Hva er en diktsamling som kom ut allerede i 1991, men det er først i år at diktene har blitt oversatt og gjendiktet av min gode venn Jarne Byhre og Henning Kramer Dahl.

Boken inneholder omtrent 80 korte dikt som kan leses på mange måter. Diktene virker som en blanding av anekdoter, underfundigheter, aforismer og haiku.

Hva inneholder også forklarende noter til de fleste diktene. Dette synes jeg åpner for en større forståelse av diktene – i alle fall for meg som ikke er zen-buddhist.

Man kan kanskje mene at slike forklarende tillegg begrenser den åpne og fordomsfrie forståelsen og tolkningen av diktene, men dette tror jeg de aller fleste lesere klarer å forholde seg greit til dette.

En fornuftig måte å lese boken på er kanskje slik jeg gjorde:

• Først leser man fritt, blar litt fram og tilbake, lar seg begeistre og underholde.
• Deretter leser man det informative etterordet der Jarne Byhre gjør greie for hovedtrekk i livet til Ko Un.
• Til slutt leser man de forklarende notene, og blar seg tilbake til de aktuelle diktene der man finner det nødvendig.

Og om du finner denne beskrivelsen unødvendig eller overflødig, kan jeg vise til et av diktene i Hva:

MÅNEN
Se på månen, sier du?
Glemme fingeren som peker på den, sier du?
Din stabeis!

Månen og fingeren, glem dem begge eller la være

Hva kan anbefales alle som er interessert i buddhistisk tankegang, og etter min mening passer boka også bra for alle som driver med kampformer fra Asia.

Forfatter: Ko Un
Forlag: Solum
Sider: 107
ISBN: 978-82-560-1504-7

Kjøp den her.

I klassisk kinesisk zen-buddhisme var en munk blitt berømt skriftlærd. Læreren hans sa at han nå var klar til å forlate klosteret ettersom han nå behersket og hadde oversikt over den rette lære. Men før han fikk reise fikk han med seg et koan på veien. Det lød slik:

Hvordan var ditt sanne ansikt før moren og faren din var født?

Frustret over å bli tildelt et slikt koan forlot munken klosteret i all hast, men gåten forfulgte ham på hele hans ferd.

Elleve år senere var han ute på gårdsplassen der han bodde for å feie bort sand og småstein. Plutselig sendte kosten hans en stein bortover i lufta slik at den traff bambusgjerdet noen meter unna. «Klakk!» sa det. Da gikk det opp for ham. Han snudde seg i retning av sitt gamle kloster og bukket ærbødig i den retningen.

Denne historien ble fortalt til flere ivrige studenter på et møte. Etter møtet skulle en av disse et ærend som førte ham forbi boligen til en annen student som også kjente til historien. Studenten som skulle et ærend så at den andre studenten frenetisk holdt på å koste gårdsplassen utenfor boligen sin. Han tenkte ikke noe spesielt over det.

Et par timer senere var studenten på vei hjem igjen etter å ha fullført sitt ærend. Den andre studenten holdt fortsatt på med å koste gårdplassen intenst og konsentrert. Den kosteglade studenten hadde samlet en hel haug med små og større stein som han kostet målrettet mot et bambusgjerde. Noen ganger hørte han et lite «klakk» og andre ganger et høyt «klakk».

Hver gang han traff veggen med et «klakk», stanset han og lyttet forventningsfylt. Etter en liten stund sa den andre studenten: «Jeg vet ikke om det kommer til å fungere for deg hvis du ikke har den rette kosten.»

Kilder: Trevor Leggett - Clack! og Flickr

Det er ikke uvanlig at folk som øver seg i zen buddhisme og meditasjon blir konfrontert med såkalte koan (kinesisk: gongan). Dette er korte historier om mestrene og deres samspill og samtaler med deres elever. Koan-uttrykk har gjort mange folk i Vesten nysgjerrige på zen fordi mange av dem framstilles som umulige gåter. Et av de mest vanlige utsagnene er: «Hva er lyden av en hånd som klapper?»

Hensikten med slik uttrykk var å oppdage ens eget iboende sinn fordi den logiske og konvensjonelle tenkningen ikke kan gi svar på gåtene.

Det finnes flere hundre slike koan-utsagn, og tanken er at studenten skal demonstrere et egnet svar overfor zen-mesteren i en privattime. Hvis studenten har klart å løse utfordringen, blir det ofte gitt et nytt koan som vedkommende kan meditere over.

Her finner du eksempler på slike anekdoter og korte historier: Zen koans

Kilde: FightingArts.com - The Lighter Side - The Zen Koan

I årene mellom 629 og 645 etter vår tidsregning tar Hsuan Tsang med seg 600 tekster kalt Yogacara (helhetsøvelser) fra Nord-India til Kina via Katmandu. Disse tekstene la vekt på at folk skulle se på verden slik de trodde den var. ikke slik den faktisk var. De mente også at logikk var meningsløst, at synder og godhet var meningsløst, og at tro og arbeid var meningsløst. I stedet skulle man finne meningen med alt i sitt eget hjerte. Utviklingen av denne trosretningen er viktig for utviklingen av flere kampformer fordi denne filosofien dannet mye av grunnlaget for Zen-buddhismen i Kina, Korea og Japan.

