Hvem er Norges beste judoka gjennom tidene? Er det Martin Thiblin eller Esther Myrebø? Eller er det en av heltene fra 80- og 90-tallet? Kanskje en av våre høyest graderte judoutøver som for eksempel Per-Arne Grime eller Dag Hodne bør nevnes? Eller er det deltagelse i de største internasjonale konkurransene som bør telle mest? Kanskje Kay Otto Nilssen som fikk bronsemedalje jr.-EM i 1981, og med dette ble vant Norges første internasjonale medalje i judo? Det kan rett og slett være Inger Lise Solheim eller Heidi Andersen som i 1982 vant henholdsvis sølv og bronse i VM.. Stig Traavik som deltok i OL i Barcelona i 1992? Og må vi jo ikke glemme Alfredo Chinchilla, Frank Evensen eller Fridtjof Thoen

Men hvem var best? Noen som tør å stikke hodet fram.. Kom gjerne med innspill og kommentarer til dette i kommentarfeltet nedenfor.

Kilde: Wikipedia

JudoMania Online

På begynnelsen av 1900-tallet, sannsynligvis i 1904, skrev Sumitomo Arima Judo: Japanese Physical Culture som kom på engelsk i 1906 og 1908. Den fullstendige engelske tittelen er Judo: Japanese Physical Culture: Being a Further Exposition of Jujitsu and Similar Arts. Den er svært vanskelig å få tak i.

Boken ble skrevet før det i det hele tatt var noe som het karate, aikido og kendo. Og bare dette gjør den til interessant lesestoff. Boken er på mange måter preget av tiden den ble skrevet i (selvsagt). Og forfatteren nøler ikke med å framheve judo som en kampform der målet er å legge en motstander i bakken eller å drepe(!) vedkommende…

Jigoro Kano skrev blant annet dette i forordet til boken:

…det har til denne dag ikke blitt skrevet noe om judo, ikke engang noe som omhandler det generelle, de eneste tekstene som har blitt publisert til nå er noen notater i forbindelse med mine leksjoner utgitt i «Kokushi»…

Sumitomo Arima var den tredje studenten på Kodokan, og han skal ha hatt 4. dan da han skrev Judo: Japanese Physical Culture. Boken har mange bilder, og den har et forord skrevet av Jigoro Kano. Den er tilegnet Hirose (6. dan) og Yuasa (4. dan) som begge døde under kamper mot russerne på Port Arthur.

For ordens skyld kan jeg nevne at Takeo Hirose er sannsynligvis den samme Hirose som ble gjort narr av på grunn av hans kortvoksthet på en fest på den japanske ambassaden i St. Petersburg. Takeo Hirose ble rasende og utfordret de største mennene russerne klarte å frambringe. De stakkars russerne ble enkelt slått ved hjelp av jujutsu.

Judo: Japanese Physical Culture inneholder, i tillegg til et historisk tilbakeblikk på utviklingen av jujutsu og kampreglene på Kodokan, blant annet en historie som ofte fortelles for å vise hvor dyktig Jigoro Kano var i judo:

Professor Kano var på vei hjem fra Europa i 1891. En dag dreide samtalen på dampskipet seg om temaet fysisk styrke, og Kano bafant seg plutselig i en situasjon der han måtte måle styrken sin mot en storvokst russisk mann. Jigoro Kano var 31 år og i god fysisk form, men på grunn av den store forskjellen i størrelse mellom de to mennene var folk bekymret for utfallet. De fryktet at Jigoro Kano ville bli skadet. Den russiske mannen benyttet seg av dytting som sin primære taktikk, og dete passet Jigoro Kano godt. Kano ventet på det rette øyeblikk før han kastet russeren ved hjelp av koshi nage. I tillegg til å kaste mannen tok Jigoro Kano seg bryet med å beskytte hodet hans i det han landet på dekk. Folk som var vitne til dette opptrinnet var overveldet. De kunne ikke forstå hvordan en såpass liten mann kunne kaste en så storvokst mann over ende. Og ikke nok med det: Kano hadde holdt hodet til motstanderen slik at vedkommende ikke skadet seg. Kanos dyktighet oversteg den menneskelige forstand mente tilskuerne.

