Kinomichi er en kampform som har sitt utgangspunkt i den japanske formen for budo som heter aikido. Kinomichi ble grunnlagt i Frankrike i 1979 av Masamichi Noro som var en av Morihei Ueshibas elever.

Noro hadde blitt sendt til Europa for å promotere aikido både her og i Afrika. 3. september 1961 ankom han Marseille i Sør-Frankrike. Selv om han lagde sitt eget system har han opprettholdt god kontakt med flere aikido-forbund både i Frankrike og i Japan.

Kinomichi har utviklet seg fra aikido på samme måte som aikido utviklet seg fra Daito ryu aiki jujutsu. Masamichi Noro skapte et system som baserer seg på teknikker, prinsipper og filosofi hentet fra Ueshibas aikido. Kinomichi er ikke ment som en protest mot aikido, men heller som et alternativ eller et tillegg.

Forskjellene mellom aikido er litt vanskelig å forstå, men det har med fokus på energi å gjøre. I kinomichi legger man stor vekt på begrepsparet ki og shin. I asiatisk filosofi er den fysiske og åndelige kraften sammenvend og nærmest uadskillelig. I vestlig tankegang har man tradisjonelt sett den fysiske og åndelige verden som to separate størrelser. I kinomichi forsøker Masamichi Noro å binde disse to dimensjonene sammen ved å si at hjertet (shin) fungerer som et bindeledd.

Shin fungerer som et bindeledd mellom det åndelige og fysiske ved at hjertet har med den moralske kraften å gjøre. Den moralske energien kan i høyeste grad føles på kroppen.

I tillegg til å binde ånd og kropp sammen, vil hjertet binde personene som utfører teknikkene sammen. Utøverne må oppleve at en teknikk ikke tilhører kun den ene. Begge (eller flere hvis flere er involvert i utførelsen) må ta del i en teknikk. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom uke og tori. Shin er en tilstand der jeg tillater med en følelsesmessig, gjerne empatisk, tilnærming min motstander.

Det konkurreres ikke i kinomichi, og det finnes heller ikke graderinger. De ulike nivåene i kinomichi forholder seg til studiene, ikke til studentene.

Kinomichi på Youtube

Kinomichi Instructors International Association (KIIA) er en internasjonal organisasjon som har til hensikt å utvikle kampformen, trenerne og utøverne. Kinomichi kan trenes i flere land i fire ulike verdensdeler (Europa, Afrika, Sør-Amerika og Nord-Amerika).

Kilde: Kinomichi Instructors International Association, Within the Spiral of Kinomichi, Wikipedia

JudoMania Online

Sumo en fullkontakt form for bryting der to utøvere kjemper mot hverandre på en sirkelformet arena. Kampformen er svært populære i Japan, og de beste sumo-utøverne er superstjerner.

Mange japanere kaller sumo for gendai budo, det vil si en moderne kampform. Like vel kan deler av sumoens historie nøstes flere hundre år bakover i tid. Tradisjonene og seremoniene som omkranser en sumokamp er blant annet påvirket av en religion som kalles shinto. Dette gjelder for eksempel kastingen av salt.

Historikk

Sumo nevnes i tekster som er over 1000 år gamle, men da som «sumai». Den tidens sumo minnet sannsynligvis lite om moderne sumo fordi regler var en sjeldenhet og det var ikke uvanlig at kamper kunne ende med døden for en av utøverne. Sumo refererte gjerne rett og slett til alle former for brytekamper man kunne tenke seg.

I løpet hundreårene har det gradvis blitt innført regler slik at kampene skulle bli mindre farlige. Etter hvert ble hensikten å kaste motstanderen, og senere ble det innført regler som gjorde at man kunne vinne kampene ved å dytte motstanderen ut av kampområdet.

Kampområdet avgrenses av en ring, dohyo, i moderne sumo, og det er sannsynlig at slike avgrensninger av kampområdet ble tatt i bruk på 1600-tallet.

Påkledning

For mange er nok påkledningen noe av det mest fremmede ved sumo. Bryterne bruker et lendeklede, mawashi, som ikke dekker særlig mye av kroppen. Dette gjør at det er vanskelig å få grep, og de som har sett sumo merker seg raskt at mye av teknikkene går ut på å dytte framfor å gripe.

