no Shitenno var i stor grad en medvirkende årsak til at Kodokan Judo etterhvert vant ære og respekt over hele Japan. Ikke bare var de dyktige judoutøvere, men de var også ærlige og respekterte menn – et ideal Jigoro Kano ønsket skulle være en sentral del av judo, eller rettere sagt et resultat av judotreningen.

Grunnprinsippene i judo Seiryoku Zen’yo (maksimal effektivitet) og Jita Kyoei (gjensidig fortjeneste) viser tydelig hvordan Kano mente at judo var mer enn bare en kampform. Jigoro Kano mente at judo kunne brukes som et middel for å skape den nye Meiji-mannen, en person som kunne tilføre nasjonen og verden positive impulser. Men alle disse edle tanker ville virke meningsløse dersom judo ikke kunne stå imot presset fra jujutsu-skolene. Kunne virkelig Kanos judo hamle opp med de tradisjonsrike jujutsu-skolene?

I 1886 skulle Japan få vite svaret på dette spørsmålet. Tokyo Metropolitan Police Station hadde ansatt trenere fra både judo og jujutsu-skoler. Kampformen de benyttet fra og med januar 1883 var jujutsu. I løpet av mars 1883 mottok de mange søknader fra ulike jujutsu ryu om muligheten for å trene politiet.

Man valgte blant annet ut trenere fra disse skolene: Yoshin Ryu Totsuka-ha (Terushima Taro, Nishimura Sasasuke og 6 andre), Sekiguchi Ryu (Naka Danzo, Hisatomi Tetsutaro og 1 annen), Ryoi Shinto Ryu (Nakamura Hansuke og Uehara Shogo), Kito Ryu (Okuda Matsugoro), Takenouchi San-to Ryu (Samura Masaaki), Takenouchi Ryu (4 trenere), Tenjin Shinyo Ryu (3 trenere), Shinkage Ryu (1 trener), Shinmel Sakkatsu Ryu (1 trener) og Yagyu Shingan Ryu (1 trener). Trenerne skulle instruere politistyrkene i hele Tokyo-området.

Selv om jujutsu viste seg å være effektivt for politiet, mente Mombusho (Utdanningsministeriet) at kampformen ikke egnet seg for undervisning. Derfor ble jujutsu aldri obligatorisk i skolen. I tillegg til dette var det helt klart at Jigoro Kano hadde stor innflytelse blant medlemmene i Mombusho. Tilsammen medførte dette at Tokyos 5. nasjonale politisjef inviterte til en rekke konkurranser mellom jujutuka og judoka.

Den første av disse konkurransene var offisielt ment å skulle ære politifolk som døde under et opprør i 1877. Denne historiske begivenheten fant sted i Tokyo. Utøvere fra Kodokan-instituttet skulle møte de beste jujutsu-utøvene i Japan. Det hele ble et møte mellom legender og giganter. Totsuka-ha Yoshin-ryu jujutsu-mestere mot Kodokan judoka. Dersom judoutøverne tapte ville det bety slutten for den enorme veksten judo hadde hatt siden Kodokan ble grunnlagt av Jigoro Kano i 1882.

Jigoro Kano valgte 15 av de beste utøverne sine, men han var svært bekymret. I dagboken skrev han at han var svært usikker på hva resultatet av kampene ville bli:

Totsukas gruppe besto av høyt respekterte og kraftfulle utøvere, og de var alle meget rutinerte. (…) Mine egne trenere fra Teshin Shinyo-ryo og Kito-ryo sto nesten bokstavlig talt med ryggen mot veggen da de skulle møte mesterne i jujutsu fra Totsuka-ryo. Møtet fant sted i Shogunatens Kornushu-dojo.

Mester Kano leste hoderystende listen over motstandere. Det var ingen tvil om at utøverne hans var gode. Shitenno var eksepsjonelt gode. Men de skulle møte de aller mest fryktede utøverne i Japan noensinne. Dette kom til å bli den største utfordring Kodokan judo noensinne hadde møtt.

Den utrolige konkurransen – 11. juni 1886

Jigoro Kanos frykt viste seg å være ubegrunnet. Utøverne fra Kodokan vant en klar sammenlagt seier. Av 15 kamper tapte de bare 2 og 1 endte uavgjort – resten av kampene ble vunnet på en overbevisende måte.

I følge reglementet man hadde blitt enige om på forhånd, kunne man ikke få yuko eller koka (½ eller ¼ poeng). Ippon (1 poeng) ble gitt for kast, kvelinger, holdegrep eller armlåser, som ville ha overmannnet en motstander fullstendig i en reell kampsituasjon. Kamptiden var det opp til dommeren å bestemme. Vanligvis ville det si at man kjempet til en av utøverne ga seg av ren utmattelse, eller til dommeren stoppet kampen og ga seieren til den som var klart overlegen.

Tsunejiro Tomita var den aller første eleven på Kodokan. Han vant sin kamp overbevisende. Tomita ble regnet for å være pliktoppfyllende og flink. Sammen med Jigoro Kano drev han Kodokan de første årene. (Sønnen het Tsuneo Tomita, og han forfattet fortellingen Sugata Sanshiro, som senere ble filmatisert av Akira Kurosawa.)

Tomita fikk ansvaret for utviklingen av judo for kvinner i Japan. Dette var et ansvar han tok på alvor, og takket være han fikk kvinnene etter hvert innpass i det strenge kampformmiljøet i Japan.

Sakujiro Yokoyama var en kraftig bygd mann – mye større enn gjennomsnittet på denne tiden. Tallenes tale viser at han var omtrent 169 cm høy og 95 kg da han var 26 år. Han var viden kjent for sine sterke, effektive og kraftfulle teknikker. Han ble etter hvert lederen for judotreningene på Kodokan-senteret i Tokyo, og han fikk derfor stor betydning for utviklingen av judo i Japan.