I Judo: Japanese Physical Culture finner man de første nedskrevne kampreglene fra Kodokan. Kapittelet heter Kamp i dojoen, og det starter med noen generelle råd om at både trening og konkurranse i dojoen bør være preget av effektiv judo – og ikke et ønske om på vinne. Alt man trenger å gjøre er å respondere i forhold til motstanderens bevegelser. Denne innstillingen er ikke lett å oppnå, skriver Sumitomo Arima. Deretter listes det opp 13 regler som skal hjelpe utøvere med å oppnå en slik innstilling til konkurranse:

1. Randori-konkurranser på Kodokan avgjøres ved bruk av nage waza eller katame waza.
2. Nage waza betyr tachi waza og sutemi waza. Katame waza betyr shime waza, osae waza og kansetsu waza. Mellom utøvere av lavere grad (under shodan) skal ikke kansetsu waza tillegges avgjørende betydning.
3. Utøverne går to kamper. Dersom hver av utøverne seirer en gang hver, så skal en tredje og avgjørende kamp finne sted.
4. Hvis kampen ikke avgjøres etter en viss tid, skal dommeren dømme «hikiwake» (uavgjort). Dette gjelder også i en eventuell kamp nummer tre.
5. Når en av utøverne vinner skal dommeren rope «ippon» (en seier). Hvis samme person vinner en gang til, skal dommeren rope «nihon» (to seirer), og kampen skal stoppes. Hvis den andre vinner kamp nummer to skal dommeren på nytt rope «ippon», og kampen fortsetter med runde nummer tre. I tredje runde kan begge utøveren oppnå «nihon».
6. I tilfeller der nage waza ikke er utført så godt at dommeren kan dømme «ippon», eller katame waza ikke har medført «ippon» slik at den ene utøveren har unngått å tape, så skal dommeren dømme «waza ari» (teknikken er utført). Og hvis det samme skjer igjen, skal dommeren dømme «waza ari awasete ippon» (tilsammen en seier). Slik kan man utrope en av utøverne til vinner dersom vedkommende har utført to eller flere mangelfulle teknikker. Hvis slike teknikker oppstår på begge sider, må dommeren veie disse nøye mot hverandre. Denne regelen gjelder både nage waza og katame waza. En perfekt utført teknikk vil uansett kvaliteten på de tidligere utførte teknikker avgjøre kampen.
7. En perfekt seier i nage waza må ha følgende kvaliteter:
   1. Fallet må ikke skje som følge av et uhell eller med ukes hjelp, men det skal være resultatet av en perfekt teknikk eller en kontrering av en slik teknikk.
   2. Motstanderen må falle med ansiktet vendt oppover, men denne regelen kan ikke gjøres gjeldende for alle teknikker.
   3. Fallet må være rent og bestemt. 
8. Hvis en utøver som har blitt utsatt for en nage waza frigjør seg selv før vedkommende faller på bakken, skal ikke dette regnes som tap.
9. Uansett hvor raskt en utøver gjenvinner sin balanse og posisjon etter å ha blitt kaset på bakken, så er vedkommende overvunnet.
10. Hvis en utøver som har blitt kastet med en perfekt nage waza nekter å slippe taket i sin motstander, men i stedet klamrer seg fast til vedkommende som har utført teknikken (noe som ofte skjer), skal dommeren avgjøre utfallet uavhengig av regel nummer 7.
11. I katame waza avgjøres kampen dersom en av utøverne signaliserer tap ved å slå i matta eller på motstanderen med hånden eller foten mer enn to ganger, eller ved å si «mairi» (jeg er overvunnet). Seier i katame waza skjer dersom den ene av utøverne klarer å holde den andre slik at han er ute av stand til å bevege seg i en viss periode (som avgjøres av dommeren). Denne avgjørelsen kan fattes uten at en av utøverne har klappet av mer enn to ganger eller sagt «mairi». I shime waza og kansetsu waza kan også dommeren avgjøre utfallet uten at taperen har signalisert av han gir seg.
12. Det er å anbefale at judoutøvere opp til shodan (første grad) bør dele inn judotreningen slik at 70-80 % av tiden benyttes til nage waza og 20-30 % av tiden brukes til katame waza. De som har en høyere grad enn shodan bør bruke 60-70 % av tiden på nage waza og 30-40 % av tiden på katame waza. Hvis en dommer oppdager at en av utøverne forsøker å unngå enten nage waza eller katame waza, kan dommeren i slike tilfeller avgjøre kampen på en hvilken som helst måte vedkommende måtte finne hensiktsmessig.
13. Selv utøvere med høyere grad en shodan kan ikke utføre kansetsu waza på finger-og håndledd i en randorikonkurranse.

