I løpet av årene jeg har holdt på med disse sidene har jeg samlet en del sitater og anekdoter som kan være til ettertanke eller inspirasjon for judoutøvere og andre. På denne siden er de samlet slik at du kan lese alt på en gang. Hvis det blir litt voldsomt kan du som alltid lese et tilfeldig valgt sitat ytterst til høyre i alle artikler på JudoMania Online.

Har du et favoritt-sitat? Kom gjerne med det i kommetarfeltet nederst på denne siden.

[stray-all rows="80" noajax="true" fullpage="false"]

JudoMania Online

Det er ganske vanlig å sammenligne kampformer med elementer som ild og/eller vann. Judo og andre «myke» kampformer kan på mange måter sammenlignes med det våte element. En kjent amerikansk judotrener, Neil Ohlenkamp, sammenligner judo med vann på denne måten:

• Akkurat som i judo ne waza er vann det mest ydmyke av alle elementene. Vann søker alltid det laveste punktet, og der henter det sin styrke.
• Vann er mykt, og det følger minste motstands vei. Samtidig er vann livgivende.
• Vann kan være stille som en liten andedam eller frådende og stormfullt.
• Vann kan dele en stein i to når det fryser eller det kan slite den ned med en og en dråpe.
• Vann fungerer best i flytende form; judo er best når teknikkene følger hverandre på en flytende måte.

JudoMania Online

I klassisk kinesisk zen-buddhisme var en munk blitt berømt skriftlærd. Læreren hans sa at han nå var klar til å forlate klosteret ettersom han nå behersket og hadde oversikt over den rette lære. Men før han fikk reise fikk han med seg et koan på veien. Det lød slik:

Hvordan var ditt sanne ansikt før moren og faren din var født?

Frustret over å bli tildelt et slikt koan forlot munken klosteret i all hast, men gåten forfulgte ham på hele hans ferd.

Elleve år senere var han ute på gårdsplassen der han bodde for å feie bort sand og småstein. Plutselig sendte kosten hans en stein bortover i lufta slik at den traff bambusgjerdet noen meter unna. «Klakk!» sa det. Da gikk det opp for ham. Han snudde seg i retning av sitt gamle kloster og bukket ærbødig i den retningen.

Denne historien ble fortalt til flere ivrige studenter på et møte. Etter møtet skulle en av disse et ærend som førte ham forbi boligen til en annen student som også kjente til historien. Studenten som skulle et ærend så at den andre studenten frenetisk holdt på å koste gårdsplassen utenfor boligen sin. Han tenkte ikke noe spesielt over det.

Et par timer senere var studenten på vei hjem igjen etter å ha fullført sitt ærend. Den andre studenten holdt fortsatt på med å koste gårdplassen intenst og konsentrert. Den kosteglade studenten hadde samlet en hel haug med små og større stein som han kostet målrettet mot et bambusgjerde. Noen ganger hørte han et lite «klakk» og andre ganger et høyt «klakk».

Hver gang han traff veggen med et «klakk», stanset han og lyttet forventningsfylt. Etter en liten stund sa den andre studenten: «Jeg vet ikke om det kommer til å fungere for deg hvis du ikke har den rette kosten.»

Kilder: Trevor Leggett - Clack! og Flickr

JudoMania Online

Jigoro Kano grunnla kampformen judo omkring 1882. Judo ble raskt en populær idrett, og Kano holdt mange foredrag om sine idéer. 5. juni 1934 holdt han en leksjon i Hellas. Nedenfor følger en oversatt utgave av foredraget han holdt.

Helt siden jeg begynte å jobbe i det offentlige har jeg vært tilknyttet undervisningsinstituasjoner. En tid var jeg leder av byrået som hadde ansvar for grunnskolen i Japan, og i 24 år var jeg rektor ved Higher Normal College i Tokyo.