Sakujiro Yokoyama møtte Hansuke Nakamura i et historisk oppgjør som satte begge utøveres dyktighet, erfaring og taktiske egenskaper på store prøver. Hansuke var en av de store mesterne på Ryoi Shintoh-ryu, og han var stor på mange måter… Hansuke var 176 cm høy og veide 94 kg. I Japan var han nærmest for en kjempe å regne. Hansuke ble kalt for den tøffeste mannen i Japan, og det ble sagt at han kunne henge med et tau rundt halsen i et tre uten å føle smerte. Ikke en særlig lystig situasjon for Kodokans utøver Sakujiro Yokoyama.

De to kjempet med alle teknikker de kunne. Mot dette levende fjellet måtte Sakujiro Yokoyama bruke hver eneste lille muskelfiber han hadde i kroppen – like vel var det ikke nok til å vinne kampen. Kampen varte i 55 minutter uten at noen hverken ga eller tok poeng. Til slutt måtte dommeren (Hisatomi Tetsutaro, Sekiguchi Ryu) dele seieren mellom de to utøverne.

Sakujiro Yokoyama bukket mot sin verdige motstander, og gikk deretter utslitt av matten. Det hadde vært tidenes mest nervepirrende og spennende kamp, men innerst inne visste Yokoyama at uavgjort nesten var det samme som tap for jujutsu-mesterne. Og selv om Kodokan hadde vunnet flertallet av kampene var han svært skuffet.

Yoshitsugu Yamashita vant sin kamp på en overbevisende måte. Han var kjent som en hardtarbeidende judoka. Målet hans var alltid å gå minst 10000(!) kamper i året. Yamashita var uten tvil Jigoro Kanos favorittutøver, og han reiste land og strand rundt for å demonstrere den nye kampformer sammen med Kano.

Yamashita var den første som mottok 10. dan (etter sin død i 1935). Yamashita var den mannen som introduserte judo for det amerikanske samfunnet, og han ble regnet for å være den som kunne mest om kata blant alle judoutøvere i Japan.

Saigo Shiro måtte derfor vinne sin kamp på en overbevisende måte, for å fjerne den siste rest av tvil hos tilskuerne. Motstanderen til Saigo Shiro var mye den aller største blant motstanderens utøvere. Han het Entaro Ukiji. Sammenlignet med sin motstander, lille Shiro, var Ukiji gigantisk. Saigo var 159 cm høy og veide bare 58 kg.

Publikum mumlet at dette kunne aldri gå bra. Til tross for Shiro Saigos beryktede, ekstreme tekniske ferdigheter og hans enorme hurtighet, kunne ikke en så liten mann vinne over en så stor mann.

I begynnelsen virket Saigo usikker. Entaro Ukiji fikk et godt grep i Saigos judogi og kastet ham høyt i været. Publikum holdt pusten og ventet på lyden av at Shiro Saigo skulle treffe bakken. Men Saigo utførte en elegant salto og landet på knærne og underarmene. Herfra og ut skiftet kampen karakter.

Shiro Saigo fikk Entaro ut av balanse, deretter spant Saigo den godeste Entaro rundt som i liten sirkel. Senteret i denne sirkelen var Saigos Seika Tanden, eller tyngdepunkt. Det gikk et sus gjennom forsamlingen: «Det er Saigos Yama Arashi!» Denne teknikken, med røtter i Oshiki Uchi og utviklet av Tanomo Saigo var unik for Shiro Saigo. Ingen har senere vært i stand til å utføre dette kastet på nøyaktig samme måte som det han. Yama Arashi var på en måte Saigo Shiros signatur. Det var rett og slett bare han som kastet Yama Arashi, og når Saigo døde forsvant teknikken. Noen mener at den lignet en variant av Hane Goshi, men ingen vet egentlig hvordan Saigo utførte sin helt spesielle Yama Arashi. Kastet ligner en blanding av Seoi Nage og Uchi Mata.

Denne dagen flyttet Saigos Yama Arashi et fjell. Den enorme Ukiji landet i bakken med et brak! Helt i svime reiste han seg; skadet, forvirret og sint. Før Entaro Ukiji rakk å gjenvinne balansen, raste Shiro Saigo inn i ham og utførte en ny teknikk, sannsynligvis O Soto Gari, og dermed gikk Entaro Ukiji i bakken nok en gang. Publikum kunne merke kraften i teknikken der de satt.

Entaro Ukiji reiste seg ikke denne gangen. Han ristet på hodet, forsøkte liksom å riste bort stjernene som danset for øynene hans. Dermed stanset dommeren kampen. Shiro Saigo hadde vunnet den største seieren Kodokan Judos fortsatt korte historie.

Noen tanker til slutt

Kodokan judo ble etterhvert den viktigste kampformen i Japan. Jigoro Kano ble en respektert mann fordi han alltid var villig til å høre og lære av andre mestere. Til gjengjeld hjalp Kano andre skoler med mange utviklingsprosjekter.

Når det gjelder de aktuelle kampene er det viktig å ha med seg at de fleste judoutøverne var svært erfarne jujutsuka også. I tillegg blir det hevdet at reglene favoriserte judoutøverne ved at spark og slag ikke var tillatt. Det var heller ikke lov å bruke leddlåser – noe som må ha vært frustrerende for jujutsu-utøverne. Rene kast medførte seier, og det bør ha vært en stor fordel for Kodokan.

Noen år etter den viktige turneringen i 1886, skjedde det noe som Jigoro Kano satte meget stor pris på. Kano reiste til Chiba for å demonstrere judo-prinsipper sammen med noen av hans egne utøvere, blant disse var Teisuke Nishimura. Shiro Saigo var opptatt med en runde randori da Eimi Totsuka stilte seg ved siden av Kano. Han var nå blitt jujutsu-instruktør hos politiet i Chiba. Kano og Totsuka hilste respekfult på hverandre, både som tidligere motstandere og nå respekterte, kloke mestere.

Eimi tok en pause fra samtalen med Kano, for å se på Saigo. Kanskje tenkte han på den historiske kampen Saigo hadde kjempet med Entaro Ukiji, Totsuka sa til Kano: «Det (Shiro Saigo) er en stor person – synes jeg.»

