På begynnelsen av 1900-tallet, sannsynligvis i 1904, skrev Sumitomo Arima Judo: Japanese Physical Culture som kom på engelsk i 1906 og 1908. Den fullstendige engelske tittelen er Judo: Japanese Physical Culture: Being a Further Exposition of Jujitsu and Similar Arts. Den er svært vanskelig å få tak i.

Boken ble skrevet før det i det hele tatt var noe som het karate, aikido og kendo. Og bare dette gjør den til interessant lesestoff. Boken er på mange måter preget av tiden den ble skrevet i (selvsagt). Og forfatteren nøler ikke med å framheve judo som en kampform der målet er å legge en motstander i bakken eller å drepe(!) vedkommende…

Jigoro Kano skrev blant annet dette i forordet til boken:

…det har til denne dag ikke blitt skrevet noe om judo, ikke engang noe som omhandler det generelle, de eneste tekstene som har blitt publisert til nå er noen notater i forbindelse med mine leksjoner utgitt i «Kokushi»…

Sumitomo Arima var den tredje studenten på Kodokan, og han skal ha hatt 4. dan da han skrev Judo: Japanese Physical Culture. Boken har mange bilder, og den har et forord skrevet av Jigoro Kano. Den er tilegnet Hirose (6. dan) og Yuasa (4. dan) som begge døde under kamper mot russerne på Port Arthur.

For ordens skyld kan jeg nevne at Takeo Hirose er sannsynligvis den samme Hirose som ble gjort narr av på grunn av hans kortvoksthet på en fest på den japanske ambassaden i St. Petersburg. Takeo Hirose ble rasende og utfordret de største mennene russerne klarte å frambringe. De stakkars russerne ble enkelt slått ved hjelp av jujutsu.

Judo: Japanese Physical Culture inneholder, i tillegg til et historisk tilbakeblikk på utviklingen av jujutsu og kampreglene på Kodokan, blant annet en historie som ofte fortelles for å vise hvor dyktig Jigoro Kano var i judo:

Professor Kano var på vei hjem fra Europa i 1891. En dag dreide samtalen på dampskipet seg om temaet fysisk styrke, og Kano bafant seg plutselig i en situasjon der han måtte måle styrken sin mot en storvokst russisk mann. Jigoro Kano var 31 år og i god fysisk form, men på grunn av den store forskjellen i størrelse mellom de to mennene var folk bekymret for utfallet. De fryktet at Jigoro Kano ville bli skadet. Den russiske mannen benyttet seg av dytting som sin primære taktikk, og dete passet Jigoro Kano godt. Kano ventet på det rette øyeblikk før han kastet russeren ved hjelp av koshi nage. I tillegg til å kaste mannen tok Jigoro Kano seg bryet med å beskytte hodet hans i det han landet på dekk. Folk som var vitne til dette opptrinnet var overveldet. De kunne ikke forstå hvordan en såpass liten mann kunne kaste en så storvokst mann over ende. Og ikke nok med det: Kano hadde holdt hodet til motstanderen slik at vedkommende ikke skadet seg. Kanos dyktighet oversteg den menneskelige forstand mente tilskuerne.

I Judo: Japanese Physical Culture finner man de første nedskrevne kampreglene fra Kodokan. Kapittelet heter Kamp i dojoen, og det starter med noen generelle råd om at både trening og konkurranse i dojoen bør være preget av effektiv judo – og ikke et ønske om på vinne. Alt man trenger å gjøre er å respondere i forhold til motstanderens bevegelser. Denne innstillingen er ikke lett å oppnå, skriver Sumitomo Arima. Deretter listes det opp 13 regler som skal hjelpe utøvere med å oppnå en slik innstilling til konkurranse:

1. Randori-konkurranser på Kodokan avgjøres ved bruk av nage waza eller katame waza.
2. Nage waza betyr tachi waza og sutemi waza. Katame waza betyr shime waza, osae waza og kansetsu waza. Mellom utøvere av lavere grad (under shodan) skal ikke kansetsu waza tillegges avgjørende betydning.
3. Utøverne går to kamper. Dersom hver av utøverne seirer en gang hver, så skal en tredje og avgjørende kamp finne sted.
4. Hvis kampen ikke avgjøres etter en viss tid, skal dommeren dømme «hikiwake» (uavgjort). Dette gjelder også i en eventuell kamp nummer tre.
5. Når en av utøverne vinner skal dommeren rope «ippon» (en seier). Hvis samme person vinner en gang til, skal dommeren rope «nihon» (to seirer), og kampen skal stoppes. Hvis den andre vinner kamp nummer to skal dommeren på nytt rope «ippon», og kampen fortsetter med runde nummer tre. I tredje runde kan begge utøveren oppnå «nihon».
6. I tilfeller der nage waza ikke er utført så godt at dommeren kan dømme «ippon», eller katame waza ikke har medført «ippon» slik at den ene utøveren har unngått å tape, så skal dommeren dømme «waza ari» (teknikken er utført). Og hvis det samme skjer igjen, skal dommeren dømme «waza ari awasete ippon» (tilsammen en seier). Slik kan man utrope en av utøverne til vinner dersom vedkommende har utført to eller flere mangelfulle teknikker. Hvis slike teknikker oppstår på begge sider, må dommeren veie disse nøye mot hverandre. Denne regelen gjelder både nage waza og katame waza. En perfekt utført teknikk vil uansett kvaliteten på de tidligere utførte teknikker avgjøre kampen.
7. En perfekt seier i nage waza må ha følgende kvaliteter:
   1. Fallet må ikke skje som følge av et uhell eller med ukes hjelp, men det skal være resultatet av en perfekt teknikk eller en kontrering av en slik teknikk.
   2. Motstanderen må falle med ansiktet vendt oppover, men denne regelen kan ikke gjøres gjeldende for alle teknikker.
   3. Fallet må være rent og bestemt. 
8. Hvis en utøver som har blitt utsatt for en nage waza frigjør seg selv før vedkommende faller på bakken, skal ikke dette regnes som tap.
9. Uansett hvor raskt en utøver gjenvinner sin balanse og posisjon etter å ha blitt kaset på bakken, så er vedkommende overvunnet.
10. Hvis en utøver som har blitt kastet med en perfekt nage waza nekter å slippe taket i sin motstander, men i stedet klamrer seg fast til vedkommende som har utført teknikken (noe som ofte skjer), skal dommeren avgjøre utfallet uavhengig av regel nummer 7.
11. I katame waza avgjøres kampen dersom en av utøverne signaliserer tap ved å slå i matta eller på motstanderen med hånden eller foten mer enn to ganger, eller ved å si «mairi» (jeg er overvunnet). Seier i katame waza skjer dersom den ene av utøverne klarer å holde den andre slik at han er ute av stand til å bevege seg i en viss periode (som avgjøres av dommeren). Denne avgjørelsen kan fattes uten at en av utøverne har klappet av mer enn to ganger eller sagt «mairi». I shime waza og kansetsu waza kan også dommeren avgjøre utfallet uten at taperen har signalisert av han gir seg.
12. Det er å anbefale at judoutøvere opp til shodan (første grad) bør dele inn judotreningen slik at 70-80 % av tiden benyttes til nage waza og 20-30 % av tiden brukes til katame waza. De som har en høyere grad enn shodan bør bruke 60-70 % av tiden på nage waza og 30-40 % av tiden på katame waza. Hvis en dommer oppdager at en av utøverne forsøker å unngå enten nage waza eller katame waza, kan dommeren i slike tilfeller avgjøre kampen på en hvilken som helst måte vedkommende måtte finne hensiktsmessig.
13. Selv utøvere med høyere grad en shodan kan ikke utføre kansetsu waza på finger-og håndledd i en randorikonkurranse.

Reglene over er interessante på mange måter. Jeg har sansen for at kamplederen kan reagere dersom en av utøverne tydelig unngår nage waza eller katame waza. Det hadde vært interessant å se dagens dommere gjøre noe lignende i konkurranser. Det er også artig at det anbefales en fordeling av treningstiden mellom nage waza og katame waza – uten at dette begrunnes i det hele tatt. Slik er det bare! Fint at de også har en «best av tre»-tilnærming til kampene. Jeg har en fornemmelse av at dette førte til en ganske stor grad av spenning, og man hadde muligheten til revansje selv om motstanderen fikk en tidlig ippon.

Judo: Japanese Physical Culture inneholder også mye annet spennende som man kan finne ved å gjøre noen enkle søk på nettet. Jeg synes det er interessant å lese om judo i tekster fra en helt annen tid. Det kan være lærerikt å se hvor mye som har endret seg. Hvis du vil se noen interessante judobilder fra denne tidsperioden, kan du prøve denne siden: Yoshiaki Yamashita Photograph Album (1904)

Kilde: Who was Arima Sumitomo, Contest at the dojo

JudoMania Online

Zero One Max arrangerte i april 2007 en profesjonell wrestling-konkurranse i Yasukuni-tempelet i Tokyo. Dette er et tempel tilegnet de som har dødd i krig for Japan i løpet av det 19. århundre. Tempelet sto ferdig i 1869. Blant de 2,5 millioner som ligger her finnes det 14 som er dømt for krigsforbrytelser. Dette gjør at Yasukuni tempelet er et kontroversielt sted.