Reglene over er interessante på mange måter. Jeg har sansen for at kamplederen kan reagere dersom en av utøverne tydelig unngår nage waza eller katame waza. Det hadde vært interessant å se dagens dommere gjøre noe lignende i konkurranser. Det er også artig at det anbefales en fordeling av treningstiden mellom nage waza og katame waza – uten at dette begrunnes i det hele tatt. Slik er det bare! Fint at de også har en «best av tre»-tilnærming til kampene. Jeg har en fornemmelse av at dette førte til en ganske stor grad av spenning, og man hadde muligheten til revansje selv om motstanderen fikk en tidlig ippon.

Judo: Japanese Physical Culture inneholder også mye annet spennende som man kan finne ved å gjøre noen enkle søk på nettet. Jeg synes det er interessant å lese om judo i tekster fra en helt annen tid. Det kan være lærerikt å se hvor mye som har endret seg. Hvis du vil se noen interessante judobilder fra denne tidsperioden, kan du prøve denne siden: Yoshiaki Yamashita Photograph Album (1904)

Kilde: Who was Arima Sumitomo, Contest at the dojo

JudoMania Online

Norges Judoforbund har lagd en egen side med viktige navn og hendelser i norsk judo. Presidenter i NJF, vinnere av kongepokalen og internasjonale resultater er noe av det du lese om på siden. Leserne oppfordres til å si fra dersom det skulle være feil på siden.

JudoMania Online

Konkurranser i judo kalles shiai. Allerede i 1884 ble det arrangert en såkalt «rød og hvit»-shiai på Kodokan i Tokyo. Konkurransen arrangeres fortsatt annet hvert år på Kodokan.

I 1885 vant utøverne fra Kodokan en konkurranse mot ledende jujutsu-utøvere i Tokyo. Resultatet var blant annet at politiet deretter begynte å trene judo.

I 1964 ble judo en olympisk gren, og i mange OL var judo eneste asiatiske kampsport. I de senere årene har og taekwondo blitt en olympisk idrett.

Det finnes egne konkurranser for blinde judoka, og idretten er blant annet representert i paralympics. Det finnes mye forskning om konkurranser i judo, og noe av dette kan du lese om i judobloggen min.

JudoMania Online

Peter Seisenbacher ble født 25. mars 1960. Omkring 1990 var jeg på treningssamling med ham. (Jeg tror det var på Idrettshøgskolen på Sogn i Oslo.)

Seisenbachers gjennombrudd kom i 1979 da han vant bronsemedaljen i jr.-EM. Samme år deltok han i EM for seniorer, og der kom han helt til finalen (der han tapte for Iaskevitch). Dette ga den unge Seisenbacher smaken på suksess, men i neste års OL gikk det ikke så bra. Seisenbacher fant ut at for å bli best måtte han trene i Japan.

Etter et par år med intens trening var Peter Seisenbacher klar for å møte de aller fleste, og de 10 neste årene dominerte vektklassen for menn inntil 86 kg.