«Da jeg hørte disse ordene,» skriver Kano, «ble jeg så rørt… Da jeg hørte Totsuka si dette om Saigo kunne jeg ikke tro mine egne ører. Selv om det har skjedd mye i mitt liv, er dette det minnet et av de jeg verdsetter mest.»

I årene som fulgte blomstret judo, og Kodokan no Shitenno førte sine edle prinsipper og tradisjoner videre til de neste judogenerasjoner. Sakujiro Yokoyama fikk æren av å trene den legendariske mesteren Kyuzo Mifune, 10. dan. Yokoyama døde i Taisho Gannen i 1912, bare 50 år gammel. Yoshitsugu Yamashita ble tildelt Kodokans første 10. dan etter hans død i 1935. Tsunejiro Tomita ble 73 år. Han ble utnevt til trener med spesielt ansvar for kvinnenes judo i 1893. Hans sønn, Tsuneo Tomita forfattet novellen Sugata Sanshiro som handlet om livet til Shiro Saigo. Denne novellen ble senere til en film. Filmen ble lagd av den da ukjente og uerfarne filmskaperen Akira Kurosawa.

Det blir sagt at Jigoro Kano aldri senere fikk se noen som kunne måle seg med «De fire himmelske mestere». I 1931 var Kano gjest på en demonstrasjon av Morihei Ueshibas nye kampform – aikido. Ueshiba hadde i store trekk lært sine teknikker hos Daito-ryu av mesteren Sokaku Takeda, som i sin tur var elev hos Tanomo Saigo. Kanskje Kano tenkte på Shiro Saigos (Tanomo Saigos adopterte sønn) vakre teknikker da han så oppvisningen. Jigoro Kano sa følgende om oppvisningen: «Dette (aikido) er etter min oppfatning hvordan judo burde være!»

Kilde: Judo's Decisive Battle, History of JuJitsu - Part III

JudoMania Online

Jigoro Kano er grunnleggeren av den moderne kampformen judo. Det finnes store mengder informasjon om denne enestående personligheten som gjorde seg så bemerket på mange områder i japansk historie.

Oppvekst i en urolig tid

Jigoro Kano ble født i byen Mikage i perfekturatet (fylket) Hyogo i Japan den 28. oktober 1860 som var apens år. Han ble døpt Shinnosuke, men tok etterhvert navnet Jigoro. I våre dager er dette området kjent som Nada-distriktet i Kobe. Mikage var en av bondebyene som lå like ved kysten, og byen var naturligvis preget av dette.

Da Jigoro Kano ble født var Japan preget av uroligheter, fornyelse og ønsker om nye idealer tilpasset det moderne samfunn. Føydaltiden i Japan var på vei mot sin slutt, og man lette etter nye målestokker og idealer man kunne forholde seg til. Denne perioden i Japans historie kalles for Meiji-epoken. I denne perioden var folk i Japan splittet i sitt syn på tradisjoner. Skillet gikk selvsagt mellom de som ville bevare det gamle, og de som var åpne for nye impulser.

Jigoro Kano var på en måte heldig fordi han ble født inn i en relativt velstående og ressurssterk familie. De hadde blant annet råd til å la han studere på eliteinstitusjonen Tokyo Imperial University. Slik sett ble Jigoro Kano godt rustet til å møte de nye krav som ble stilt samfunnsborgerne i Japan i Meiji-epoken.

Jigoro Kano bodde sammen med familien sin hos foreldrene til moren hans. Moren døde allerede når Jigoro Kano bare var 9 år gammel. Faren til Jigoro Kano hadde startet produksjonen av de første stålskipene i Kobe, Japan. Skipene ble brukt til transport av sake (risbrennevin).

Bestefaren (på morens side) hadde i sin tid startet en suksessrik bedrift i Nada i Shiga perfekturatet ikke så langt unna elven Biwa midt i Japan. Produktet de solgte var sake. I våre dager er bryggeriet Kiku Masamune kjent over hele Japan. Det var kontakter i dette miljøet som senere finansierte Fujimi-cho Dojo som skulle bli Kodokan på slutten av 1880-tallet.

Jigoro Kano var det femte barnet og den tredje sønnen til Mareshiba Kano. Jigoro Kano hadde to eldre brødre (Kyuzaburo og Kensaku) og to eldre søstre (Ryoko og Katsuko). Kano var fysisk svak, og det hendte svært ofte at han ble plaget, slått og banket opp av lokale guttegjenger. Dette førte til at han begynte å trene former for selvforsvar. Etterhvert ble denne treningen systematitsert til det vi kjenner som judo.

Kanskje hadde det ikke blitt slik dersom Jigoro Kano hadde vært større enn 1,55 meter og 45 kg i tenårene? I voksen alder var Jigoro Kano fortsatt 1,55 meter høy, men med sine veltrente 82 kg hadde han en imponerende fysikk. Han var bredskuldret og hadde noen imponerende legger som han var svært stolt av. Mange av de som møtte Kano i kamp ble også overrasket over hans enorme hurtighet.

I 1871 fikk faren til Jigoro Kano en jobb i Tokyo, og han flyttet hit sammen med sine to yngste sønner, deriblant Jigoro. Som elleveåring begynte Jigoro på skolen. Jujutsu var den krigskunsten nesten alle skulle lære seg da Jigoro Kano var ung. Da de flyttet til Tokyo var han svært spent fordi det var i denne byen all jujutsu-aktivitet av særlig betydning foregikk. Her arbeidet han for faren i forbindelse med handelsflåten.

Da Jigoro Kano var 17 år gammel fikk han beskjed av faren sin om å bli med et av skipene som transporterte sake til hovedstaden. Heldigvis insisterte han på å reise langs landeveien i stedet. Skipet sank i en storm og hele besetningen omkom.

En leder i japansk utdanning

Allerede som 14-åring (15 år etter japansk regnemåte) begynte Jigoro Kano å studere språk på Kaisei Gakko. De fleste andre studentene var eldre enn Kano, og han fikk etter hvert behov for å markere seg styrkemessig i tillegg til rent faglig. En av treningsformene han begynte med var baseball som to amerikanske lærere hadde startet kurs i året før.