I år 788 ble Shankara opplyst i henhold til buddhistisk tro. Shankara er ikke så kjent i den vestlige verden, men han er en av de mest innflytelsesrike filosofene i India. Hans teori gikk i korte trekk ut på at man kunne unnslippe skjebnen ved å tømme tankene fullstendig for illusjoner (sunya). Dette hadde stor innvirkning på hvordan zen-buddhismen kom til å bli.

I år 1089 ble såkalte koan blir introdusert i zen-buddhismen. Koan betyr «vanlige eksempler», og disse eksemplene består gjerne av gåter eller paradokser som skal hjelp folk til opplysning. Et av de mest kjente eksemplene på slike koan er: «What is the sound of one hand clapping?»

Da kinesisk og indisk tankegang møttes for omtrent 2000 år siden startet to parallelle utviklingslinjer. På den ene siden førte buddhistiske sutra til at kinesiske tenkere tolket den indiske buddhismen i lys av sin egen filosofi. På den andre siden svarte pragmatiske kinesere med å utvikle en åndelig retning som de kalte ch’an (vanligvis oversatt med «meditasjon»). Ch’an ble adoptert av japanerne for om lag 800 år siden, og har siden den tid fått navnet zen. Og på 1200-tallet ble soto zen innført av korenaske musker til Japan. Dette gjorde at sittende meditasjon ble populært.

Zen framstår som en unik blanding av ideer og filosofier fra tre ulike kulturer: et japansk levesett, indisk mystisisme og kinesisk naturlighet, pragmatisme og spontanitet.

Zen er egentlig en rendyrket form for buddhisme fordi målet er det samme som Buddha hadde: opplysning. I zen-buddhismen kalles en slik opplysning satori. Opplevelsen som ofte kalles opplysning er kjernen i de fleste trosretningene fra det fjerne Østen. Det som gjør zen unikt er at man kun fokuserer på denne opplevelsen uten å fortolke den videre. All annen doktrine blir sett på som tilleggsaspekter ved buddhismen.

Opplevelsen av zen regnes for å tilsvare opplevelsen av satori. Siden dette griper alle slags tanker, er man ikke interessert i gjøre dette abstrakt eller til et mer komplisert konsept. Zen har derfor ingen doktrine eller filosofi, ingen spesielle bud eller dogmer, man legger vekt på at slike fritak fra all slags konkrete former for læresetninger gjør denne trosretningen åndelig på en reell måte.

Zen er i større grad enn noen annen mystisk retning fra Østen opptatt av at ord ikke kan uttrykke den ultimate sannhet. Denne overbevisningen er stammer sannsynligvis fra taoismen. I taoismen er det et ordtak som er omtrent slik: «Hvis noen spør om hv taoisme er og en annen svarer, vet ingen av dem hva taoismen egentlig er.» Like vel kan opplevelsen av zen sendes videre fra en lærer til en student. Man legger ikke vekt på skriftlig overføring, men derimot på en form for direkte påpekning av hva zen er. Dette er en typisk japansk holdning. Man utgir noe for å være fakta uten noen særlig form for begrunnelse og kommentar. Så å si all zen-litteratur forsøker å fjerne seg fra det abstrakte, og man gir i stedet helt dagligdagse og konkrete holdepunkter for studentene.

Opplysning i zen betyr ikke at man fjerner seg fra det jordiske, snarere tvert i mot. Zen krever en aktiv deltakelse i dagliglivet. Dette synspunktet ble godt likt av kineserne som la stor vekt på praktisk produktivitet. De kinesiske mesterne mente at ch’an (zen) var erfaringer man gjorde seg i hverdagen.

Perfeksjoneringen innenfor zen går kort fortalt ut på å leve sitt eget liv naturlig og spontant. Po Chang definerte zen slik: «Når du er sulten, spis, når du er trøtt, sov.» Dette høres kanskje enkelt ut, men zen-buddhistene er ute etter naturlighet i sin reneste form. Et kjent zen-ordtak sier:

Før du studerer zen, er fjell fjell og elver er elver; mens du studerer zen, er ikke fjell fjell og elver er ikke elver; når du er opplyst er fjell igjen fjell og elver er igjen elver.

Det er to hovedretninger av zen i Japan i dag. Forskjellen ligger både i metodikk og innhold. Rinzai-retningen bruker såkalte koan og samtaler der studenten forsøker å forklare en mester betydningen av disse. I tillegg benytter man dyp konsentrasjon kombinert med klapp og høye rop slik at konsentrasjonen skal bli vanskeligere. Det andre retningen kalles Soto, og her benytter man ikke «sjokkterapi». I stedet mener man at studenten gradvis vil modnes.

Begge retningene benytter zazen (sittende meditasjon) i stor grad – flere timer hver dag. Korrekt sittestilling og pusteteknikk er det første alle Rinzai-studentene lærer seg. Zen-buddhister sier ofte:

Man sitter stille, gjør ingenting. Våren kommer, og gresset gror av seg selv.

Fordi zen tar utgangspunkt i dagliglivet fikk retningen lett innpass i de daglige japanske gjøremål som kalligrafi, maling, dekorering, blomsterbinding, kampformer og så videre. Hver av disse aktivitetene ble omtalt som en form for «do» eller «tao» i Japan. Det vil si at de var skritt i retning av opplysning.