Gullmedalje
1988 OL (86kg) – Seoul, Sør-Korea
1986 EM (86kg) – Beograd, Jugoslavia
1985 VM (86kg) – Seoul. Sør-Korea
1984 OL (86kg) – Los Angeles, USA

Sølvmedalje
1986 EM (Åpen) – Beograd, Jugoslavia
1983 EM (86kg) – Paris, Frankrike
1980 EM (86kg) – Wien, Østerrike

Bronsemedalje
1988 EM (86kg) – Pamplona, Spania
1987 EM (86kg) – Paris, Frankrike
1985 EM (86kg) – Hamar, Norge
1984 EM (86kg) – Leige, Belgia

Kilder:

• Best Judo

JudoMania Online

Udo Quellmalz (født 8. Mars 1967 i Leipzig) er en legendarisk tysk judoka. Han begynte med judo da han var 8 år gammel, og allerede som 14-åring begynte han på Sportgymnasium Leipzig. I 1984 ble han tildelt 6. dan etter å ha vunnet EM for utøvere under 21 år. I 1998 la han opp som aktiv konkurranseutøver, men han fortsatte som trener for det engelske landslaget.

Gullmedalje
1996 OL (65kg) – Altanta, USA
1995 VM (65kg) – Makuhari, Japan
1991 VM (65kg) – Barcelona, Spania

Sølvmedalje
1990 EM (65kg) – Frankfurt, Tyskland
1989 VM (65kg) – Beograd, Jugoslavia

Bronsemedalje
1993 VM (65kg) – Hamilton, Canada
1993 EM (65kg) – Aten, Hellas
1992 OL (65kg) – Barcelona, Spania
1988 EM (65kg) – Pamplona, Spania

Kilder:

• JMJC – Judo Legends
• Wikipedia

JudoMania Online

Judogi er navnet på drakten man bruker når man trener og konkurrerer i judo. Hvis du er på en judotrening eller snakker med folk som trener judo, vil du også høre at de omtaler en judogi som gi, dogi eller drakt.

En judogi består av to deler i tillegg til et belte (obi). Jakken (uwagi) er som regel lagd av et solid bomullsstoff, og det er ikke sjelden at den er svært tung. (En skikkelig konkurransedrakt veier gjerne flere kg.) Judojakken er vevd slik at den skal tåle alle riving og sliting som skjer i løpet av en treningsøkt. En karatedrakt hadde blitt ødelagt – selv på et nybegynnerparti i judo.

Det er viktig at man tar på seg jakken på ordentlig måte. Det venstre jakkeslaget skal dekke det høyre – ikke motsatt. Hvis man gjør det omvendt er det symbolske betydningen i Japan at den som bærer jakken er død…

Buksen (zubon) er ikke like tung, men den alltid ekstra stoff foran på knærne. Mange konkurransedrakter er til og med forsterket på hele framsiden av buksebena. Judobuksen er ganske smal i forhold til for eksempel aikidodrakten. Man kan heller sammenligne den med en karatebukse.

Konkurransereglementet i judo

Man kan ikke velge fritt hvor stor eller liten man ønsker at en judogi skal være. Størrelsen på en judogi er strengt regulert i IJFs konkurransereglement. Dette er fordi man ikke ønsker at judodrakten skal hindre motstanderen i å utføre teknikker.

Reglene sier for eksempel noe som hvor lange ermene og buksebena skal være, og de sier noe om hvor trang en judogi kan være. Dessuten er det bestemmelser om hvordan man kan merke en drakt med navn, reklame, klubbmerker eller lignende.

I konkurranse er det kun tillatt med hvit eller blå judogi.

Et lite tilbakeblikk

En judogi har ikke alltid sett ut slik den gjør i våre dager. Det var først i 1907, det vi si omtrent 20 år etter han grunnla Kodokan, at Jigoro Kano endret judodrakten. Han bestemte av ermene skulle forlenges slik at de skjulte albuene, og at buksebena skulle forlenges slik at de beskyttet knærne.

Jigoro Kano sluttet selv å bruke judogi da han var 60 år gammel. Etter den tid benyttet han en haori på judotreninger hvor han stort sett kun demonstrerte kata i ulike former.