I 1877 ble Jigoro Kano student på Toyo Teikoku som i dag heter Tokyo Imperial University. Under studietiden ble det klart at Jigoro Kano hadde enestående akademiske evner – særlig i de språklige fagene. Jigoro Kano la særlig stor vekt på tysk og engelsk, men i løpet av tiden på universitetet fikk han også et innblikk i den klassiske kinesiske filosofien. Kano leste blant annet de fire klassiske kinesiske bøkene – Shisho, og de fem konfusianske klassikerne – Gokyo.

I 1881 tok han sin eksamen, og han fikk jobb som litteraturprofessor på Gakushuin – en eksklusiv privatskole. 25 år gammel ble Jigoro Kano rektor på den samme skolen. Som rektor gjorde han det enklere for folk fra middelklassen å få plass ved skolen. Samtidig var han rektor på Tokyo Teachers Training School. I mer en 25 år var Jigoro Kano en av de som la grunnlaget for all undervisning i hele Japan. Mange mener at det er Jigoro Kano og Shain Yoshida som utviklet den moderne pedagogikken i Japan.

Her er noen av de reformene Jigoro Kano gjennomførte på Gakushuin: elevene fikk lov til å reise hjem i helgen, han tillot folk fra middelklassen å være elever ved skolen, han innførte aktiviteter som skulle lære elevene god oppførsel. Foreldrene og samfunnet forøvrig var fulle av beundring for de resultatene han oppnådde.

Samtidig med sitt arbeid på Gakushuin og på lærerhøgskolen i Tokyo grunnla han Kobun Gakuen. Kobun Gauken var en spesialskole for kinesiske barn og unge i Japan. Judo var selvsagt en integrert del av den fysiske fostringen på Kobun Gauken. Rektoren på skolen het Sun Yat Sen.

Det er viktig å merke seg at Jigoro Kano i meget stor grad bidro til at fysisk fostring ble sentralt i det japanske skolesystemet. Han sørget for at alle lærerne ved Tokyo Higher Normal School trente flere idretter regelmessig. Idrettslaget ved skolen ble bygd opp etter en vestlig modell med flere ulike avdelinger: judo, japansk fekting, turn, styrketrening, sumo, tennis, fotball og baseball. Alle studentene på skolen trente minst en av disse idrettene. Daglig gjennomførte alle ved skolen treningsøkter som varte minst 30 minutter.

I tillegg til de idrettslige aktivitetene, ble det avholdt årlige ekskursjoner, og det ble arrangert aktivitetsdager. Jigoro Kano la også vekt på at lærere og studenter skulle utvikle ferdigheter i tilknytning til det våte element. Dette var naturlig siden Japan er et øysamfunn. Svømmetrening og aktiviteter med båter ble en naturlig del av undervisningen.

Et naturlig resultat av denne fokuseringen på idrett i skoleverket var at menn med erfaring fra ulike treningslokaler overtok en god del av undervisningen i det japanske grunnskolesystemet over hele Japan. For å øke kunnskapsnivået til trenerne startet Jigoro Kano opp et gymnastikkurs som hadde vært vanlig for lærere å gjennomføre tidligere. Kurset hadde opprinnelig vart omtrent ti måneder, men Kano utvidet det slik at det nå varte mellom tre og fire år. Det lagt mer vekt på valgfritt lærestoff og egentrening i det nye pensumet (1902-1911).

Noe av grunnen til at Jigoro Kano ønsket å utdanne trenerne var at de hadde ganske lav status, og derfor sjelden ble ble tatt hensyn til i organiseringen av samfunnet. På grunn av dette var det vanskelig å få fullt utbytte av den fysiske fostringen fordi utøverne ofte ønsket å overprøve trenernes avgjørelser. Ved å øke trenernes status gjennom utdanning ønsket Kano å endre dette. I 1915 fikk trenerutdanningen samme formelle status som annen utdanning, og dette medførte en positiv utvikling for kvaliteten på treningen ved nesten alle skoler i Japan. (I 1949 ble fikk denne utdanningen universitetsstatus.)

Forøvrig hadde Kano en heller selvsikker holdning i forhold til sine egne ferdigheter som foredragsholder – nesten på grensen til det arrogante. Det hendte at han ble beskyldt for å holde kjedelige leksjoner. En gang bare tre studenter møtte til undervisning kokte det over for Jigoro Kano. Han ble så sint at han ropte: «Alle på dette kurset må gå om igjen!»

Når Kano ikke studerte, var han på utkikk etter en ekspert i den nye vitenskapen osteopati (grunnlagt i 1874 av amerikaneren Andrew Still). Det var en eneste grunn til at Jigoro Kano lette etter en slik ekspert: han hadde hørt at det var hos disse legene han kunne bli undervist i jujutsu. Kano var svært opptatt av å lære seg selvforsvar, og han hadde kommet fram til at jujutsu var stilarten han skulle satse på. I 1878 fant han fram til en spesialist på knokler, doktor Teinosuke Yagi i Nihonbashi. Dr. Yagi introduserte Jigoro Kano for en jujutsu-lærer i nabolaget.

En tradisjonell pater familias

I august 1891 giftet Jigoro Kano seg med Sumako. Hun var den eldste datteren til Takezoe som var ambassadør i Korea. De fikk ni barn – seks døtre og tre sønner. Jigoro Kano var den typiske kokushi-faren. Som alle andre fedre i Meiji-epoken (1868-1912) styrte han familien med jernhånd. Hans ord var lov, og protester var utenkelig. Barna skulle ikke vises og langt mindre høres. De skulle aller helst frykte og respektere faren sin.

Kanos eldste datter, Noriko, skrev av seg all sin motstand mot faren. Hun var høy, slank og hadde etter sigende en elegant nese(!). Noriko var familiens favoritt, hun var kanskje den som kom nærmest inn på sin berømte far. Likevel var det sjelden hun så noe særlig til ham. I Norikos bok Recollections of My Father står det blant annet at Jigoro Kano overlot bareoppdragelsen fullstendig til sin kone. Han selv var nesten aldri hjemme. De fleste dagene fikk de bare ønsket han velkommen hjem – o keari nasai mase – før han forsvant inn i stuen. Der kunne selvsagt ikke barna være.