Under Edo-perioden, rett før judo ble utviklet, hadde bryterne på seg et lendeklede og et slags forkle i tillegg, kesho-mawashi. Tilsvarende kostyme kan man se hos de høyeste graderte utøverne når det foregår spesielle seremonier.

Hvordan vinner man en kamp?

Det er to måter å vinne en sumokamp på:

• Den første som berører bakken med en annen del av kroppen enn fotsålene taper.
• Den første som dyttes ut av ringen taper.

Så enkelt er det, og som regel er en sumokamp over etter noen få sekunder. Det er svært ofte slik i sumo at det er størrelsen det kommer an på.

Turneringer

Hvert år arrangeres det seks store internasjonale sumoturneringer, honbasho. Hver turnering varer i 15 dager. Kampene er lagt opp slik at hver dag starter med de minst erfarne og slutter med superstjernene. Profesjonelle sumobrytere kan tjene flere millioner kroner i året hvis de er blant de øverste 4-5 utøverne.

Det er kun amatørsumo som har konkurranser der utøverne deles inn i vektklasser. Her deles man inn i 4 forskjellige grupper der de letteste er menn under 85 kg og kvinner under 65 kg.

Sumo på Youtube

Kilde: Wikipedia

JudoMania Online

Hapkido er en koreansk kampform som ble utviklet på begynnelsen av 1900-tallet. «Hap» har med harmoni og koordinasjon å gjøre, «ki» dreier seg om energi, og «do» er vei eller metode. Dersom man skriver navnet med kinesiske tegn, får man det samme uttrykket som aikido.

Hapkido inneholder mange og varierte teknikker: leddlåser, lære om sårbare punkt på kroppen, kast, spark og slag. Hapkido-utøvere lærer å forsvare seg mot de fleste former for angrep, og det er ett min mening en imponerende kampform.

Akkurat som i aikido legger man vekt på sirkulære bevegelser, kontrollteknikker, plassering av egen kropp i forhold til motstanderen, fotarbeid og så videre. Idéen er at man skal klare å kontrollere motstanderen uten å møte styrke med styrke.

Tre prinsipper

Hapkido-systemer kan variere fra sted til sted. Men uansett hvor man trener hapkido, er det tre prinsipper som skal gjelde for teknikkene man benytter:

• Ikke-motstand – «Hwa»
• Sirkulære bevegelser – «Won»
• Vannprinsippet – «Yu»

Hapkido på Youtube

Kilder: Wikipedia

JudoMania Online

Glima er en islandsk form for bryting. Det sies at bryteformen stammer fra vikingene omkring år 900. Glima er islandsk nasjonalidrett, men kampformen har svært liten utbredelse ellers i verden. Referansene til glima og andre brytelignende øvelser er det flere av i nordisk litteratur.

Æresbegrepet står sentralt i glima, og glima-kodeksen kalles Drengskapur. I Drengskapur verdsetter man rettferdighet, respekt for motstanderen og evne til å ivareta motstanderens sikkerhet. Glima skal kun ha blitt brukt som vennlig konkurranse, ikke som vikingenes selvforsvar eller kampform i strid.

Det er fire regler som gjør at glima skiller seg fra andre former for bryting:

• Motstanderne skal alltid stå oppreist.
• Motstanderne sirkler rundt hverandre hele tiden. Bevegelsene minner om vals.
• Det er ikke tillatt å lande på motstanderen, eller å dytte den andre ned i bakken.
• Motstanderne skal se over skulderen til den andre i størst mulig grad fordi man skal føle seg fram til riktig bruk av teknikk.

Glima er en utpreget gentleman-sport, og den vanligste formen for glima (buksetagsglima) ser riktig så fredelig ut. Det samme kan sies om axlatók som kan virke mer som en styrketest enn en kampform.

Lausatagsglima er den mest selvforsvarslignende formen for glima. Man kan visstnok trene denne formen et par steder i Norden. Fortsatt er hensynet til motstanderen det viktigste. Det er om å gjøre å få den andre i bakken mens man selv blir stående oppreist. Dersom begge havner på bakken på likt, prøver man å reise seg samtidig som man holder den andre nede.

