I løpet av årene jeg har holdt på med disse sidene har jeg samlet en del sitater og anekdoter som kan være til ettertanke eller inspirasjon for judoutøvere og andre. På denne siden er de samlet slik at du kan lese alt på en gang. Hvis det blir litt voldsomt kan du som alltid lese et tilfeldig valgt sitat ytterst til høyre i alle artikler på JudoMania Online.

Har du et favoritt-sitat? Kom gjerne med det i kommetarfeltet nederst på denne siden.

[stray-all rows="80" noajax="true" fullpage="false"]

Det er ganske vanlig å sammenligne kampformer med elementer som ild og/eller vann. Judo og andre «myke» kampformer kan på mange måter sammenlignes med det våte element. En kjent amerikansk judotrener, Neil Ohlenkamp, sammenligner judo med vann på denne måten:

• Akkurat som i judo ne waza er vann det mest ydmyke av alle elementene. Vann søker alltid det laveste punktet, og der henter det sin styrke.
• Vann er mykt, og det følger minste motstands vei. Samtidig er vann livgivende.
• Vann kan være stille som en liten andedam eller frådende og stormfullt.
• Vann kan dele en stein i to når det fryser eller det kan slite den ned med en og en dråpe.
• Vann fungerer best i flytende form; judo er best når teknikkene følger hverandre på en flytende måte.

I klassisk kinesisk zen-buddhisme var en munk blitt berømt skriftlærd. Læreren hans sa at han nå var klar til å forlate klosteret ettersom han nå behersket og hadde oversikt over den rette lære. Men før han fikk reise fikk han med seg et koan på veien. Det lød slik:

Hvordan var ditt sanne ansikt før moren og faren din var født?

Frustret over å bli tildelt et slikt koan forlot munken klosteret i all hast, men gåten forfulgte ham på hele hans ferd.

Elleve år senere var han ute på gårdsplassen der han bodde for å feie bort sand og småstein. Plutselig sendte kosten hans en stein bortover i lufta slik at den traff bambusgjerdet noen meter unna. «Klakk!» sa det. Da gikk det opp for ham. Han snudde seg i retning av sitt gamle kloster og bukket ærbødig i den retningen.

Denne historien ble fortalt til flere ivrige studenter på et møte. Etter møtet skulle en av disse et ærend som førte ham forbi boligen til en annen student som også kjente til historien. Studenten som skulle et ærend så at den andre studenten frenetisk holdt på å koste gårdsplassen utenfor boligen sin. Han tenkte ikke noe spesielt over det.

Et par timer senere var studenten på vei hjem igjen etter å ha fullført sitt ærend. Den andre studenten holdt fortsatt på med å koste gårdplassen intenst og konsentrert. Den kosteglade studenten hadde samlet en hel haug med små og større stein som han kostet målrettet mot et bambusgjerde. Noen ganger hørte han et lite «klakk» og andre ganger et høyt «klakk».

Hver gang han traff veggen med et «klakk», stanset han og lyttet forventningsfylt. Etter en liten stund sa den andre studenten: «Jeg vet ikke om det kommer til å fungere for deg hvis du ikke har den rette kosten.»

Kilder: Trevor Leggett - Clack! og Flickr

Mange av de japanske sverdmesterne var også ekstremt dyktige i andre kunstformer. Sverdet var både et redskap som kunne gi og ta liv, og historien om Kojuro viser at kombinasjonen med andre kunstformer kunne være dødelig.

Kojuro var en ung sverdmester, og han var også en dyktig danser. Han kom fra en adelig familie, og en gang var han derfor på picnic med to jenter fra keiserboligen. Jentene hadde med seg to vakter som ikke var trent i våpenbruk.

Faren til en av jentene hadde avvist en som ønsket å gifte seg med henne. Kojuro visste at vedkommende ønsket hevn, men at han ikke ville klare å drepe faren til jenta. Det var derfor mulig at han i stedet ønsket å ta livet av den unge jenta.

Picnicen foregikk i verdige former, og de hadde det hyggelig alle sammen. Plutselig merker Kojuro en liten bevegelse i et kratt like i nærheten. Han tenkte med seg selv at det sannsynligvis måtte være to-tre samuraier som var blitt innleid for å ta livet av jenta. Hvis det var så mange som tre, kunne det bli vanskelig å beskytte henne.