Risei Kano husker sin far som en åpen mann med et internasjonalt lynne. Risei lærte judo av sin far hjemme i den private dojoen, med han var ikke det atletiske typen. Risei husker Jigoro Kano som en streng far med et varmt hjerte.

Både Kudo og Nango besøkte ofte Jigoro Kano på morgenkvisten. Da kunne det hende at de snakket om trivielle emner. Jigoro Kano kunne godt ta seg en kopp sake, men aldri en røyk. Nango husker at Kano ble rød i kinnene nesten bare av å lukte på sake. Kano nektet å følge den japanske tradisjonen med å bytte kopp med de du drikker sammen med. Han så på dette som en usunn vane og ble sint hvis noen byttet sin kopp med hans.

Jigoro Kano smilte alltid. Selv når han var sint, var det umulig å se det på ansiktsuttrykket. Kano hadde en dyp rungende latter, og sans for humor og gode historier. Takasaki forteller at humøret hans kunne svinge fra glede til sinne og tilbake igjen på et lite blunk.

Å si at Jigoro Kano var en travel mann er ingen overdrivelse. Vanligvis brukte han en ricksha på vei til sitt arbeid som rektor på Gakushuin privatskole. Da hadde han allerede vært to timer på Kobun Gakuen. Etter arbeidet dro han til Kodokan, for å delta i undervisningen som fant sted der. Når han endelig kom hjem på kvelden, måtte han forberede seg til neste dag.

Nango (Jigoro Kanos nevø) hadde et inntrykk av Jigoro Kano som en tålmodig, høflig mann som var forsiktig med alkoholinntaket. Han var streng i sin omgang med barn, samtidig som han forsøkte å være 100% rettferdig. Jigoro Kano forsøkte alltid å gjennomføre det han mente var riktig, hevder Kudo. Han var ekstremt generøs, og ville ikke drepe noe – ikke engang insekter.

Kanos store prosjekt – judo

Jigoro Kano hadde egentlig begynt å trene jujutsu året før han begynte på universitetet. Men instruktøren hans, Ryuji Katagiri, mente at Kano var for ung for seriøs trening. Dermed lærte Jigoro Kano bare noen få enkle teknikker.

Den målbevisste unge Kano ville ikke godta dette. Resultatet av den unge mannens pågående holdning var at Dr. Yagi (en av Jigoro Kanos lærere) henviste han til Hachinosuke Fukudas dojo. Fukuda var en mester i stilarten Tenjin-Shinyo Jujutsu. (Han var også bestefaren til Keiko Fukuda som er den høyeste graderte kvinnelige judoutøveren i verden med sitt 8. dan.)

Jujutsu har vært omtalt under en hel rekke navn og begreper. De aller vanligste er yawara, taijutsu, wajutsu, torite, kogusoku, kempo, hakuda, kumiuchi, shubaku og koshinomawari. Bak alle disse navnene skjuler det seg ulike systemer med selvforsvarsteknikker. Hver skole hadde sin egen tolkning, men forskjellene var som oftest så små at det aller mest hensiktsmessige er å samle kampformene under samlebetegnelsen jujutsu. Jujutsu kan defineres som en krigskunst der man lærer angrep og forsvar, med eller uten våpen, mot motstandere, med eller uten våpen.

Opprinnelsen til jujutsu er vanskelig å finne fram til. Nihon Shoki (The Chronicle of Japan) ble skrevet etter ordre fra keiseren i Japan i år 720. Her fortelles det om en Chikara Kurabe-turnering. Chikara Kurabe betyr styrketest. Denne konkurransen skal ha funnet sted i det syvende året under keiser Suinin, det vil si 230 år før vår tidsregning. Dette blir av mange regnet som begynnelsen til sumo som har mange fellestrekk med jujutsu.

På slutten av 1100-tallet ble det skrevet en bok i Japan med såkalte «det var en gang»-fortellinger (Konjaku Monogatari). Her finnes det en fortelling om noen sumo-utøvere, og i denne historien nevnes uttrykket yawara.

Takenouchi Ryu ble grunnlagt i 1532. Her kunne man lære teknikker som er svært like de man i dag regner som jujutsu-teknikker. Disse teknikkene ble omtalt som kogusoku og bar tydelig preg av sin opprinnelse – sumo.

Årsaker til utviklingen av jujutsu

Før kanoner og gevær ble vanlig i Japan forgikk det meste av krigføringen med soldater i nærkamp. Spyd og andre våpen hadde kort rekkevidde, og ganske ofte måtte man sloss med knyttnevene til hjelp. Slik nærkamp ble kalt for kumiuchi. De mest avanserte teknikkene ble en naturlig del av jujutsu-teknikkene.

I mange århundrer var det vanlig for japanske menn å bære to sverd – et kort og et langt. I 1871 ble dette forbudt. Selv offiserer fikk bare lov til å bære et kort sverd. Det samme gjaldt fangevokterne i Japan. Disse krevde et system for selvforsvar der de kunne kontrollere fangene uten å drepe dem. Et spesielt system der man slo med hendene, sparket med kneet eller foten, utførte bend og vridninger på leddene ble utviklet.

På denne tiden var man vant til at de ulike klassene ble skilt fra hverandre blant annet ved å nekte vanlige folk å bære våpen i det hele tatt. Dette førte til utviklingen av flere systemer for nærkamp uten våpen. Noen av disse er beskrevet i ulike Densho (instruksjonsbøker) med både tekst og tegninger.