Teknikkene i glima

Det er åtte hovedteknikker (bragder) i glima. Disse kan settes sammen på ulike måter slik at det totale antall teknikker og metoder i glima havner på omtrent 50. Teknikkene kan minne om judokast som tomoe nage, hiza guruma, yoko gake og andre feiinger.

Mer informasjon om glima?

Det finnes en del nettsider med mer informasjon om glima dersom det skulle være interessant. På Kampforum anbefales det å søke på Lars (Magnar) Enoksen. Han skal være en ressurs på dette feltet her i Norden. Det er også en del interessant lesing på brotak.com.

Glima på Youtube

Kilder: Wikipedia, JWMA: Glima Wrestling, Kampforum

JudoMania Online

Brasiliansk jujutsu (BJJ eller Brasiliansk jiu jitsu) er en kampform som legger svært stor vekt på bakkekamp, og der leddlåser og kvelinger er en viktig del av det som må til for å vinne over motstanderen.

BJJ kan trenes på mange ulike måter, enten som selvforsvar, konkurranseidrett eller som en del av såkalt MMA (mixed martial arts). Sparring og konkurranse vektlegges i de fleste BJJ-klubber.

Historikk

Mitsuyo Maeda ble sendt til Vesten av selveste Jigoro Kano for å spre det glade budskap om judo. Han flyttet etter hvert til Brasil der en forretningsmann ved navn Gastéo Gracie hjalp ham med å etablere seg. Dette var omtrent i 1910.

Som takk for hjelpen lærte Maeda bort judo til Gaste´os sønn, Carlos Gracie, som igjen lærte opp brødrene sine. En av brødrene het Hélio Gracie. Helio blir av mange regnet for å være kampformens største mester (selv om han ikke har overveldende gode resultater å vise til.) Da er nok sønnene hans bedre kjent i BJJ-miljøet: Rickson Gracie, Royler Gracie, Royce Gracie og Rorion Gracie.

Den formen for judo som Maeda lærte bort kalte han for jujutsu. Det er uklart hvorfor han gjorde dette, men resultatet var i alle fall at den formen for judo/jujutsu som Gracia-familien utviklet skulle bli kalt brasiliansk jujutsu.

Gracie-familien har fortsatt å utvikle kampformen, og medlemmer av familien har ofte deltatt i konkurranser der man kjemper mot utøvere fra ulike kampformer.

Teknikkene

Teknikkene i BJJ er stort sett like dem man finner i judo og jujutsu. Men BJJ inneholder så å si ikke kast i tradisjonell judoforstand, men i stedet er det er et høyt antall teknikkker som kalles nedtagninger som har til hensikt å få motstanderen ned på bakken. Disse teknikkene kan for eksempel minne om varianter av morote gari.

På bakken har en BJJ-utøver mange gode strategier. Noe av tankegangen er at fordelen ved å være stor ligger i rekkevidde, slag og spark. Denne fordelen minsker betraktelig med en gang man havner på bakken. Når man først er nede på bakken er det viktig med posisjonering.

Ellers kan man godt kjenne seg igjen i treningsmetodene i judo – i alle fall når det gjelder randori og styrke- og utholdenhetsfokusert trening.

Kilder: Raz Alavi, Wikipedia, Jørn Arild Hennum), Christian O, Gracie Jiu-Jitsu Academy, Kampforum

JudoMania Online

Sambo er en russisk kampform som ble offisielt godkjent i 1938. Sambo skal være en forkortelse for Samozashchita bez oruzhiya som betyr «selvforsvar uten våpen». Kampformen har sine røtter i mange ulike former for bryting fra blant annet Armenia, Georgia, Moldova, Uzbekistan og Mongolia. Sambo har mange likhetstrekk med judo.

Det finnes ingen person som man kan si alle er enige om at grunnla sambo. Likevel går navnet Anatoly Kharlampiev ofte igjen. To andre viktige personer er Vasili Oshchepkovo og Viktor Spiridonov.