Slik bretter du en judogi

Kilder: Wikipedia, IJF Referee Rules, Jigoro Kano and Kodokan Judo

JudoMania Online

Sumo en fullkontakt form for bryting der to utøvere kjemper mot hverandre på en sirkelformet arena. Kampformen er svært populære i Japan, og de beste sumo-utøverne er superstjerner.

Mange japanere kaller sumo for gendai budo, det vil si en moderne kampform. Like vel kan deler av sumoens historie nøstes flere hundre år bakover i tid. Tradisjonene og seremoniene som omkranser en sumokamp er blant annet påvirket av en religion som kalles shinto. Dette gjelder for eksempel kastingen av salt.

Historikk

Sumo nevnes i tekster som er over 1000 år gamle, men da som «sumai». Den tidens sumo minnet sannsynligvis lite om moderne sumo fordi regler var en sjeldenhet og det var ikke uvanlig at kamper kunne ende med døden for en av utøverne. Sumo refererte gjerne rett og slett til alle former for brytekamper man kunne tenke seg.

I løpet hundreårene har det gradvis blitt innført regler slik at kampene skulle bli mindre farlige. Etter hvert ble hensikten å kaste motstanderen, og senere ble det innført regler som gjorde at man kunne vinne kampene ved å dytte motstanderen ut av kampområdet.

Kampområdet avgrenses av en ring, dohyo, i moderne sumo, og det er sannsynlig at slike avgrensninger av kampområdet ble tatt i bruk på 1600-tallet.

Påkledning

For mange er nok påkledningen noe av det mest fremmede ved sumo. Bryterne bruker et lendeklede, mawashi, som ikke dekker særlig mye av kroppen. Dette gjør at det er vanskelig å få grep, og de som har sett sumo merker seg raskt at mye av teknikkene går ut på å dytte framfor å gripe.

Under Edo-perioden, rett før judo ble utviklet, hadde bryterne på seg et lendeklede og et slags forkle i tillegg, kesho-mawashi. Tilsvarende kostyme kan man se hos de høyeste graderte utøverne når det foregår spesielle seremonier.

Hvordan vinner man en kamp?

Det er to måter å vinne en sumokamp på:

• Den første som berører bakken med en annen del av kroppen enn fotsålene taper.
• Den første som dyttes ut av ringen taper.

Så enkelt er det, og som regel er en sumokamp over etter noen få sekunder. Det er svært ofte slik i sumo at det er størrelsen det kommer an på.

Turneringer

Hvert år arrangeres det seks store internasjonale sumoturneringer, honbasho. Hver turnering varer i 15 dager. Kampene er lagt opp slik at hver dag starter med de minst erfarne og slutter med superstjernene. Profesjonelle sumobrytere kan tjene flere millioner kroner i året hvis de er blant de øverste 4-5 utøverne.

Det er kun amatørsumo som har konkurranser der utøverne deles inn i vektklasser. Her deles man inn i 4 forskjellige grupper der de letteste er menn under 85 kg og kvinner under 65 kg.

Sumo på Youtube

Kilde: Wikipedia

JudoMania Online

Jigoro Kano grunnla kampformen judo omkring 1882. Judo ble raskt en populær idrett, og Kano holdt mange foredrag om sine idéer. 5. juni 1934 holdt han en leksjon i Hellas. Nedenfor følger en oversatt utgave av foredraget han holdt.

Helt siden jeg begynte å jobbe i det offentlige har jeg vært tilknyttet undervisningsinstituasjoner. En tid var jeg leder av byrået som hadde ansvar for grunnskolen i Japan, og i 24 år var jeg rektor ved Higher Normal College i Tokyo.

