For det første ble stående kamp svært preget av stor avstand mellom oss som sloss. Den uerfarne utøveren nølte veldig med å komme nærmere enn 1,5 meter, og når jeg eller den andre kom såpass nær at et teknikk kunne benyttes, så var det særdeles utfordrende å komme forbi de stive armene til motstanderen min.

Jeg hadde mange muligheter til både å feie motstanderen og til å kaste mitt favorittkast, dropdown seoi nage. Feiiger prøvde jeg på hele tiden (og lykkes noen ganger selv om avstanden var stor), men skulderkastet føltes som en teknikk som ville skadet motstanderen min såpass mye at jeg lot være å prøve det. Til slutt prøvde vi oss på en tjukk gymmatte (20 cm), og da gikk det veldig lett å kaste seoi nage.

De fleste kampene endte i en slags brytekamp på bakken – en svært statisk brytekamp. Jeg har trent litt BJJ, og det er vel den kampformen jeg synes dette lignet mest på. Stort sett endte disse bakkekampene med at jeg fikk inn en eller annen form for kveling.

Hvis de jeg gikk mot hadde vært mer på min størrelse, tror jeg at jeg kunne ha klart meg enda bedre med kun å bruke judo. Mot disse folka som var mye større enn meg, så ble ren judo litt for begrensende. Men det kan hende at mer trening på slike situasjoner hadde gjort det enklere for meg.

Men generelt er jeg enig med deg – systemer trenger ikke å fungere godt bare fordi de er tradisjonelle. Og i tillegg fungerer gjerne forskjellige systemer forskjellig mot andre systemer – og det uventede fungerer gjerne bedre enn det forventede.

Jeg har lenge lekt med tanken på å trene judo mot personer uten noen som helst kampsportbakgrunn, gjerne i en sammenheng hvor de har tilstrekkelig lite respekt til at det blir realistisk – rett og slett fordi jeg er litt nyskjerrig på om dette vil kunne forbedre judoen min.