Fire former for sambo

• Sportssambo (Borba Sambo) ligner på bryting eller judo. Konkurranseformen ligner på den man finner i judo – bortsett noen forskjeller med hensyn til reglement og drakt. Det er for eksempel tillatt med alle former for benlåser, men det er forbudt med kvelinger.
• Selvforsvarssambo som ligner på aikijutsu, jujitsu og aikido. Her kan man lære forsvar mot både bevæpnet og ubevæpnet angrep.
• Kampsambo (Boyevoye Sambo) som er utviklet spesielt for bruk i militæret. Mange mener dette er den ekte og originale formen for sambo. Konkurranseformen her minner om judo, men det er også tillatt med slag.
• Spesialsambo er ulike former for sambo som tilpasset bestemte grupper, for eksempel spesialstyrker i politiet.

Teknikkene i sambo

Teknikkene i sambo kan deles inn i stående teknikker, bakketeknikker, overganger til og fra bakkekamp.

Kilder: Wikipedia, SAMBO

JudoMania Online

I den andre delen i serien om kampformer som ligner på judo har turen kommet til aikido. Aikido dreier seg mye om energi, sirkulære bevegelser, tyngdeoverføring og balansebrudd.

Aikido er grunnlagt av Morihei Ueshiba (1883-1969) som levde samtidig med Jigoro Kano. Disse to skal ha møtt hverandre ved noen anledninger, og Jigoro Kano skal blant annet ha uttalt at aikido var det han drømte om at judo skulle være.

Ai kan oversettes med harmoni eller enhet. Ki betyr livskraft eller universell energi. Utvikling og bruk av ki er kjernen i aikido. Do kan oversettes med vei eller metode/prinsipp.

Teknikker

I aikido er kontakten (kimsubi) mellom de to utøverne særdeles viktig. Det er nettopp i kontaktpunktet av overføringen av energi finner sted. Dessuten er aikidoka særdeles dyktige i et annet judoelement, nemlig tai sabaki (bevegelsesprinsipper).

Selve teknikkutvalget består for det meste av kast som utføres fra stående eller knelende posisjon. I tillegg kan en aikidoutøver boltre seg med et stort antall leddlåser.

Aikido er langt fra så fysisk krevende som judo. Man fokuserer gjerne på å følge eller forlenge motstanderens bevegelser og dette krever ikke så mye styrke som en ordinær judotrening. (Jeg har fått en del kommentarer på dette avsnittet. De fleste mener at aikido kan være vel så fysisk krevende som judo.)

Ukemi er om mulig en enda større og viktigere del av en typisk aikidoøkt enn det er i judo. De gangene jeg har trent aikido har det ikke vært uvanlig med 20 minutter ukemi waza.

Min mening

Aikido kan være et nyttig bekjentskap for judoutøvere. Særlig det store fokuset på balansebrudd ved hjelp av tai sabaki kan være noe å ha med seg. Det er heller ikke dumt å få seg en skikkelig økt med fallteknikk en gang i blant.

Intensiteten er nok mye lavere enn på en typisk judoøkt.

Kilder: aikido.no, Wikipedia, Kampforum

JudoMania Online

I løpet av de neste ti ukene skal jeg presentere ti ulike kampformer som kan minne om judo. Følg med hver onsdag. Først ut i serien er shuai jiao.

Shuai jiao er kort fortalt kinesisk bryting, men det ligner mest av alt på judo. Ordet shuai betyr «å kaste i bakken», og jiao kan skrives med ett av to tegn der den eldste skrivemåten betyr «horn» og det andre betyr «bryte eller feie med bena».

Selv om teknikkene i shuai jiao er flere tusen år gamle ble ikke kampformen systematisert før i 1928 av Goushu Institute i Nanjing. Da fikk man blant annet konkurranseregler. I våre dager er kampformen særlig populær i Mongolia. Man trener også på shuai jiao i politiet i Kina og Taiwan.

Teknikker

En viktig forskjell mellom judo og shuai jiao er at utøverne i den sistnevnte kampformen ikke bruker jakken til motstanderen for å feste grep. Shuai jiao kan like gjerne trenes uten jakker.

Hurtig fotarbeid med feiinger og lave spark, kombinert med hurtige bevegelser og slag som forsterker kraften i et kast er typisk for shuai jiao.

Mange mener at man bør ha litt treningserfaring med andre kampformer før man begynner å trene shuai jiao. Det er fordi treningsformen er fysisk krevende, særlig for ben, rygg og midje. Hvis man ikke er vant til å bruke fallteknikk vil nok det føles utvant også.