Det fantes omtrent 20 store og 725 små jujutsu-skoler i Japan – de fem viktigste skolene het Takenouchi, Sekiguchi, Kuyshin, Kito og Teshiin-Shinyo. Jigoro Kano fikk sin første opplæring i jujutsu på Tenshin-Shinyo Ryu. Der delte man teknikkene i fire store grupper:

• Go Waza – harde teknikker. Dette var teknikker som slag, spark, kast, holdegrep, kvelinger og frigjøringer fra teknikker.
• Ju Waza – myke teknikker. Denne gruppen besto av teknikker som armlåser og aiki-bevegelser (sirkelbevegelser).
• Katsu – helbredelsesteknikker. Disse teknikkene gjorde utøveren i stand til å fortsette treningen selv om de skadet seg. Et annet navn på disse teknikkene er Sakatsu Jizai (frihet til å drepe og frihet til å gjenopplive).
• Bugei Ju-Happan – trening med våpen

Fukuda la vekt på trening i tekniske ferdigheter framfor kata. Undervisningen hans foregikk ved at han forklarte teknikkene muntlig. Deretter skulle utøverne forsøke å få til teknikkene gjennom fri trening. Jigoro Kanos tro på randori har nok mye med de inntrykkene han fikk gjennom denne treningen å gjøre. Metoden som ble brukt på Kodokan var typisk for Fukuda og Iikubo – en av de som instruerte Jigoro Kano senere. Først lærer man teknikker, disse utvikles gjennom randori, og etter en stund foredles teknikkene gjennom trening av ulike kata.

I 1879, bare et år etter Jigoro hadde begynt å trene regelmessig hos Fukuda, døde mesteren plutselig. Fukuda ble bare 52 år gammel. 19-åringen Kano sluttet seg til en annen gruppe som trente Tenjin-Shinyo Jujutsu. Denne gruppen ble trent av en 62 år gammel instruktør som het Masatomo Iso. Iso var grunnleggeren av Tenshin-Shinyo Ryu. Han er også omtalt som Sekisai Minamoto Masatari Yanagi.

Mange historier har blitt fortalt om den legendariske Iso. En av historiene forteller om hvordan Iso og hans beste utøver bekjempet en stor bande som terroriserte Edo. Kampen omtales i nedtegnelser som blodig og vill, og det hersker liten tvil om hvem som vant oppgjøret.

Jujutsu døgnet rundt

I løpet av de neste to årene drev Jigoro Kano med jujutsu døgnet rundt. Alle ledige stunder ble fylt med jujutsu-trening. Motvillig innså han at kroppen trengte søvn, men selv i søvne var hjernen hans opptatt med jujutsu. Vitner sier at de hørte Kano rope jujutsu-uttrykk i søvne, og noen så han sparke og slå i madrassen sin. Den gamle Iso så Jigoro Kanos ærlige engasjement, og han visste å sette pris på dette. Kano ble hans assistent, og snart hadde han ansvaret for en gruppe med 20 – 30 utøvere. De skulle instrueres i kata og deretter randori.

I 1880 var Jigoro Kano tilskuer på en oppvisning holdt av Totsuka-ha Yoshin Ryu Jujutsu ved universitetet i Tokyo. Totsuka-ha ble kalt den mest effektive jujutsu-retningen i Japan. På slutten av oppvisningen inviterte de folk fra salen til å utfordre jujutsu-utøverne. Den 20 år gamle (og nokså naive) Jigoro Kano beseiret alle utøverne.

21 gammel fikk Jigoro Kano tittelen mester i Tenjin-shinyo Jujutsu. Likevel følte ikke Jigoro Kano at dette var målet hans. Han ville lære mer i stedet for å undervise. På denne tiden møtte Jigoro Kano Tsunetoshi Iikubo. Iikubo var mester i stilarten Kito Jujutsu. Jigoro Kano begynte å trene hos Iikubos dojo. Han var så ivrig at han trente selv om ingen andre møtte opp på treningene. Akkurat som Fukuda, la Iikubo vekt på fri trening. Han var spesielt dyktig til å undervise i nage waza.

Kito Ryu

Kito Ryu skulle bli en viktig skole for judoens utvikling. Flere av de dyktigste judoutøverne trente her. En av disse het Hidekazu Nagaoka. Han ble et fullverdig medlem av Kodokan etter å ha blitt en mester på Kito Ryu. Senere fikk han som en av tre personer Judan (10. dan) i judo.

Kito Ryu legger vekt på en del åndelige elementer, blant annet aiki. Kito legger også vekt på faktorer som wa og ju. I tillegg ble det fokusert en del på avanserte strategier for bruk i krig. Teknikkene man lærte på Kito Ryu var raske, direkte og lineære. Teknikkenes utgangspunkt var en bevegelse fra sentrum av kroppen, og skulle være en videreføring av de indre energiene.

Grunnleggende prinsipper

I løpet av disse årene med intens trening i jujutsu, tenkte Jigoro Kano ut noen nye teknikker. Samtidig ble han mer og mer overbevist om at jujutsu trengte en kraftig reform. Under en trening gikk Kano mot en stor mann på nesten 100 kg. Han het Kenkichi Fukushima. Kano veide bare 50 kg, og han tapte selvsagt kampen. Kano hatet å tape og han studerte alle teknikker han kunne tenke seg med en målsetning for øyet – å beseire Fukushima. Disse studiene resulterte i en ny teknikk.

Neste gang de to unge mennene trente sammen løftet Jigoro Kano motstanderen sin over skuldrene og lempet han i bakken. Den nye teknikken ble kalt for kata guruma – skulderhjul. Andre teknikker han utviklet i denne perioden var blant annet uki goshi og tsurikomi goshi.

Opprinnelig hadde ikke Jigoro Kano tenkt å grunnlegge et nytt system. Han ville reformere jujutsu fordi han så en del mangler ved kampformen. Kano ønsket at unge menn skulle forberedes til sitt møte med samfunnet gjennom treningen i jujutsu. Han bestemte seg for å vie livet sitt til dette arbeidet.

Jigoro Kano mente at han skulle klare å utvikle et eget helhetlig system ut fra de kunnskapene han hadde tilegnet seg i løpet av de fem siste årene. Kano hadde trent jujutsu praktisk talt dag og natt, og han var vel forberedt. Katame waza og atemi waza ble lånt fra Kito Ryu. Han beholdt de teknikkene som var i samsvar med vitenskaplige prinsipper. Alle teknikker som det kunne være skadelig å trene på ble fjernet.