Yrket mitt gjorde at jeg ofte måtte ta stilling til spørsmål som:

• Religion som virkemiddel i en moralsk kultur tviler ingen på. Likevel er den religiøse moral er ikke gjenstand for begrunnelse, men heller et trosspørsmål. Ulike personer kan ha ulik tro, og hvordan kan man da avgjøre hva som er riktig og hva som er galt? Hvordan kan man finne et svar som alle vil være komfortable med?
• I tusenvis av år har store tenkere i ulike land kommet fram til hundrevis av ulike syn på moral. Noen har kommet fram konklusjoner gjennom en filosofisk tankeprosess, mens andre har gått på tvers av eget tankesett. Det er derfor vi har så mange forskjellige etiske systemer. Disse etiske modellen har vært kjent under ulike merkelapper og navn – alt fra Platon og Aristoteles i Vesten til Lao-tse og Konfusius i Østen. Det virker som om de ulike meningene og tankene vil ingen ende ta. Hvordan kan man forene disse ulike tankene?
• Vi har alle respekt for tradisjon, og ingen av oss mener at tradisjoner ikke er viktig når man skal undervise i moral. Men hvordan kan vi bevise at moral med utgangspunkt i tradisjon alltid er det riktige, og at disse tankene aldri behøver å endres? Har ikke historien vist oss at moralske tanker og regler kan være riktige å følge i en periode, men at de samme reglene kan være mindre aktuelle i en annen periode? Er det ikke slik at ulike land har ulike normer og verdier? Finnes det ikke en måte å teste gyldigheten av slike tradisjoner på?

Når jeg ble konfrontert med slike spørsmål slo det meg at de grunnleggende prinsippene i judo kunne gi en løsning på disse vanskelige utfordringene. Så derfor forsøkte jeg å bruke judoprinsippene på alle vanskelige spørsmål som jeg møtte, og det var aldri vanskelig å finne en måte å anvende dem på.

Prinsippene jeg snakker om er:

• Uansett hva det gjelder er den beste måten å møte det på ved å bruke den mest effektive eller hensiktsmessige mentale eller fysiske energien rettet mot målet.
• Harmonien og utviklingen av en gruppe, som alltid vil bestå av ulike individer – uansett hvor mange, er best ivaretatt ved gjensidig hjelp og støtte.

Hvis jeg hadde tid til det, skulle jeg gjerne forklart hvordan jeg kom fram til disse konklusjonene. Da ville det blitt enklere for dere å forstå den virkelige betydningen av det jeg sier, men det får vi la ligge til en annen anledning. I stedet vil jeg nå gå litt videre, for å vise dere hvordan man kan anvende judoprinsippene i ulke faser av menneskenes historie.

I det føydale Japan fantes det mange kampformer som fekting, byeskyting, bruk av spyd og så videre. En av disse kampformene het jujutsu som hovedsakling besto av ulike måter å slåss på uten bruk av våpen (selv om våpen også kunne bli brukt en gang i blant).

I mine yngre dager studerte jeg jujutsu på to ulike skoler under to enestående flinke mestere. Jeg fikk også instruksjon av mange andre mestere som alle representerte ulike skoler og retninger.

Men jujutsu var opprinnelig ikke ment for å testes eller sammenlignes på vitenskaplig vis. Det var rett og slett en samling teknikker og metoder for angrep og forsvar som ulike mestere underviste i. En skole representerte gjerne en gruppe med teknikker og metoder, mens andre skoler hadde andre teknikker og metoder. Det fantes ikke et grunnleggende prinsipp man kunne teste teknikkene og metodene i forhold til.

Dette motiverte meg til å studere dette emnet svært nøye, og jeg kom til slutt fram til et prinsipp som kunne være felles for all slik trening:

Uansett hva det gjelder er den beste måten å møte det på ved å bruke den mest effektive eller hensiktsmessige mentale eller fysiske energien rettet mot målet.

Deretter forsøkte jeg på nytt å studere, så langt jeg var i stand til, alle metoder for angrep og forsvar som mestere hadde undervist i før min tid. Jeg fant ut at det var mange teknikker som kunne brukes i tråd med mitt prinsipp, og det var mange teknikker som ikke kunne brukes.

Jeg valgte å samle de teknikkene som var i samsvar med prinsippet jeg hadde funnet. I tillegg fant noen nye teknikker som jeg følte også kunne bestå en slik test. Resultatet var at jeg i 1882 lanserte mitt eget system for angrep og forsvar.

Judo er navnet på dette fundamentale prinsippet og anvendelsen av det, mens jujutsu er navnet på ulike metoder og teknikker som ikke er fundert på et slikt prinsipp. Jeg ga institusjonen der man trener på prinsippet navnet Kodokan som betyr «stedet der man trener veien».