Zero One Max kalte arrangementet for Yamato Kamisu Strength Festival, og hensikten var etter sigende å gjøre wrestling like populært som i gode gamle dager. Tempelet er ofte arena for sumokamper, men til dette arrangementet ble det installert en spesiell brytering med plass til 2000 tilskuere rundt.

Ikke nok med at det er stilig med wrestling i et tempel; området utenfor tempelet inneholder mange flotte kirsebærtrær, og turneringen fant sted samtidig med blomstringen. Det er heller ikke uvanlig å arrangere konkurranser i, eller i nærheten av, Shinto-templer. Sumo, fekting, roing, hanekamper og tautrekking er bare eksempler på turneringer og konkurranser som finner sted ved slike templer. Den religiøse baktanken er at gudene vil hjelpe den som har fortjent det mest.

I gamle dager

Det ble arrangert brytekonkurranser i Yasukuni tempelet i gamle dager også. I 1961 så mer enn 15000 tilskuere legende Rikidozan vinne over andre storheter her.

Den aller mest kjente turneringen som fant sted skjedde i 1921. Da vant den amerikanske brytekongen Ad Sentel over flere dyktige judoutøvere fra Kodokan. Han slo blant andre Reijiro Nagata.

Allerede 7 år tidligere hadde Sentel vunnet over kjente judoka. Da vant han over den selvutnevnte «japanske judomesteren» Tokugoro Ito. Etter dette kalte Sentel seg selv for verdensmester i judo. Kodokan var pinlig berørt på grunn av dette, og de ønsket virkelig å vinne turneringen i 1921. Det klarte de altså ikke.

Sentels seier over utøverne fra Kodokan bidro til å gjøre amerikansk bryting populært i Japan også.

Kilde: Are you ready to rumble?, Yasukuni Shrine

JudoMania Online

E. J. Harrison ga ut boken «The Fighting Spirit of Japan» i 1913. En anekdote omhandler to av tidenes mest legendariske judoutøvere – Sakujiro Yokoyama (i svart til venstre på bildet) og Kyuzo Mifune (i svart til høyre på bildet).

Handlingen i anekdoten fant sted i 1909, og på denne tiden var Yokoyama den høyest graderte judoutøveren i verden med 7. dan. Han ble gjerne omtalt som den beste eksponenten for hva judo hadde å by på. Yokoyama var leder av Kodokan på denne tiden. Yokoyamas venn og trenerkollega er selveste Kyuzo Mifune som fikk tilnavnet judoguden. Han skal ha vært den beste judoteknikeren gjennom alle tider.

Yokoyama forteller

Jeg husker at vi en gang i januar 1909 besøkte en viss restaurant. Kyuzo Mifune, som hadde 5. dan på Kodokan, var sammen med meg. I et hjørne av restauranten så vi en gruppe på 13 unge menn som satt og drakk sake. I rommet ved siden av satt det et par med eldre gjester og spiste mat.

Gruppen på 13 unge menn stakk stadig hodene sammen, hvisket og kastet raske blikk i vår retning. Jeg la ikke spesielt merke til noe mer. Ikke tenkte jeg at de hadde skumle hensikter heller, så Mifune og jeg satt og slappet av, småpratet og koste oss med god drikke.

Det var nå det skjedde. En av de 13 unge mennene reiste seg, kom helt bort til oss, plukket rolig opp ytterjakken og hatten min, og forsøkte å gå sin vei med tyvgodset. Selvsagt forsøkte jeg å snakke tyven til rette, og jeg ba han om å gi tilbake det han hadde tatt.

Tyven var ikke interessert i dette, og han insistrerte på at frakken og hatten var det han som eide. Dette førte til et opphisset ordskifte der situasjonen ganske raskt eskalerte og der tyven stadig oppførte seg mer og mer truende. I tillegg hadde et halvt dusin av kameratene hans kommet for å støtte ham.

Siden det ikke var noe annet å gjøre, valgte Mifune å bli med i det som videre skjedde. Han forsøkte å unngå bruk av unødvendig vold, men løpet av mindre enn et minutt hadde han lagt alle i bakken ved hjelp av noen kjappe slag. (Sannsynligvis med kanten av hånden mot siden av halsen/nakken forteller noen kilder.)