I shuai jiao deler man kastteknikkene inn i to deler: balansebrudd og inngang, for å bruke judoterminologi. Man må skape en ubalanse hos den man skal kaste. Det vil si at man på en eller annen måte må få vedkommende til å bevege seg. Kun da kan man gjøre et eller annet for å kaste noen i bakken.

Grunnleggende trening i shuai jiao fokuserer på grepstrening, kroppsbevegelser og fotarbeid. Disse elementene trenes separat og gjerne uten partner før man setter alt sammen til effektive kast.

I tillegg til teknikktrening og kamptrening, har man i shuai jiao en treningsformer som kan minne om en blanding av grunnleggende karatetrening og linjegymnastikk – både med og uten vekter.

Drakter

Det er vanlig at man har korte jakker, belte, lange bukser og sko når man trener på shuai jiao. Det fleste kast utføres helst på matter.

Min konklusjon

Shuai jiao er en morsom og judorelevant treningsform. Jeg kunne godt tenkt med å prøve noen økter med denne kampformen.

Kilder: Wikipedia, Chinese Kuoshu Institute, International Chinese Wrestling Club

JudoMania Online

Bruce Lee i Big Boss

Bruce Lee ble født i Dragens år – en gang mellom klokken 06.00 og 08.00 den 27. november 1940. Han døde 20. juli 1973, bare 33 år gammel. Det finnes mange teorier om hvorfor eller rettere sagt hvordan han døde. Uansett hva årsaken var, døde Bruce Lee som en levende legende. Selv om han hadde sannsynligvis fortsatt ville hatt mye å tilføre folk verden over, hadde han allerede gjort et uutslettelig inntrykk på de han møtte gjennom sine bøker, filmer, treninger og i sosiale sammenhenger.

Allerede fra hans første åndedrag forsto omgivelsene at han kom til å bli en energibunt, og det ble han til de grader! Bruce Lee ble født i San Francisco på Jackson Street Hospital i Chinatown.

Faren hans, Lee Hoi Chuen, var en velkjent skuespiller, og da Bruce Lee ble født var han sammen med Cantonese Opera Company fra Hong Kong på en turné i USA. Moren hans het Grace Lee. Hun var halvt tysk og halvt kinesisk. Grace Lee døpte sønnen Lee Jun Fan, som betyr «kommer tilbake». Senere har hun uttalt at hun var sikker på at sønnen kom til å reise tilbake til USA senere i livet, og at det var derfor hun valgte dette navnet.

En sykepleier på Jackson Street Hospital foreslo navnet Bruce, men det ble ikke tatt i bruk før ha begynte på La Salle College i Hong Kong mange år senere. Hjemme hos foreldrene ble han ofte kalt Sal Fon som er et feminint navn. Foreldrene hadde mistet sin førstefødte sønn, og i henhold til kinesisk tradisjon ble alle de neste sønnene gitt jentenavn. På den måten skulle de onde åndene bli lurt.

Bruce Lee var bare 3 måneder gammel da han var med i en kinesisk film som ble innspilt i San Francisco, USA. Den første seriøse rollen han spilte var i filmen «The Beginning of a Boy» da han var seks år gammel. To år senere spilte han i en ny Hong Kong-film. Her valgte han navnet Lee Sin Lung – Lee lille drage. Det ble etterhvert det navnet han ble best som i Asia. Bruce Lee spilte i 20 filmer før han fylte 18 år.

Bare 13 år gammel begynte Bruce Lee med gung fu. Senere prøvde han tai chi chuan sammen med faren sin, men de langsomme bevegelsene passet ikke for den energiske unge mannen. Noen år senere spurte Bruce Lee moren som om lov til å trene gung fu. Hun svarte ja, og den første treneren hans het Yip Man. Hos Yip Man lærte Lee wing chun gung fu. Bruce Lee trente hver eneste dag etter skolen og hadde stor framgang på kort tid.

Bruce Lee var velkjent i nabolaget. Han var en kjekk ung mann, og nå hadde han også begynt å interessere seg for jenter. Broren hans, Peter Lee, husker at Bruce brukte neste 15 minutter foran speilet bare for å ordne hårsveisen. Utseende hans, selvsikkerheten og ryktet hans som en dyktig gung fu-utøver gjorde at de fleste visste hvem han var.