Forsøket mitt viste seg å ha stor suksess. I Japan er det nesten ingen som trener på de gamle metodene, judo trenes på nesten alle skoler, i militæret, marinen, politiet, og navnet jujutsu har nesten blitt borte fra det japanske vokabularet. Nå snakker folk i stedet om judo.

Suksessen jeg hadde med å utvikle og å bruke prinsippet om mest effektiv bruk av energi gjorde at jeg tenkte det kunne være hensiktsmessig å gjøre et lignende forsøk i sammenheng med fysisk fostring.

Når jeg jobbet med dette temaet måtte jeg først definere hva jeg mente med fysisk fostring. Jeg mener at dette begrepet kan deles inn i minst fire ulike elementer:

• Helse
• Styrke
• Praktisk nytteverdi
• Åndelig trening (intellektuell, moralsk og estetisk trening)

Ingen vil være uenig i denne definisjonen, men jeg vil gjerne poengtere at ingen, ikke engang spesialister på fysisk fostring, har studert hvor viktig balansen mellom disse fire elementene er. Er det ikke slik at mange forkjempere for trening legger for stor vekt på styrke og tekniske ferdigheter? Er det ikke slik at mange gymnastikktrenere så å si kun er opptatt av (…) en harmonisk utvkling av kroppen?

Det er ikke rart at selv eksperter gjør slike feil fordi selve hensikten med fysisk fostring er ikke klart definert. Prinsippet om mest effektiv bruk av energi er enda ikke anerkjent over hele verden, og det er fortsatt kun noen få personer som studerer slike emner med dette som utgangspunkt.

Jeg vil nå snakke om dette prinsippet knyttet til moralsk og intellektuell trening.

På samme måte som når det gjelder forholdet mellom de fire elementene som fysisk fostring betår av, bør forholdet mellom intellektuell og moralsk kultur, og forholdet mellom disse to og fysisk fostring være gjenstand for seriøse studier. Likevel er det slik at ikke bare folk flest, men også de som jobber med undervisning, virker likegyldige i forhold til slike tanker.

(…)

Moralsk kultur er et sammensatt tema som betår av mange ulike deler. Hver av disse delene bør studeres – både hver for seg og sett i forhold til hverandre.

Først og fremst må man utforske moral fra et intellektuelt ståsted. Dette bør gjøre folk i stand til å ta valg om rett og galt, selv når det dreier seg om kompliserte sammenhenger. Samtidig er det viktig å legge vekt på menneskers evne til medfølelse og frivillighet, samt det å utvikle gode vaner. Det ser dessverre ut som om ikke så mange tar dette på alvor. Jeg mener at dette også har sammenheng med mangelen på kunnskap om prinsippet om mest effektiv bruk av energi.

Kultur, enten den er fysisk, intellektuell eller moralsk, kan bare tilegnes skikkelig hvis man tar nok hensyn til forholdet mellom disse tre elementene slik de gjør seg gjeldende i den aktuelle kulturen.

Her kommer et enkelt eksempel på hvordan folk flest kan ta hensyn til dette viktige prinsippet i sin egen hverdag: Skal man lese en bok, en avis eller et magasin bør man velge det som er aller mest nyttig å lese akkurat der og da. Mange bryr seg ikke om slike saker. Det same kan sier om folk når de skal velge mat, klær, bolig, shopping, økonomi – kort sagt alle daglige valg og muligheter vi må ta stilling til.

Bare gjennom den rette forståelsen og den korrekte anvendelsen av dette prinsippet kan man gjøre kroppen sin sterk, sunn og nyttig. Man kan også bli en person med høy moral og høyt intellekt. Man kan bli en person som ikke bare er lykkelig, men som også er samfunnsnyttig og i stand til å hjelpe andre. Bare folk som er lojale overfor vårt prinsipp kan bli slike mennesker.

Prinsippet om mest effektiv bruk av energi kan anvendes i forhold til mer enn valg mennesker må ta stilling til. Prinsippet kan også brukes i forhold til små og store grupper – grupper på noen få personer eller store nasjoner.

For at en gruppe skal kunne styres etter et slikt prinsipp må de organiseres godt. Medlemmene i gruppa må handle slik at interessene til de andre ivaretas. Harmonien og utviklingen av en gruppe, som alltid vil bestå av ulike individer – uansett hvor mange, er best ivaretatt ved gjensidig hjelp og støtte. Dette er derfor det andre bærende prinsippet i judo, og dette er helt sentralt for at det sosiale livet skal være velfungerende. Kan ikke dette også brukes i internasjonale forhold mellom nasjoner?