Dette førte til at resten av gjengen også fløy på oss, men jeg slo dem ned en etter en. I løpet av mindre enn tre minutter var hele opptrinnet over. Etter hvert som de gjenvant bevisstheten var de ikke sene om å stikke av. Vi lot dem dra, men anholdt en av dem og tvang ham til å tilstå.

Han forklarte at de var blitt enige om å presse oss for penger ved å true oss. De hadde latt seg lure av de fine klærne våre, og de hadde tenkt at vi ville være ett enkelt bytte. Vi lot også den siste få gå i stedet for å ta vedkommende med til politiet. Vi vurderte det slik at de hadde fått sin straff.

De eldre paret som hadde vært tilskuere til hele opptrinnet sa at de nettopp hadde vært vitne til en praktisk demonstrasjon av jujutsu (judo) for første gang, og de sa at de var imponert over hvor effektivt dette kunne være i situasjoner med så dårlige odds.

JudoMania Online

Det er skrevet mange bøker og avhandlinger om judoens historie. Her har jeg forsøkt å gjengi et lite sammendrag av de aller viktigste trekkene. IJF skriver på sine nettsider at judoens historie kan deles inn i to hoveddeler:

Del 1:
Den første hoveddelen handler om perioden fra grunnleggingen av Kodokan i 1880 og fram til 1950-tallet. Denne perioden kan igjen deles inn i to:

For det første: Etableringen av judo i det japanske samfunnet – samtidig som jujutsu ble en del av mange vestlige lands utdanning av politi og militære styrker. Judo ble også populært blant mange lands elite som en form for fysisk fostring.

For det andre: I mellomkrigstida ble Jigoro Kanos idéer og metoder kjent i langt større skala. En moderne judo erstattet den gamle formen basert på enkeltteknikker brukt som selvforsvar.

Del 2:
Etter andre verdenskrig ble det mer system over konkurranser, organisasjoner og nasjonale forbund. På midten av 1950-tallet var judo etablert som en anerkjent internasjonal idrett. Denne utviklingen ble særlig ivaretatt av europeiske ledere som ville spre Jigoro Kanos tanker og filosofi. I 1964 ble judo introdusert som olympisk gren, og dette førte til en enorm oppmerksomhet omkring kampformen.

Kilde: IJF

JudoMania Online

Sarah Mayer er den første ikke-japanske kvinnen som fikk svart belte i judo. Hun startet å trene judo på Budokwai i London, England. Denne klubben ble grunnlagt av den legendarisk Gunji Koizumi 26. januar 1918. Mayer besøkte Japan på 1930-tallet, og der trente hun blant annet på Kodokan. Senere trente hun også judo på Kyoto Butokukai.

1. mars 1935 kunne man lese følgende overskrift i Japanese Times: «Utenlandsk kvinne vinner shodan pÃ¥ Butokukai». Sarah Mayer hadde blitt tildelt denne beltegraden noen dager tidligere, 27. februar 1935. Dermed ble hun den første kvinne som ikke var fra Japan med svart belte i judo.

Hun reiste tilbake til England samme år som hun mottok 1. dan, og i Burgh Heath startet hun sin egen klubb. Når hun ikke trente judo skrev hun artikler for blant annet teatret og for Evening Standard.

JudoMania Online

Kunisaburo Iizuka ble født 13. februar 1875. Han var den ledende judotreneren i Japan på 1930-tallet. Allerede 14 år gammel begynte han å trene jujutsu på Keio Gijuko. En av de han trente med hadde 2. dan fra Kodokan.

I 1890 forlot Iizuka Keio til fordel for en sjøskole i Tokyo. Det var ingen jujutsutrening på denne skolen, men en dag så han likevel en mann med en gi på seg. Han tok følge med mannen og havnet på Kodokan. Der søkte han om medlemsskap og ble tatt inn 23. november 1891.

Kunisaburo Iizuka var en ambisiøs ung mann. I hans første kamp mot en av de større utøverne, ble han selvsagt kastet i bakken flere ganger. Iizuka sa senere at han ble rasende, men også enormt motivert av dette.

På denne tiden startet treningene på Kodokan klokka 5 og sluttet klokka 7 slik at folk rakk jobben. Sakujiro Yokoyama var hovedtrener. Utøverne på Kodokan surret judogien rundt hodet(!) og dro på joggeturer. Dette så mistenkelig ut for byen politistyrker som ofte stanset utøverne for å spørre hva de drev med. Standardsvaret var at utendørs trening motvirket sykdommer som tuberkulose, at det var bra som mental trening.