I 1958 vant Bruce Lee Crown Colony Cha-Cha Championship, og i det samme året deltok han i 1958 Boxing Championships og vant over Gary Elms som hadde vunnet mesterskapet de tre forgående årene.

Til USA for å søke lykken

I 1959 reiste Bruce Lee til USA både for å unngå – bråk med gategjenger i Hong Kong, og for å studere. Moren hadde blitt lei av å forhandle med det lokale politiet hver gang Bruce Lee havnet i bråk.

I USA tjente han penger ved i gi instruksjon i jun fan gung fu som var hans versjon av wing chun gung fu. Etter hvert åpnet han sitt eget treningssenter.

Han hadde ikke holdt på lenge før han ble utfordret av andre personer som ikke hadde sansen for det Bruce Lee drev med. Det de mislikte aller mest var at han underviste personer som ikke var fra Kina. Mange av de mektigste kineserne i USA så svært alvorlig på dette, men Lee ville ikke høre på deres innsigelser. Han ble utfordret til kamp og takket ja til dette.

Den unge Bruce Lee insisterte på at kampen skulle finne sted der og da og uten regler. Likevel ble det bestemt at kampene ikke skulle være for voldsomme. I løpet av noen sekunder hadde han overvunnet sin motstander Wong.

I lang tid etter kampen plaget det Lee at han hadde brukt så lang tid(!) på å vinne kampen. Dermed revurderte han hele sitt syn på kampformer. Resultatet kjenner vi som jeet kune do – the way of the intercepting fist.

Jeet kune do

I jeet kune do videreførte Bruce Lee en del av de prinsippene han hadde lært av Yip Man i sin tid. De seks viktigste elementene i wing chun gung fu finner man også i jeet kune do:

• Avstand – forståelsen av og evnen til å utnytte avstander er avgjørende i wing chun teknikker. De fleste teknikken utføres ganske tett inntil motstanderen, og man trener intenst på å bli i stand til å utnytte rommet mellom to utøvere til egen fordel.
• Plassering – gjennom å forflytte seg på en fornuftig måte kan man oppnå et positivt resultat i en kamp. Fotarbeid og tyngdepunkt er her sentralt.
• Forsvar og angrep – i wing chun er det ikke mulig å skille mellom forsvar og angrep. De utfyller hverandre. Utøverne tenker ikke over om de forsvarer seg eller angriper. I stedet fokuserer de på å opprettholde sin egen senterlinje fra tyngdepunktet gjennom understøttelsesflaten.
• Bevegelse – evnen til å bevege seg i en kampsituasjon utvikles gjennom to øvelser – chi sao og chi gerk. Chi sao betyr sammenlimte hender, og chi gerk betyr sammenlimte føtter.
• Økonomi i bevegelsene – det er ikke hastigheten som er viktig, men hvor raskt jeg kommer fram til målet. Dette kan være et passende motto for wing chun. I wing chun forsøker man å utnytte det faktum at den korteste veien mellom to punkter er en rett linje. Alle teknikkene er rettet mot motstanderens senterlinje.
• Oppmerksomhet – man trener på å registrere den minste forandring i motstanderens balanse og tyndgepunkt.

Bestemte stillinger og posisjoner er viktig i wing chun. Bruce Lee gikk til en viss grad bort fra dette, men han la stor vekt på fornuftige og effektive posisjoner i jeet kune do. Det virker som om Bruce Lee hadde sansen for treningsapparatet mook jong (wooden dummy). Trening med dette utstyret er en viktig del av wing chun gung fu. I alle fall kan man ofte se bilder av Lee der han trener med et slikt apparat. Bruce Lee konstruerte også sin egen mook jong som står utstilt i et museum i USA.

I 1970 fikk Bruce Lee en alvorlig ryggskade. Legene ba han om å holde sengen slik at ryggen skulle bli bra igjen. De neste seks månedene var sannsynligvis noen av de mest deprimerende i hans liv. Like vel klarte han ikke å ligge unna arbeid, og resultatet ble en mengde notater, tegninger og tekststykker der han samlet sine meninger og inntrykk om krigskunst – eller krigskunst og boksing (som han kalte det). Dette ble senere samlet i en bok – «Tao of Jeet Kune Do» – av Linda Lee og Ted Wong. I denne boken beskrives de grunnleggende sidene ved jeet kune do.