Jeg avslutter foredraget mitt med å sitere fra en tale jeg holdt i Madrid i fjor i forbindelse med et møte i den Interparlamentariske Union:

Heldigvis er ikke forskjellene i idealer store mellom de ulike siviliserte samfunn, men når man spør folk om grunnlaget for at folk har de samme idealene, kan de bli svar skyldig. Religion med sitt fokus på tro kan ikke være forklaringen siden ikke all religion har de samme synspunkt. Kan filosofi være forklaringen? Nei, også i filosofi er de ulike tankesettene fjernt fra hverandre, og de kan derfor vanskelig forenes. Hva er så den egentlige årsaken til denne sammenhengen mellom idealer? Den avgjørende grunnen ligger i følgende resonnement: Siviliserte mennesker, som lever i samfunn, ville ikke drømme om å slutte å være sosiale og å leve totalt isolert fra andre mennesker. Så lenge et menneske ønsker å være del av et samfunn, må vedkommende opptre som et medlem i dette samfunnet. Vedkommende må ta sin del av ansvaret for at samfunnet fungerer. Så lenge et menneske lever i et samfunn vil vedkommende ha en egeninteresse av at det fungerer, og dersom samfunnet forfaller vil vedkommendes muligheter til et lykkelig liv bli dårligere. Dersom man bevisstgjør folk om dette vil de ta større ansvar, og de vil bli mindre selvsentrerte og egoistiske. Den aller beste måten å få til dette på er ved å følge prinsippene om mest effektiv bruk av mental og fysisk energi, og prinsippet om gjensidig velferd og nytte. Enten det er bevisst eller ei, vil mange kunne svare bekreftende på at det er disse tankene de lever etter.

Kilde: JCS: Principles of Judo: Kano

JudoMania Online

Mange av de japanske sverdmesterne var også ekstremt dyktige i andre kunstformer. Sverdet var både et redskap som kunne gi og ta liv, og historien om Kojuro viser at kombinasjonen med andre kunstformer kunne være dødelig.

Kojuro var en ung sverdmester, og han var også en dyktig danser. Han kom fra en adelig familie, og en gang var han derfor på picnic med to jenter fra keiserboligen. Jentene hadde med seg to vakter som ikke var trent i våpenbruk.

Faren til en av jentene hadde avvist en som ønsket å gifte seg med henne. Kojuro visste at vedkommende ønsket hevn, men at han ikke ville klare å drepe faren til jenta. Det var derfor mulig at han i stedet ønsket å ta livet av den unge jenta.

Picnicen foregikk i verdige former, og de hadde det hyggelig alle sammen. Plutselig merker Kojuro en liten bevegelse i et kratt like i nærheten. Han tenkte med seg selv at det sannsynligvis måtte være to-tre samuraier som var blitt innleid for å ta livet av jenta. Hvis det var så mange som tre, kunne det bli vanskelig å beskytte henne.

Kojuro ba den ene jenta om å spille litt med den lille harpen, koto, hun hadde med seg. Han ville danse en rituell sverddans. Hun spilte, og han danset så bra som ingen hadde sett før. I løpet av danset så han tydelig at det satt tre menn i buskaset. De ventet bare på det rette øyeblikket for å slå til.

Kojuro nærmet seg buskene, og skrittene hans gikk saktere og mer bestemt. Han danset så rolig at det virker som om han skulle stanse. Plutselig trakk han sverdet og i to lynraske bevegelser kuttet han to av mennene i halsen. Den tredje mannen rakk bare så vidt å trekke sverdet sitt før han døde.

Kojuro tørket av sverdet sitt. Han danset seg tilbake til resten av følget som nesten ikke hadde rukket å legge merke til den dramatiske hendelsen fordi alt hadde foregått så fort. I ettertid var flere av dem som så hva som hendte enige om at det var den vakre dansen som hadde gjort det mulig for Kojuro å overraske overfallsmennne.

Kilde: Trevor Leggett - Beauty with a Purpose

JudoMania Online

Det er ikke uvanlig at folk som øver seg i zen buddhisme og meditasjon blir konfrontert med såkalte koan (kinesisk: gongan). Dette er korte historier om mestrene og deres samspill og samtaler med deres elever. Koan-uttrykk har gjort mange folk i Vesten nysgjerrige på zen fordi mange av dem framstilles som umulige gåter. Et av de mest vanlige utsagnene er: «Hva er lyden av en hånd som klapper?»