Yrket mitt gjorde at jeg ofte måtte ta stilling til spørsmål som:

• Religion som virkemiddel i en moralsk kultur tviler ingen på. Likevel er den religiøse moral er ikke gjenstand for begrunnelse, men heller et trosspørsmål. Ulike personer kan ha ulik tro, og hvordan kan man da avgjøre hva som er riktig og hva som er galt? Hvordan kan man finne et svar som alle vil være komfortable med?
• I tusenvis av år har store tenkere i ulike land kommet fram til hundrevis av ulike syn på moral. Noen har kommet fram konklusjoner gjennom en filosofisk tankeprosess, mens andre har gått på tvers av eget tankesett. Det er derfor vi har så mange forskjellige etiske systemer. Disse etiske modellen har vært kjent under ulike merkelapper og navn – alt fra Platon og Aristoteles i Vesten til Lao-tse og Konfusius i Østen. Det virker som om de ulike meningene og tankene vil ingen ende ta. Hvordan kan man forene disse ulike tankene?
• Vi har alle respekt for tradisjon, og ingen av oss mener at tradisjoner ikke er viktig når man skal undervise i moral. Men hvordan kan vi bevise at moral med utgangspunkt i tradisjon alltid er det riktige, og at disse tankene aldri behøver å endres? Har ikke historien vist oss at moralske tanker og regler kan være riktige å følge i en periode, men at de samme reglene kan være mindre aktuelle i en annen periode? Er det ikke slik at ulike land har ulike normer og verdier? Finnes det ikke en måte å teste gyldigheten av slike tradisjoner på?

Når jeg ble konfrontert med slike spørsmål slo det meg at de grunnleggende prinsippene i judo kunne gi en løsning på disse vanskelige utfordringene. Så derfor forsøkte jeg å bruke judoprinsippene på alle vanskelige spørsmål som jeg møtte, og det var aldri vanskelig å finne en måte å anvende dem på.

Prinsippene jeg snakker om er:

• Uansett hva det gjelder er den beste måten å møte det på ved å bruke den mest effektive eller hensiktsmessige mentale eller fysiske energien rettet mot målet.
• Harmonien og utviklingen av en gruppe, som alltid vil bestå av ulike individer – uansett hvor mange, er best ivaretatt ved gjensidig hjelp og støtte.

Hvis jeg hadde tid til det, skulle jeg gjerne forklart hvordan jeg kom fram til disse konklusjonene. Da ville det blitt enklere for dere å forstå den virkelige betydningen av det jeg sier, men det får vi la ligge til en annen anledning. I stedet vil jeg nå gå litt videre, for å vise dere hvordan man kan anvende judoprinsippene i ulke faser av menneskenes historie.

I det føydale Japan fantes det mange kampformer som fekting, byeskyting, bruk av spyd og så videre. En av disse kampformene het jujutsu som hovedsakling besto av ulike måter å slåss på uten bruk av våpen (selv om våpen også kunne bli brukt en gang i blant).

I mine yngre dager studerte jeg jujutsu på to ulike skoler under to enestående flinke mestere. Jeg fikk også instruksjon av mange andre mestere som alle representerte ulike skoler og retninger.

Men jujutsu var opprinnelig ikke ment for å testes eller sammenlignes på vitenskaplig vis. Det var rett og slett en samling teknikker og metoder for angrep og forsvar som ulike mestere underviste i. En skole representerte gjerne en gruppe med teknikker og metoder, mens andre skoler hadde andre teknikker og metoder. Det fantes ikke et grunnleggende prinsipp man kunne teste teknikkene og metodene i forhold til.

Dette motiverte meg til å studere dette emnet svært nøye, og jeg kom til slutt fram til et prinsipp som kunne være felles for all slik trening:

Uansett hva det gjelder er den beste måten å møte det på ved å bruke den mest effektive eller hensiktsmessige mentale eller fysiske energien rettet mot målet.

Deretter forsøkte jeg på nytt å studere, så langt jeg var i stand til, alle metoder for angrep og forsvar som mestere hadde undervist i før min tid. Jeg fant ut at det var mange teknikker som kunne brukes i tråd med mitt prinsipp, og det var mange teknikker som ikke kunne brukes.

Jeg valgte å samle de teknikkene som var i samsvar med prinsippet jeg hadde funnet. I tillegg fant noen nye teknikker som jeg følte også kunne bestå en slik test. Resultatet var at jeg i 1882 lanserte mitt eget system for angrep og forsvar.