Iizuka fikk 6. dan på Kodokan i 1905. Selv om han hadde aller mest lyst til å reise utenlands aksepterte han et jobbtilbud som judotrener på Keio universitetet i 1906. Iizuka var litt lavere enn gjennomsnittet av studentene, men var han svært atletisk bygd. De beste blant de unge utøverne hadde store problemer med å overvinne ham på treningene.

De fleste husker Iizuka som en mild person utenfor dojoen og en meget bestemt trener og leder i dojoen. Den følgende anekdoten kan være et eksempel på det:

Yoshio Sugino ble en gang beordret av de eldste klubbmedlemmene til Ã¥ dømme en kamp fordi det ikke var noen andre der som kunne gjøre det akkurat da. Iizuka hørte dette, og han ble rasende. «Det kommer absolutt ikke pÃ¥ tale! Du har ikke engang en hakama pÃ¥ deg i dag. Vi kan overhodet ikke tillate at noen uten hakama dømmer en kamp,» ropte han. Vanligvis var Iizuka en mild og snill mann, men i dojoen var han som en tiger. Selv nÃ¥ mange Ã¥r senere føler jeg stor respekt og takknemlighet for Ã¥ ha blitt trent av en slik mann.

23. desember 1937 mottok Kunisaburo Iizuka 9. dan, og ni år senere fikk han 10. dan, 4. mai 1946. Han døde 25. august 1958 i Tokyo.

Kilde: Journal of Combative Sport, juli 2002

JudoMania Online

Yukio Tani er en av de viktigste judoka i perioden omkring 1900. Han ble født i Japan i 1881. Både faren og farfaren hans var jujutsu-trenere, og allerede i 10 årsalderen begynte Yukio Tani å trene.

I september 1900 kom han og broren Yamamoto til London etter å ha blitt invitert dit av Edward W. Barton-Wright. Broren dro tilbake til Japan året etter, men Yukio ble i England resten av livet. Samme år som broren reiste grunnla Yukio British Society for Jiu-Jitsu sammen med William Bankier.

I 1901 like før Yamamoto reiste holdt de to brødrene og Barton-Wright en oppvisning for Japan Society i England. Yamamoto imponerte blant annet med en øvelse som flere kampformutøvere brukte på denne tiden:

Han lå på gulvet med hendene bundet, en stokk lå på tvers over halsen hans. Tre menn sto på hver side av stokken og holdt denne ned mot gulvet. To men sto på selve kroppen til Yamamoto, samtidig som to personer til holdt bena hans i ro. På et gitt signal skulle disse mennene presse Yamamoto ned, mens han skulle forsøke å komme seg løs. I løpet av 20 sekunder var han en fri mann. (Det kan være verdt å merke seg at Yamamoto sannsynligvis dro fra England fordi han ikke likte å bruke jujutsu som underholdning.)

Tani og Barton-Wright forsøkte å starte en skole med fokus på japanske kampformer, men prosjektet lykkes ikke. Mye tyder på at det var de høye treningsavgiftene som drepte interessen. Etter dette brøt Yukio Tani med Barton-Wright og satset på opptredener i såkalte «music halls» under ledelse av William Bankier.

Tani måtte nå vise seg i stand til å slåss mot hvem som helst uansett stil og størrelse. Han var bare 155 cm høy og veide 57 kg, så for mange virket dette som en enkel match. De fleste ble overrasket.

Det kan muligens virke overdrevet og usannsynlig at lille Tani skulle vinne alle sine kamper mot store slåsskjemper (ofte dobbelt så tunge). Men det kan være greit å vite at kampene ble utkjempet med jujutsu-regler, og man kan kanskje også minne seg selv på at de færreste i England kjente til teknikker som kansetsu waza og shime waza. Nedenfor ser du teksten på en typisk plakat fra denne tiden:

PARAGON THEATRE OF VARIETIES
MILE END ROAD E.
TO-NITE TO-NITE TO-NITE
Special Engagement of Apollo’s Wonderful Japanese Wrestler – YUKIO TANI

£100 to any man who can defeat him. Notwithstanding the physical disadvantages against heavier men (for Tani weighs 9 stone only), Apollo will pay any living man twenty guineas who Tani fails to defeat in fifteen minutes: Professional champion wrestlers specially invited. To induce amateurs to try their skill, Apollo will present a magnificent silver cup, value 40 guineas (supplied by Mappin Brothers) to the one who Tani fails to defeat. The amateur making the best show will receive a valuable gold medal. All entries must be received each evening before the contests.