Bruce Lee skriver blant annet at for å forstå jeet kune do må man kvitte seg med alle idealer, mønster, stilarter. Man burde til og med slutte med å tenke på hva som er riktig i henhold til jeet kune do. Jeet kune do har ingen form, så det kan ta alle former til seg. Jeet kune do har ingen systemer, så det kan tilpasses alle systemer.

For å forstå jeet kune do må man forsøke å mestre sin egen vilje. Det dreier seg ikke om å vinne eller tape; det dreier seg ikke om stolthet og smerte. Ved å legge dette fra deg, har du ikke noe å tape. Det enkleste er den korteste veien mellom to punkter.

Bruce Lee kalte ofte jeet kune do for «form uten form». Han skrev at man ikke skulle være opptatt av hva som er best: myk eller hard, spark eller slag, bryting eller slag og spark og så videre. I boken har han satt opp 16 punkter som viser at Bruce Lee ikke var opptatt av form, men av funksjonalitet. Han kalte disse punktene for «the facts of jeet kune do»:

• Økonomisk struktur i angrep og forsvar (angrep: levende initiativ / forsvar: sammenlimte hender).
• Varierte og «ukunstnerisk-kunstneriske», «totale» spark og slag.
• Brutt rytme, halvtone og en eller tre og en halv tone (JKDs rytme i angrep og forsvar).
• Vekttrening og vitenskapelig tilleggstrening pluss en helhetlig god fysisk form.
• «JKDs direkte bevegelse» i angrep og forsvar – fra enhver posisjon uten forberedelse.
• Uforutsigbar bevegelse av kroppen og lett fotarbeid.
• Myk holdning med uventede angrepsserier.
• Sterk i nærkamper.
• Uforutsigbare eksplosjoner
• Kast, grep, kontrollteknikker
• Ekstrem sparring med fullkontakt og trening mot mål som beveger seg.
• Sterke og solide redskap gjennom kontinuerlig forbedring.
• Individuelt uttrykk framfor masseproduksjon – liv framfor stilart.
• Total framfor delvis i struktur.
• Trening i «å utvide sitt eget utrykk gjennom seg selv» via fysiske bevegelser.
• Avslappet kraft og gjennombrytende kraft i en helhet. En oppmerksom avslappethet, men ikke en fysisk slapp kropp. I tillegg en åpen mental oppmerksomhet.
• Konstant flyt (rette linjer og kurver kombinert – opp og ned, buet til venstre og høyre, fram og tilbake, sirkler).
• Balanse i bevegelser – alltid. Kontinuitet.

Bruce Lee på YouTube

Les mer om Bruce Lee på Life Coaches Blog.

JudoMania Online

I de senere årene har det blitt mer og mer vanlig at man blander ulike kampformer både på trening og særlig i konkurranser. Personlig har jeg trent både judo, karate og taekwondo ganske mye. I tillegg har jeg har forsøkt meg litt på aikido, hapkido og jujutsu. Da er det jo fristende å førsøke å mestre alle disse (og andre) kampformer fullt ut, og på den måten bli en Mester med stor M. Å blande kampformer er egentlig ikke et nytt fenomen, men omfanget dette har fått er relativt nytt.

En av de mest kjente nålevende judoka er uten tvil Neil Adams. Han er smått legendarisk for sine ferdigheter i ne waza, og kanskje den mest respekterte utøveren man har hatt i Europa. Det er noen år siden Neil Adams avsluttet sin karriere som konkurranseutøver, men han er fortsatt en av de mest etterspurte judoka i verden. Store deler av året reiser han rundt omkring i verden og holder kurs, foredrag og seminarer – spesielt om emner som har med blanding av kampformer å gjøre.

Adams forklarer at det er en tendens over hele verden til at man ønsker å blande kampformer, og at i den sammenheng er folk veldig interessert i judo. 90 % av kampene der alt er tillatt vinnes enten ved kast, kvelinger, armbend eller holdegrep, hevder han. Og det er nettopp slike teknikker judo, og Neil Adams, kan tilby utøvere.