Kojuro ba den ene jenta om å spille litt med den lille harpen, koto, hun hadde med seg. Han ville danse en rituell sverddans. Hun spilte, og han danset så bra som ingen hadde sett før. I løpet av danset så han tydelig at det satt tre menn i buskaset. De ventet bare på det rette øyeblikket for å slå til.

Kojuro nærmet seg buskene, og skrittene hans gikk saktere og mer bestemt. Han danset så rolig at det virker som om han skulle stanse. Plutselig trakk han sverdet og i to lynraske bevegelser kuttet han to av mennene i halsen. Den tredje mannen rakk bare så vidt å trekke sverdet sitt før han døde.

Kojuro tørket av sverdet sitt. Han danset seg tilbake til resten av følget som nesten ikke hadde rukket å legge merke til den dramatiske hendelsen fordi alt hadde foregått så fort. I ettertid var flere av dem som så hva som hendte enige om at det var den vakre dansen som hadde gjort det mulig for Kojuro å overraske overfallsmennne.

Kilde: Trevor Leggett - Beauty with a Purpose

Det er ikke uvanlig at folk som øver seg i zen buddhisme og meditasjon blir konfrontert med såkalte koan (kinesisk: gongan). Dette er korte historier om mestrene og deres samspill og samtaler med deres elever. Koan-uttrykk har gjort mange folk i Vesten nysgjerrige på zen fordi mange av dem framstilles som umulige gåter. Et av de mest vanlige utsagnene er: «Hva er lyden av en hånd som klapper?»

Hensikten med slik uttrykk var å oppdage ens eget iboende sinn fordi den logiske og konvensjonelle tenkningen ikke kan gi svar på gåtene.

Det finnes flere hundre slike koan-utsagn, og tanken er at studenten skal demonstrere et egnet svar overfor zen-mesteren i en privattime. Hvis studenten har klart å løse utfordringen, blir det ofte gitt et nytt koan som vedkommende kan meditere over.

Her finner du eksempler på slike anekdoter og korte historier: Zen koans

Kilde: FightingArts.com - The Lighter Side - The Zen Koan

Liv og lære i dojoen

«Livet er en dojo!» Med andre ord kan man ikke bli en god munk dersom man begrenser seg til å være ydmyk og opptre som en skikkelig buddhist kun i en dojo. Nei, en ekte munk forsøker alltid å oppføre seg i pakt med begrepet mushin.

Nybegynnere i en judo-dojo blir ofte svært opptatt av det eksotiske med judotreningen – og det er absolutt forståelig. Judo er hard fysisk trening, streng disiplin og tidkrevende arbeid. I tillegg er omgivelsene uvante, særlig for oss som er født med ski på bena. Men det er også slik at det sterke fokuset man må ha på selve treningen i en dojo kan virke forfriskende, og noen ser på judotreningene som et pusterom i en hektisk og stressende hverdag.

For mange stanser det der. Man drar på trening, og på judomatta er man en judoka, men i det øyeblikk man forlater dojoen glemmer man at judo kan være noe mer enn kast og kontrollteknikker. Det er ikke noe galt med det; å prefeksjonere seg judoteknisk er svært fornuftig.

Men vår venn munken (og selveste Jigoro Kano) mente at budo (og judo) kan være noe som påvirker oss i hverdagen også. Akkurat som samfunnet skal være der for oss, skal vi være der for samfunnet. (Høres nesten litt politisk ut…)

En sensei på Takeuchu Ryu i Japan sa en gang at det viktigste i budo var: «Ningen no kankei. Kazoku no kankei.» Det betyr «Mellommenneskelige bånd. Familiebånd.» «Uten dette vil livet ditt bli vanskelig, og du vil slite med å bli en bedre budoka», forklarte han. «Det er dette som har gjort at Takeuchu Ryu har overlevd i mer enn 400 år», avsluttet sensei.

Hvordan er det med dere? Lar dere judo påvirke hverdagen deres? Jeg jobber som lærer, og bruker ofte prinsippet «Minimal innsats. Maksimalt utbytte.» Men noen dager føles det nesten motsatt

Kilde: Nichijo, Kore Dojo: Daily Life, This is Your Dojo