I følge en gammel buddhistisk anekdote spurte en gang for lenge siden en ung munk en zen buddhist-mester følgende spørsmÃ¥l: “Hvor finner jeg den aller beste dojoen for Ã¥ lære veien?” Mesteren var i et slett lune den dagen og svarte bryskt: “Nichijo, kore dojo!”
“Livet er en dojo!” Med andre ord kan man ikke bli en god munk dersom man begrenser seg til Ã¥ være ydmyk og opptre som en skikkelig buddhist kun i en dojo. Nei, en ekte munk forsøker alltid Ã¥ oppføre seg i pakt med begrepet mushin.
Nybegynnere i en judo-dojo blir ofte svært opptatt av det eksotiske med judotreningen - og det er absolutt forståelig. Judo er hard fysisk trening, streng disiplin og tidkrevende arbeid. I tillegg er omgivelsene uvante, særlig for oss som er født med ski på bena. Men det er også slik at det sterke fokuset man må ha på selve treningen i en dojo kan virke forfriskende, og noen ser på judotreningene som et pusterom i en hektisk og stressende hverdag.
For mange stanser det der. Man drar på trening, og på judomatta er man en judoka, men i det øyeblikk man forlater dojoen glemmer man at judo kan være noe mer enn kast og kontrollteknikker. Det er ikke noe galt med det; å prefeksjonere seg judoteknisk er svært fornuftig.
Men vÃ¥r venn munken (og selveste Jigoro Kano) mente at budo (og judo) kan være noe som pÃ¥virker oss i hverdagen ogsÃ¥. Akkurat som samfunnet skal være der for oss, skal vi være der for samfunnet. (Høres nesten litt politisk ut…)
En sensei pÃ¥ Takeuchu Ryu i Japan sa en gang at det viktigste i budo var: “Ningen no kankei. Kazoku no kankei.” Det betyr “Mellommenneskelige bÃ¥nd. FamiliebÃ¥nd.” “Uten dette forklarte han vil livet ditt bli vanskelig, og du vil slite med Ã¥ bli en bedre budoka,” forklarte han videre. “Det er dette som har gjort at Takeuchu Ryu har overlevd i mer enn 400 Ã¥r,” avsluttet han.
Hvordan er det med dere? Lar dere judo pÃ¥virke hverdagen deres? Jeg jobber som lærer, og bruker ofte prinsippet “Minimal innsats. Maksimalt utbytte.” 
- Innlegg (RSS)
- Kommentarer (RSS)
Godt sagt
Skriv en kommentar