Mange historier eksisterer om hvor uovervinnelige Yukio Tani var i sin samtid. Man kan sikkert argumentere både for og mot dette. Flere kilder fra omkring 1909 argumenterer heftig for at Yukio Tani ikke var spesielt dyktig.

Vi kan likevel kanskje si at de fleste historiene er troverdige blant annet fordi det finnes utøvere av samme kaliber i vår tid. Royce Gracie som er verdensberømt innen brasiliansk jujutsu, og som har vunnet flere av de første Ultimate Fighting Championship®, er ikke spesielt storvokst. Og akkurat som for Tani, favoriserte både reglene og ferdighetene til motstanderne jujutsu-utøverne på grunn av shime waza og kansetsu waza.

Det må også legges til at det ikke finnes en eneste kilde som hevder at Yukio Tani selv forsøkte å skryte på seg evner og ferdigheter han ikke hadde. Da Gunji Koizumi grunnla Budokwai (som mange regner som judoens vugge i England) i januar 1918, var Yukio Tani medlem nummer fjorten. Og to år senere dro både Koizumi og Tani til Kodokan der Yukio Tani fikk tildelt 2. dan av Jigoro Kano.

Det finnes flere kilder som slår fast at Yukio Tani var en vennlig person, men i dojoen var han streng. I tråd med datidens (og nåtidens) pedagogiske prinsipper trodde han på «learning på doing», og på ekte judovis kastet han utøverne slik at de kunne føle teknikkene på kroppen. Han likte særlig godt hane goshi og all form for ne waza. Alle forsøk på å skryte, forenkle eller unngå judoens tøffe realiteter ble bryskt slått ned på.

Yukio Tani ble hardt rammet av slag i 1936, og etter det var han ikke i stand til å trene mer. Han må ha blitt sønderknust tror mange av hans nærmeste, men han viste det aldri. Selv om han ikke kunne trene, møtte han opp og satt i en stol på mattekanten. Derfra diskuterte, kritiserte og oppmuntret han. 24. januar 1950 døde Yukio Tani.

JudoMania Online

Hidekazu Nagaoka ble ofte omtalt som «Kodokan no hana» som betyr Kodokans blomst. Han ble regnet for Ã¥ være det beste produktet av Jigoro Kanos treningsprinsipper. Nagaoka hadde meget god erfaring i jujutsu, og dette utnyttet han i sin helt unike form for judo. Akkurat som Kano hadde Nagaoka studert et system av jujutsu-teknikker pÃ¥ Kito Ryu. Hidekazu Nagaoka fikk fullt medlemsskap pÃ¥ Kodokan etter Ã¥ ha mestret systemet pÃ¥ Kito Ryu.

Nagaoka var spesielt dyktig til å utføre sutemi waza (offerkast). På grunn av hans lave tyngdepunkt var disse teknikkene velegnet for ham. I Japan fantes det på begynnelsen av hundreåret et uttrykk som viser hvilken respekt man hadde for Nagaokas offerteknikker:

Teknikken er sutemi, mannen er Nagaoka.

Bare 16 år gammel reiste Hidekazu Nagaoka hjemmefra, for å trene hos den etter hvert berømte Jigoro Kano. I 1893 ble han medlem på Kodokan, og han trente meget hardt. Nagaoka gjorde en enorm innsats som lærer for unge trenere, og i 1937 fikk han 10. dan. Nagaoka var en av tre utøvere som fikk 10. dan av Jigoro Kano.

JudoMania Online

Toshiro Daigo (10.dan)

Han har vært sjefstrener på Kodokan i mange år, og han var lagleder for den japanske OL-troppen i judo både i 1976 og i 1984. Toshiro Daigo har selvsagt vært internasjonal dommer i en årrekkke, og han vant All Japan Judo Tournament i 1951, 1952 og 1954.

Daigo har hatt 9. dan siden 1992, og nå er han altså blant den eksklusive gruppen judoka som har blitt tildelt 10. dan av Kodokan.

JudoMania Online

Yoshimi Osawa har vært internasjonal dommer i mange år. Han vant Fukuoka-turneringen i 1948.

Mange mener Osawa var en av de beste teknikerne i judo noensinne.

8. januar 2006 fikk han 10. dan av Kodokan.

JudoMania Online