Hensikten med slik uttrykk var å oppdage ens eget iboende sinn fordi den logiske og konvensjonelle tenkningen ikke kan gi svar på gåtene.

Det finnes flere hundre slike koan-utsagn, og tanken er at studenten skal demonstrere et egnet svar overfor zen-mesteren i en privattime. Hvis studenten har klart å løse utfordringen, blir det ofte gitt et nytt koan som vedkommende kan meditere over.

Kilde: FightingArts.com - The Lighter Side - The Zen Koan

JudoMania Online

I følge en gammel buddhistisk anekdote spurte en gang for lenge siden en ung munk en zen buddhist-mester følgende spørsmål: «Hvor finner jeg den aller beste dojoen for å lære veien?» Mesteren var i et slett lune den dagen og svarte bryskt: «Nichijo, kore dojo!»

«Livet er en dojo!» Med andre ord kan man ikke bli en god munk dersom man begrenser seg til å være ydmyk og opptre som en skikkelig buddhist kun i en dojo. Nei, en ekte munk forsøker alltid å oppføre seg i pakt med begrepet mushin.

Nybegynnere i en judo-dojo blir ofte svært opptatt av det eksotiske med judotreningen – og det er absolutt forståelig. Judo er hard fysisk trening, streng disiplin og tidkrevende arbeid. I tillegg er omgivelsene uvante, særlig for oss som er født med ski på bena. Men det er også slik at det sterke fokuset man må ha på selve treningen i en dojo kan virke forfriskende, og noen ser på judotreningene som et pusterom i en hektisk og stressende hverdag.

For mange stanser det der. Man drar på trening, og på judomatta er man en judoka, men i det øyeblikk man forlater dojoen glemmer man at judo kan være noe mer enn kast og kontrollteknikker. Det er ikke noe galt med det; å prefeksjonere seg judoteknisk er svært fornuftig.

Men vår venn munken (og selveste Jigoro Kano) mente at budo (og judo) kan være noe som påvirker oss i hverdagen også. Akkurat som samfunnet skal være der for oss, skal vi være der for samfunnet. (Høres nesten litt politisk ut…)

En sensei på Takeuchu Ryu i Japan sa en gang at det viktigste i budo var: «Ningen no kankei. Kazoku no kankei.» Det betyr «Mellommenneskelige bånd. Familiebånd.» «Uten dette forklarte han vil livet ditt bli vanskelig, og du vil slite med å bli en bedre budoka,» forklarte han videre. «Det er dette som har gjort at Takeuchu Ryu har overlevd i mer enn 400 år,» avsluttet han.

Hvordan er det med dere? Lar dere judo påvirke hverdagen deres? Jeg jobber som lærer, og bruker ofte prinsippet «Minimal innsats. Maksimalt utbytte.»

Kilde: Nichijo, Kore Dojo: Daily Life, This is Your Dojo

JudoMania Online

Kyuzo Mifune er ingen hvem som helst innen judo. Han regnes av mange som tidenes beste tekniker. I judoens barndom ble han rett og slett regnet som den aller beste judoka i verden. Det sier kanskje litt når han av mange omtales som «God of Judo».

Boken «Canon of judo» kom ut i 1960. Da hadde Mifune hatt 10. dan i judo i 10 år. I 2004 kom boken i revidert utgave. Her forklarer den legendariske judoutøveren sitt syn på judo. Det følgende er utdrag fra boken. (Legg merke til at mine oversettelser selvsagt er farget av mine egen forståelse av judo.)

Fem grunnleggende verdier

Det er unødvendig å minne om at judo er en aktivitet som består av høyt spesialiserte teknikker. Å beherske disse er nødvendig, men uten en bevissthet bak gjennomføringen av teknikkene blir judoen ikke komplett.

Prinsipp 1: Kun en fleksibel kropp og en fleksibel tankemåte kan overvinne styrke og stivhet.
Å være fleksibel betyr på ingen måte at man viser svakhet. I stedet er uttrykk som «tilpasningsdyktig» og «åpenhjertig» nærmere den virkelige forståelsen av judo. For å kunne utøve judo på ordentlig, må man kunne tilpasse seg den verden man faktisk opplever på kroppen hver eneste dag – både på matta og utenfor dojoen.