Judo er navnet på dette fundamentale prinsippet og anvendelsen av det, mens jujutsu er navnet på ulike metoder og teknikker som ikke er fundert på et slikt prinsipp. Jeg ga institusjonen der man trener på prinsippet navnet Kodokan som betyr «stedet der man trener veien».

Forsøket mitt viste seg å ha stor suksess. I Japan er det nesten ingen som trener på de gamle metodene, judo trenes på nesten alle skoler, i militæret, marinen, politiet, og navnet jujutsu har nesten blitt borte fra det japanske vokabularet. Nå snakker folk i stedet om judo.

Suksessen jeg hadde med å utvikle og å bruke prinsippet om mest effektiv bruk av energi gjorde at jeg tenkte det kunne være hensiktsmessig å gjøre et lignende forsøk i sammenheng med fysisk fostring.

Når jeg jobbet med dette temaet måtte jeg først definere hva jeg mente med fysisk fostring. Jeg mener at dette begrepet kan deles inn i minst fire ulike elementer:

• Helse
• Styrke
• Praktisk nytteverdi
• Åndelig trening (intellektuell, moralsk og estetisk trening)

Ingen vil være uenig i denne definisjonen, men jeg vil gjerne poengtere at ingen, ikke engang spesialister på fysisk fostring, har studert hvor viktig balansen mellom disse fire elementene er. Er det ikke slik at mange forkjempere for trening legger for stor vekt på styrke og tekniske ferdigheter? Er det ikke slik at mange gymnastikktrenere så å si kun er opptatt av (…) en harmonisk utvkling av kroppen?

Det er ikke rart at selv eksperter gjør slike feil fordi selve hensikten med fysisk fostring er ikke klart definert. Prinsippet om mest effektiv bruk av energi er enda ikke anerkjent over hele verden, og det er fortsatt kun noen få personer som studerer slike emner med dette som utgangspunkt.

Jeg vil nå snakke om dette prinsippet knyttet til moralsk og intellektuell trening.

På samme måte som når det gjelder forholdet mellom de fire elementene som fysisk fostring betår av, bør forholdet mellom intellektuell og moralsk kultur, og forholdet mellom disse to og fysisk fostring være gjenstand for seriøse studier. Likevel er det slik at ikke bare folk flest, men også de som jobber med undervisning, virker likegyldige i forhold til slike tanker.

(…)

Moralsk kultur er et sammensatt tema som betår av mange ulike deler. Hver av disse delene bør studeres – både hver for seg og sett i forhold til hverandre.

Først og fremst må man utforske moral fra et intellektuelt ståsted. Dette bør gjøre folk i stand til å ta valg om rett og galt, selv når det dreier seg om kompliserte sammenhenger. Samtidig er det viktig å legge vekt på menneskers evne til medfølelse og frivillighet, samt det å utvikle gode vaner. Det ser dessverre ut som om ikke så mange tar dette på alvor. Jeg mener at dette også har sammenheng med mangelen på kunnskap om prinsippet om mest effektiv bruk av energi.

Kultur, enten den er fysisk, intellektuell eller moralsk, kan bare tilegnes skikkelig hvis man tar nok hensyn til forholdet mellom disse tre elementene slik de gjør seg gjeldende i den aktuelle kulturen.

Her kommer et enkelt eksempel på hvordan folk flest kan ta hensyn til dette viktige prinsippet i sin egen hverdag: Skal man lese en bok, en avis eller et magasin bør man velge det som er aller mest nyttig å lese akkurat der og da. Mange bryr seg ikke om slike saker. Det same kan sier om folk når de skal velge mat, klær, bolig, shopping, økonomi – kort sagt alle daglige valg og muligheter vi må ta stilling til.

Bare gjennom den rette forståelsen og den korrekte anvendelsen av dette prinsippet kan man gjøre kroppen sin sterk, sunn og nyttig. Man kan også bli en person med høy moral og høyt intellekt. Man kan bli en person som ikke bare er lykkelig, men som også er samfunnsnyttig og i stand til å hjelpe andre. Bare folk som er lojale overfor vårt prinsipp kan bli slike mennesker.