Adams kan fortelle at så å si alle som forsøker seg med judo for aller første gang på kursene han holder, blir overrasket over hvor teknisk komplisert og sammensatt judo er. I tillegg blir de svært forbauset over å oppleve hvor fysisk krevende denne kampformen egentlig er. Særlig har han opplevd at karateutøvere blir fullstendig utmattet etter et par minutter med shiai (konkurranse) eller intensiv randori.

Neil Adams er positiv til såkalt crosstraining. Man kan nemlig lære en god del om andre kampformer – både når det gjelder sterke og svake sider. Etter hans mening har like vel seriøse judoka en stor fordel fordi judo er en så å si komplett treningsform som krever hurtighet, bevegelighet, utholdenhet, styrke og teknikk i langt større grad en de fleste andre kampformer.

Når Adams ikke er udelt positiv til crosstraining i kampformer, kan det blant annet forklares med ferdighetene man tilegner seg i de ulike formene. Det blir lettere til at man kan litt om mye enn at man kan mye om litt, for å si det slik. Dette har mange fått oppleve på kroppen på kursene til Neil Adams. En god judoka kan enkelt og greit pakke sammen den beste crosstreining-utøveren dersom det dreier seg om ren bakkekamp.

Hvis jeg skulle driste meg ut i litt marxistiske termer, kan jeg si at basis bør være generell, men ikke så omfattende. Altså bør man få et godt og solid grunnlag, men ikke lære så mange teknikker at man ikke behersker de i det hele tatt. Overbygningen bør kanskje være mer ensrettet enn basis, men den må være langt mer omfattende.

Dette kan kanskje konkretiseres ved å se på hva en typisk judouøver lærer. Etter min mening går vedkommende ofte gjennom disse fasene:

• Nybegynner 1: ukemi waza, nage waza, katame waza, randori
• Nybegynner 2: ukemi waza, nage waza, katame waza, shime waza, kansetsu waza, randori
• Videregående 1: ukemi waza, nage waza, katame waza, shime waza, kansetsu waza, randori, shiai, kata
• Videregående 2: ukemi waza, nage waza, katame waza, shime waza, kansetsu waza, randori, shiai, kata, atemi waza, andre kampformer

Her ser vi at en vanlig judoutøver er innom de helt sentrale elementene i judo løpet av det første halvåret, mens det kan gå flere år før man har hørt om alle mulighetene man har i denne kampformen. Etter å ha trent judo i flere år, oppdager man gjerne at det finnes nærmest alle former for teknikker og utfordringer innenfor rammene av denne ene kampformen.

Geoff Thompson har skrevet mer enn 20 bøker om kampformer, crosstraining og selvforsvar. Han har selv 5. dan i shotokan karate, 3. dan i jujutsu og 1. dan i judo. Han har også trent med Rigan Machado som tilhører Gracie-familien, så han har mer enn nok bakgrunn for egne meninger om emnet.

Thompson sier at blant de beste utøverne i såkalt «mixed martial arts» har man stor respekt for judoka som Neil Adams – og for judo generelt. De beste utøverne i Gracie jujutsu, vale tudo, sambo og andre lignende kampformer reiser ofte flere hundre mil, for å høre på og trene sammen med folk som Neil Adams. Dette er utøvere som nærmest er superstjerner i konkurranseformer der man blander alle kampformer, men de regner Neil Adams for å være den ultimate ne waza-utøveren.

Geoff Thompson hevder at mye av respekten utøvere har for Adams også kommer som et resultat av den enorme statusen judo har blant disse folkene. Thompson mener at judo er en godt bevart hemmelighet i kampform-miljøer, men så å si alle som oppdager judo blir frelst.

Særlig mange blir overrrasket når de finner ut hvor hardt det er å trene judo. Geoff Thompson sier at dangraderingen i judo er den tøffeste han kjenner til, og at treningsformen er svært krevende på alle plan.

Det som tiltaler Thompson aller mest er like vel innstillingen til de judoka han har møtt. De har en ydmyk og beskjeden innstilling som virkelig setter den vanskelige kampformen de behersker i et flott relieff.

JudoMania Online