MÃ¥ utøvere med svart belte i enkelte stater i USA registrere seg som “et dødelig vÃ¥pen”? Ble Bruce Lee drept av en ninja? Finnes det virkelig en teknikk som kan stoppe hjertet til en som angriper deg? Det er overraskende mange rykter som svirrer omkring i kampsportverdenen.
Utøvere med svart belte må registrere seg som et dødelig våpen i USA
Dette hørte jeg allerede mye om da jeg selv graderte meg til 1. dan i 1989. Og nei, det finnes ingenting som inneholder et snev av sannhet i dette utsagnet.
Les mer →
Det er skrevet mange bøker og avhandlinger om judoens historie. Her har jeg forsøkt å gjengi et lite sammendrag av de aller viktigste trekkene. IJF skriver på sine nettsider at judoens historie kan deles inn i to hoveddeler:
Les mer →
Bruce Lee hadde et positivt forhold til judo. Flere av instruktørene og utøverne på treningssenteret hans trente judo, og Lee synes flere av teknikkene var gode. I boken Tao of Jeet Kune Do ser vi også hvordan har synes judo var brukbart i forhold til kontrollteknikker, og han verdsetter den perfekte timingen som kreves for å utføre judoteknikker. Dessuten okuri eri jime, tai otoshi, o soto gari, tomoe nage spesiell omtale.
Les mer →
I de senere årene har det blitt mer og mer vanlig at man blander ulike kampformer både på trening og særlig i konkurranser. Personlig har jeg trent både judo, karate og taekwondo ganske mye. I tillegg har jeg har forsøkt meg litt på aikido, hapkido og jujutsu. Da er det jo fristende å førsøke å mestre alle disse (og andre) kampformer fullt ut, og på den måten bli en Mester med stor M. Å blande kampformer er egentlig ikke et nytt fenomen, men omfanget dette har fått er relativt nytt.
Les mer →
Ordet budo ble kjent for japanerne gjennom de klassiske kinesiske skriftene. For kineserne hadde ordet flere betydninger. Først og fremst dreide det seg om en regjeringsadministrasjon som inkluderte både sivile og militære affærer. Dessuten la man opp til at akademisk kunnskap og militære ferdigheter skulle gå hånd i hånd. Japanerne adopterte den kinesiske forståelsen av begrepet, men etter Kamakura-perioden (1185-1336) ble betydningen av uttrykket budo i Japan “det å regjere en nasjon med militære styrker”.
Opprinnelig benyttet man ordet bugei eller bujutsu, og bujutsu inneholdt mange ulike kampformer. Det er vanlig å si at det fantes 18 former for bugei i Japan i gamle dager (Edo-perioden). Uansett hvilken bugei man fordypte seg i var det enkelte obligatoriske øvelser: sverd, lanse, bueskyting, ridning, yawara og bruk av gevær.
Opprettelsen av klassisk budo ble bekreftet ved at man forandret ideogrammet og suffikset jutsu i ordet bujutsu til do - budo. Denne forandringen varslet at flere ønsket å få en bedre forståelse av sitt eget sinn gjennom dyrkingen av kampkunstene, med selvrealisering som det endelige mål, i motsetning til de som trente kampkunst utelukkende med tanke på strid.
Selv om budo teknisk sett stammet fra bujutsu, var ikke klassisk budo ment som trening til strid, men snarere som en måte å oppnå dypere forståelse av egoet, menneskets eksistens, naturen, og for å oppnå selvperfeksjonering. Dette var en naturlig konsekvens av tiden man levde i der behovet for stadig vekk i kunne forsvare seg selv, sin famile eller landet ble mindre. Samtidig økte forståelsen for viktigheten av kulturell utvikling og så å si god mental helse.
Det ble regnet som meget edelt å utøve budo ettersom målet med treningen ble regnet som langt mer høyverdig i Japan enn målet med bujutsutreningen. Majoriteten mente at man ikke utelot noe essensielt når stridsaspektet ble underordnet. Snarere tvert om. Trening ble knyttet stadig sterkere til utviklingen av tanker og sjelen.
De klassiske budoformene ble skapt av og for aktive mennesker som strevde etter å sette en forbindelse mellom kreative aktiviteter og fortidens idealisme. Klassisk budo, i likhet med bujutsu, hadde derfor dype røtter i føydaltidens kultur. Det er imidlertid helt essensielt for forståelsen av begrepet å vite at budo ikke ble til som et slags sosialt tidsfordriv, sport eller som en oppvisningsmetode, men snarere som en metode til selvutvikling.
Klassisk budo var ment som en erfaring som skulle lede utøverens oppførsel i dagliglivet. Hvis man trener klassisk budo for moro skyld kan man aldri oppnå den innsikt som er ment med kunsten. I tillegg er det slik at budo kjennetegnes ved at teknikkene overføres fra en mester til utøverne gjennom praktiske og fysiske demonstrasjoner. Teknikktreningen er budoutøvernes måte å trene det indre på. Gjennom stadige forbedringer av kamptekniske elementer mener man at man utvikler seg på det personlige plan også.
Jigoro Kano er en av de som i aller sterkest grad har bidratt til at budo fortsatt er et viktig kulturelt element i Japan. Han utviklet en moderne, men samtidig tradisjonell budo-form der man skulle fokusere på mennesket som en helhet og en del av samfunnet. Det er Kanos vektlegging av at judo kan utvikle utøverne til å bli gode samfunnsborgere som har gjort at dette er en ekte form for budo, men i moderne drakt.