Prinsippet om mest effektiv bruk av energi kan anvendes i forhold til mer enn valg mennesker må ta stilling til. Prinsippet kan også brukes i forhold til små og store grupper – grupper på noen få personer eller store nasjoner.

For at en gruppe skal kunne styres etter et slikt prinsipp må de organiseres godt. Medlemmene i gruppa må handle slik at interessene til de andre ivaretas. Harmonien og utviklingen av en gruppe, som alltid vil bestå av ulike individer – uansett hvor mange, er best ivaretatt ved gjensidig hjelp og støtte. Dette er derfor det andre bærende prinsippet i judo, og dette er helt sentralt for at det sosiale livet skal være velfungerende. Kan ikke dette også brukes i internasjonale forhold mellom nasjoner?

Jeg avslutter foredraget mitt med å sitere fra en tale jeg holdt i Madrid i fjor i forbindelse med et møte i den Interparlamentariske Union:

Heldigvis er ikke forskjellene i idealer store mellom de ulike siviliserte samfunn, men når man spør folk om grunnlaget for at folk har de samme idealene, kan de bli svar skyldig. Religion med sitt fokus på tro kan ikke være forklaringen siden ikke all religion har de samme synspunkt. Kan filosofi være forklaringen? Nei, også i filosofi er de ulike tankesettene fjernt fra hverandre, og de kan derfor vanskelig forenes. Hva er så den egentlige årsaken til denne sammenhengen mellom idealer? Den avgjørende grunnen ligger i følgende resonnement: Siviliserte mennesker, som lever i samfunn, ville ikke drømme om å slutte å være sosiale og å leve totalt isolert fra andre mennesker. Så lenge et menneske ønsker å være del av et samfunn, må vedkommende opptre som et medlem i dette samfunnet. Vedkommende må ta sin del av ansvaret for at samfunnet fungerer. Så lenge et menneske lever i et samfunn vil vedkommende ha en egeninteresse av at det fungerer, og dersom samfunnet forfaller vil vedkommendes muligheter til et lykkelig liv bli dårligere. Dersom man bevisstgjør folk om dette vil de ta større ansvar, og de vil bli mindre selvsentrerte og egoistiske. Den aller beste måten å få til dette på er ved å følge prinsippene om mest effektiv bruk av mental og fysisk energi, og prinsippet om gjensidig velferd og nytte. Enten det er bevisst eller ei, vil mange kunne svare bekreftende på at det er disse tankene de lever etter.

Kilde: JCS: Principles of Judo: Kano

JudoMania Online

Donald Frederick Draeger (født 15. april 1922 – død 20. oktober 1982) var en ledende ekspert på asiatiske kampformer. Han bodde og trente i Asia i flere tiår, og dette gjorde ham i stand til å skrive bøker og artikler som er aktuelle i våre dager også.

Utgangspunktet for Donn F. Draegers erfaringer med kampformer var at han tjenestegjorde som offiser i Stillehavet. I løpet av tiden han var i Asia fikk han kontakt med folk som trente flere kampformer.

Donn Draeger var 188 cm høy og han veide mellom 89 kg og 97 kg. Han var altså en ruvende skikkelse fysisk, og han var i tillegg en dyktig kampsportutøver. Han skrev over 20 bøker om kampformer.

Draeger begynte med jujutsu allerede 7 år gammel. Etter hvert begynte han med judo, og allerede 10 år gammel fikk han blått belte. 26 år gammel ble Draeger tildelt 4. dan i judo.

Donn F. Draeger var en av de som grunnla Amateur Judo Association i USA, og han tok del i stiftelsen av Judo Black Belt Federation som senere skiftet navn til United States Judo Federation (USJF). Donn F. Draeger var også medlem i Nihon Kobudo Shinkokai som er den eldste japanske organisasjonen som driver med klassiske kampformer.

Donn F. Draeger døde 20. oktober 1982 av kreft i leveren.

Kilder: Wikipedia

JudoMania Online