Prinsipp 2: Ha den mest dynamiske energien i den verste situasjonen.
Judo utstyrer deg med evnen til å kunne opptre dynamisk og fleksibelt uten å bli fanget av noe som helst. I farlige situasjoner vil du ha et mangfold av teknikker og bevegelser som kan hjelpe deg. Farefulle situasjoner oppstår som oftest uventet, og judo vil på grunn av sin egenart gi deg evnen til en sikker opptreden uansett.

I selv de vanskeligste situasjoner, vil du i løpet av et brøkdels sekund kunne tolke din motstanders svakheter. På den måten vil du kunne overmanne en angriper raskt og effektivt.

Prinsipp 3: Å være uoppmerksom er det samme som å mangle forståelse for judoens prinsipper.
Kodokan judos mest grunnleggende læresetning sier at du skal bruke din energi og styrke på den mest mulig effektive måte. Derfor må du være oppriktig, ærlig og målrettet i alt du foretar deg.

Det er ikke enkelt å snu en ufordelaktig situasjon til fordel for deg selv. For å klare det, må du være ekstremt oppmerksom til enhver tid.

Tilpass deg dine omgivelser. Ikke forsøk å gjennomføre en teknikk hvis premissene har endret seg. La tankene flyte fritt. Tilpasning, tilpasning, tilpasning.

Prinsipp 4: Ikke hold på en tanke; la tankene flyte.
Konkurranser gir deg en mulighet til å vise din forståelse for grunnleggende prinsipper i judo. I shiai kan du rett og slett teste dine ferdigheter i kontrollerte omgivelser uten å måtte frykte for liv og helse.

Ikke la deg påvirke av noe som helst når du utfører din teknikk. Hvis du begynner å tenke på fordeler, ulemper, omgivelser, din motstander, treneren din når du skal utføre en teknikk, vil du høyst sannsynlig ikke lykkes. Du må rett og slett gjøre teknikken – uten dikkedarier…

Hvis du tenker på for mange faktorer når du skal utføre en teknikk, vil du nesten garantert miste motet. Du vil sannsynligvis vise motstanderen din hva du tenker å gjøre, og vedkommende vil kunne gjøre motstand.

Prinsipp 5: Ikke ta lett på trivielle saker. Vær inderlig og absolutt til stede i alt du gjør.
Teknikker er de reneste handlinger du kan gjøre i judo, og de er derfor den beste måten du kan uttrykke deg på som judoka. Det er ikke lett å forstå en teknikk; den beste måten å lære teknikker på er ved å være ærlig i alt du gjør.

På overflaten kan judo virke banalt. To utøvere måler styrke og tekniske ferdigheter mot hverandre i kamp. Men i tillegg er en judokamp en situasjon der mental og fysisk styrke forenes på en enestående måte.

JudoMania Online

Shu ha ri betyr «etterlign, adskill, splitt». På de eldste kampformskolene i Japan, kunne ikke studenter med lavere grad enn 1. dan stille noen spørsmål om teknikker og treningsmetoder. Man forventet at de etterlignet teknikkene som ble vist så godt de kunne. Grunnen til denne ordningen var at kuy-graderte studenter kun lærte de grunnleggende teknikkene, og her var det ikke rom for diskusjoner om detaljer.

Etter at studenten hadde oppnådd shodan eller nidan regnet man vedkommende for å være oku iri. Det vil si at de var «(klare for) innsikt i mysteriet». Nå var eleven klar for de mer spesielle teknikkene som kjennetegnet den aktuelle skolen. Utøveren ville nå lære teknikk. taktikk, strategi og så videre.

Fortsatt var det slik at de måtte gjøre alt som sto i deres makt, for å etterligne mesterens teknikker. Hvis de ikke klarte dette, kunne de bli bedt om å forlate skolen. Etterhvert som kunnskapen økte godtok man enkelte spørsmål. På denne måten kunne utøver og mester snakke sammen fra et mer likeverdig utgangspunkt.

Denne metoden var viktig for å bevare en krigskunsts egenart. Dersom man begynte å eksperimentere for tidlig, kunne man gå glipp av de aller mest sentrale elementene som preget hver enkelt kampform.