Eishoji

I februar 1882 tok Jigoro Kano med seg ni av hans studenter fra Kito Ryu til Eishoji tempelet. De første årene trente man egentlig ikke judo i tempelet. Kampformen lignet sannsynligvis mye mer på jujutsu. Mesteren Iikubo hadde til og med ansvaret for instruksjonen to til tre ganger i uken. Iikubo hadde en voldsom stil, og det fortelles at når han underviste i Eishoji ble alltid et eller annet møbel ødelagt.

Det var ikke før i 1884 at retningslinjene til Kodokan ble nedtegnet og vedtatt. Overgangen fra jujutsu foregikk sakte, men sikkert. Derfor er det vanskelig å bestemme en eksakt dato for når judo ble grunnlagt. Det er i alle fall sikkert at de første judotreningene fant sted i Eishoji tempelet.

På en av treningene i Eishoji vant Kano over Iikubo. Det hadde aldri hendt før, men på denne treningsøkten blokkerte Jigoro Kano alle teknikkene den gamle mesteren forsøkte seg med. Kano brukte deretter uki waza og sumi otoshi, og Iikubo ble kastet tre ganger.

Jigoro Kano forklarte teknikkene slik: «Tving motstanderen til å spenne musklene i kroppen, brut balansen hans, og i det øyeblikk han er hjelpeløs, angrip!» Iikubo svarte: «Fra nå av er du min trener.» Like etter denne hendelsen trakk Iikubo seg tilbake fra stillingen som sjefinstruktør på Kito Ryu. Jigoro Kano ble utnevnt til mester.

Randori før i tiden var ikke helt det samme som i våre dager. Den var en smule mer voldsom, for å si det forsiktig. Ingen trente hardere og mer enn Jigoro Kano. Han holdt det alltid gående til han måtte gi seg på grunn av skader.

Judodrakten hans er utstilt på Kodokan. Den er lagd av brun lin på utsiden og bomull på innsiden. Etter treningene lappet han den sammen så godt som mulig. Likevel er den tydelig merket av all trening den har vært med på. Jigoro Kano sluttet å bruke judogi i 1920. I stedet brukte han en haori (en tradisjonell skjorte) når han utførte sin katatrening.

Judotreningen foregikk i et rom inntil hovedsalen i tempelet. Her var det både en Buddha-figur og mange små bord der folk kunne be. Hver gang Jigoro Kano og studentene hans trente hoppet disse bordene hit og dit. Diverse pynt datt ned på gulvet og enkelte gulvplanker sprakk. Jigoro Kano brukte mange nattetimer til å reparere disse plankene.

Den øverste presten het Choshumpo og han var ganske irritert på dette spetakkelet: «Han er riktignok ung, men han er allerede en unik mann. Tenk hva han kunne ha fått til dersom han hadde brukt tiden på mer fornuftig aktivitet enn judo!» Til tross for prestens protester fortsatte treningen på Eishoji.

Til slutt mistet Choshumpo tålmodigheten. Jigoro Kano måtte ta stilling til følgende ultimatum: «Enten forlater du tempelet, eller så skal all trening opphøre!» Kano var en diplomatisk person og han godtok å flytte treningen til nabobygningen. Den var bare 20 m², og etter et kort tid lagde Jigoro Kano en ny dojo i sitt hjem i 1883. Her plasserte han 20 matter, og dette ble det største treningsrommet i Japan.

Jigoro Kano krevde mye av sine studenter – både akademikerne og judoutøverne. Leksjonene var preget av streng disiplin, men han var også meget generøs. Alle som trente judo fikk et måltid etter hver trening. Måltidet besto av te og ris blandet med lotusrøtter. Studenter fra lavere samfunnslag fikk gratis jujutsudrakter. Noen ganger ble draktene vasket hjemme hos Kano. Treningene kostet ingenting de første årene.

Kodokan Judo

En av de viktigste forskjellene mellom jujutsu og judo kan beskrves ved hjelp av begrepet kazushi. Det er en teori utviklet av Jigoro Kano, og den ble blant annet utnyttet effektivt i kampen mot Tsunetoshi Iikubo: «Selv ved å bruke minimalt med styrke, er det mulig å kaste en motstander. Betingelsen er at du først har brutt balansen til opponenten.» Kazuzo Kudo, forfatteren av «Dynamic Judo» mener at dette geniale prinsippet viser Jigoro Kanos storhet i minst like stor grad som det faktum at han grunnla Kodokan.

I 1892 var det fortsatt færre enn hundre judoutøvere på Kodokan. Jigoro Kano deltok selv på treningene. Han likte best tachi waza (stående teknikker). Kano var liten, men ekstremt sterk og hurtig. Ne waza (bakketeknikker) var han ikke fullt så dyktig til. Til gjengjeld trente de andre instruktørene meget hardt på ne waza slik at utfordrere kunne overvinnes også i bakkekamp.

I en kamp mellom Kodokan og Fusen Ryu i 1900 skulle det avgjøres om Fusen Ryu skulle formidle sine kunnskaper videre til Kodokan-instruktørene. Kodokan tapte. Fusen Ryu hadde utøvere som var mye dyktigere enn judo-utøverne i bakkekamp. Dette førte til at Jigoro Kano innså behovet for gode bakketeknikker. Han gjorde nå alt for at Kodokan skulle være best på dette området.

Takano, Yano, Kotaro Imei og Hikasuburo Ohshima trente alle på Takeuchi Ryu – grunnlagt i 1532. Alle samarbeidet nært med Jigoro Kano, for å utvikle teknikkene på Kodokan. På Takeuchi Ryu kunne man lære en avansert kampform. Blant annet benyttet de våpen som bokken og jo. I tillegg var de eksperter i bruk av kontrollteknikker osaekomi waza. Disse teknikken inkluderte Jigoro Kano i judo. I tillegg videreutviklet han og de andre trenerne på Kodokan shime waza som i all hovedsak kom fra Kito Ryu.