Når studentene oppnådde yodan eller godan, fikk de anledning til å lære alle teknikkene. Dermed ble det lettere å se det totale bildet – hvordan hver teknikk henger sammen med en annen. Dessuten kunne man nå lære ulike kata og hemmelige teknikker. I tillegg fikk de nå større anledning til å eksperimentere, for å skille favorittøvelsene fra resten av øvelsene, eller å utforske egen varianter.

Etterhvert fant hver student sin egen vei. Ved hjelp av mesterens retningslinjer fant de ut om det de hadde kommet fram til var i pakt med de grunnleggende regler og prinsipper i kampformen. Dette medførte at de lærte hvorfor enkelte teknikker ikke kunne fjernes, og hvordan hvert element er en del av helheten.

Når de hadde nådd dette nivået var de kommet så langt at de kunne utføre teknikker uten å tenke på om den var riktig eller gal. Studenten ble en del av krigskunsten, og det studentene gjorde var også en del av kampformen. Dette stadiet kalles splittelse. Utøveren var nå fri, bundet kun til sin egen kunnskap og følelse om hva som var god og dårlig kunst.

JudoMania Online

For svært mange er judo først og fremst en sport på linje med sykling eller fotball. Man trener, konkurrerer, spiser riktig og så videre. Victor Anderson har trent judo siden 1960-tallet. Han er opptatt av judo som en selvforsvars- og kampform. Denne artikkelen tar for seg fire ulike tilnærmingsformer til judo. Som vanlig er teksten både oversatt, redigert og fortolket av meg.

Judo er en metode for å kunne bruke både fysisk og åndelig styrke mest effektivt. Ved å trene på angrep og forsvar, forbedrer du kropp og sjel, og på denne måten blir den spirituelle bestanddelen av judo en del av din eksistens. Du vil slik kunne perfeksjonere deg og bidra til utviklingen av en bedre verden. Dette er målet med judo. (Jigoro Kano)

I dette sitatet fra en bok skrevet av Kudo om Jigoro Kano nevnes ikke sport som en sentral del av judo. I Kanos egen bok blir sport like vel nevnt i tilknytning til det å utvikle karakterstyrke. Her tar blant annet Kano for seg bruk av kata som en treningsform.

De to bærende prinsippene og ideene i judo er «maksimal effektivitet» og «gjensidig velferd og respekt». Judo er en kunstform som involverer følgende elementer:

1. trening
2. sport
3. selvforsvar

Alle disse områdene overlapper hverandre.

Trening av kropp og sjel vil påvirke hvordan du gjør det både sportslig og i en eventuell selvforsvarssituasjon. Forholdet mellom sport og selvforsvar er kanskje ikke like påfallende, men dette har selvsagt med at øvelse gjør mester å gjøre. Sportsdelen av judo gir utøvere anledning til å øve på kampsituasjoner i kontrollerte former.

Judo som sport har mange fordeler når det gjelder å forberede utøvere på en eventuell reell kampsituasjon. Selv om mange farlige teknikker er ulovlige å utføre i shiai, byr judo like vel på mange tøffe tak. Man lærer seg etter hvert å tåle en viss mengde ubehag uten at man blir satt ut av spill. Dette er nyttig å ha med seg i selvforsvarssammenheng.

Hvis judo kun dreide seg om trening, sport og selvforsvar, ville ikke kampformen skilt seg særlig ut i forhold til andre retninger. Det som gjør judo til noe unikt er det filosofiske grunnlaget. Judo er først og fremst et system for utdanning.

Prinsippene om «maksimal effektivitet» og «gjensidig velferd og respekt» er helt sentrale i all judo. Disse to ideene gjør at judoutøvere er i stand til å bruke styrken sin mest mulig effektivt, og på den måten kan en judoka for eksempel utføre kastteknikker på utøvere som i utgangspunktet er sterkere. Judo handler ikke om styrke, men om korrekt bruk av styrke.

Gjensidig velferd og respekt kan kanskje høres litt svulstig ut, men dette er av helt avgjørende betydning for å kunne trene judo på en effektiv måte. Her er såkalt reigi viktig. Judoaktiviteter begynner og slutter med at utøverne hilser ved å bukke mot hverandre. Dette er et utrykk for gjensidig respekt og takknemlighet. I tillegg blir så å si alle judoka i alle judoklubber opplært til at hvis andre blir bedre blir også du bedre. Derfor er det ikke uvanlig å se at utøvere som har kjempet mot hverandre i en konkurranse gir hverandre tips og gode råd etterpå.

JudoMania Online