En mester i alle kampformer

Daito Ryu ble ledet av Takeda familien. Jigoro Kano hadde god kontakt med denne familien. Takeda påsto at han kunne 3000 teknikker. (Han tok betalt per teknikk han lærte bort, og derfor var det kanskje en fordel å påstå at enhver variant av en teknikk var en helt ny teknikk.) Jigoro Kano sørget for at han fikk et godt innblikk i de aller fleste av disse teknikkene. Daito Ryu fokuserer på teknikker som med sverd, staver og akrobatikk.

Jigoro Kano var en ekspert med bruk av tradisjonelle våpen. På Kyushin Ryu la man vekt på trening med staver av ulike lengder. Jigoro Kano var en god venn av hovedinstuktøren Takamatsu. Takamatsu var kjent for en teknikk som man i dag kaller for hiza guruma.

Jigoro Kano hadde mange interesser, men han inkluderte alltid judobegrepet i sin tenkemåte. En kyudoka var for Kano en judoka med pil og bue; en kendoka var en judoka med et sverd. Dette er mye av forklaringen på at judo spredde seg så fort. Uansett hvor Jigoro Kano befant seg, kom han inn på emnet judo. Kunnskaper om judo kunne benyttes på ethvert område i livet, mente Kano. De fleste som driver med kampformer i Japan (og andre steder) kaller gjerne Jigoro Kano for Shihan Kano. Shihan betyr «mester i alle kampformer».

Den opprinnelige formen for judo var langt mer kompleks enn dagens form for konkurransejudo. For å holde orden på alle teknikkene fant Jigoro Kano et prinsipp som kunne gjelde for alt man lærte på Kodokan. Dette prinsippet kalte han Seiryoku Zen Yo – maksimal effektivitet. Han ønsket at utøverne skulle benytte dette prinsippet på alle områder i livet. I korte trekk er tanken at man skal utnytte sin fysiske og mentale kraft på en effektiv måte i enhver situasjon.

Åpen for nye impulser hele livet

I en av sine utallige artikler skriver Jigoro Kano at han studerte Yagyu Shingan-ryu bojutsu en kort periode. Han gir uttrykk for at det våpenet man bruker i denne kampformen var spesielt godt egnet i judotreningen også. Våpenet ligner rett og slett på et kosteskaft.

En gang på 1920-tallet så han en demonstrasjon der flere utøvere fra Shinto Muso-ryu demonstrerte jojutsu, Uchida-ryu tanjojutsu, Shinto-ryu kenjutsu, Isshin-ryu kusarigamajutsu, Ikkaku-ryu juttejutsu og Ittatsu-ryu hojojutsu. Oppvisningen ble gjennomført på Butokuden i Kyoto, og Jigoro Kano skriver at han ble mektig imponert.

Han besøkte derfor Shiraishi (som var sjefsinstruktør på Shinto Muso-ryu), og han spurte om en av instruktørene kunne komme til Tokyo for å undervise på Kodokan. Shiraishi sendte en av sine beste studenter, Shimizu Takaji, og han ble på Kodokan og hos Tokyo Metropolitan Police helt til midt på 1960-tallet.

En ledende skikkelse

På begynnelsen av vårt århundre var det viktig for Japan å være med i internasjonale organisasjoner. Man mente blant annet andre nasjoner kunne få ta del i den japanske kulturen på denne måten. Jigoro Kano spilte en viktig rolle som døråpner da han ble Japans første medlem i IOC. Det skjedde i 1912.

Han hadde allerede stiftet det japanske idrettsforbundet – JAA i 1911. Her ble han valgt til dets første president. Han sørget for å sikre forbundet økonomisk suksess ved å alliere seg med en rik advokat, Kishi. Kano var president i JAA inntil 1922. Kano var medlem av IOC inntil sin død i 1938. Det japanske idrettsforbundet utnevnte han til æresmedlem på livstid da han gikk av som president av JAA.

Jigoro Kano var til stede som IOC-representant ved alle olympiader fra og med det 5. OL i moderne tid i Stockholm i 1912 til OL i Berlin i 1936. Kudo spurte en gang Jigoro Kano om judo burde være med i OL. Shihan Kano svarte: «Hvis IOC spør Japan om å inkludere judo, vil Japan vurdere det.» I 1913 reiste Jigoro Kano, sammen med Takasaki og Kotani til Geneve for å be om at de 12. olympiske lekene ble holdt i Tokyo i 1940.

I 1935 mottok Kano Asahi-prisen for sitt enestående bidrag til kunst, forskning og idrett. Tre år senere dro han til et IOC-møte i Kairo. Her ble det bestemt at OL i 1940 skulle holdes i Tokyo og at judo skulle være med for første gang i historien. Dette må nesten regnes som kronen på verket for Jigoro Kano. Dessverre skulle verden komme til å oppleve en tragisk krig først, men i 1964 ble OL holdt i Tokyo med judo på programmet.

Jigoro Kano døde 4. mai 1938 på skipet SS Hikawa Maru på vei hjem fra Egypt. Han ble 78 år gammel. Noen mener at Jigoro Kano ble utsatt for et attentat utført av Black Dragon Society, men dette har aldri blitt bekreftet. Årsaken til attentatet skal ha vært at Kano hadde sagt nei til den japanske hæren da de hadde spurt om å få benytte judoteknikker i sin trening.

Jigoro Kano sa flere ganger at han ikke trodde at land i Asia ville delta i en ny verdenskrig. Landene i Asia hadde en helt annen moral og innstilling til konflikter enn det man hadde i andre kulturer. Innerst inne antok han nok at situasjonen var annerledes.

Da andre verdenskrig var nært forestående konsentrerte Kano seg om forberedelsene til OL. Det skulle være det første OL med judo som en av grenene. Jigoro Kano visste det alle vet: Fellesskapet som bringer idrettsutøvere sammen er mye sterkere enn det despoter som Hitler eller Mussolini kan skape.

Kilder: Kodokan Judo, The Father of Judo, Three Budo Masters og mange samtaler med folk som kan judo.

JudoMania Online