Jigoro Kano utviklet store deler av det moderne skolevesenet i Japan, og han var godt kjent med datidens pedagogiske prinsipper. En pedagogisk huskeliste som benyttes av mange i dag, kalles for MAKVISE. MAKVISE er en forkortelse for Motivasjon, Aktivitet, Konkretisering, Variasjon, Individualisering, Samarbeid og Evaluering.
Motivasjon – Det vil alltid lønne seg å motivere utøverne til å yte det som kreves for å løse en arbeidsoppgave eller utføre en bestemt øvelse. Som trener kan man noen ganger oppleve at utøverne ikke synes alle aktiviteter er like morsomme eller inspirerende. Dermed blir det trenerens oppgave å sørge for at opplegget er så interessant eller spennende som mulig.
Ofte deler man uttrykket motivasjon inn i begrepsparet ytre motivasjon og indre motivasjon. Forskjellen mellom ytre og indre motivasjon er i prinsippet tydelig. Ved indre motivasjon er det selve aktiviteten eller det naturlige resultatet som motiverer. Ved ytre motivasjon må man så å si lokke med en form for belønning. Her er et eksempel:
- Ytre motivasjon : “Hvis dere kaster hoftekast 25 ganger hver til høyre og venstre, skal vi ha sisten etterpå.” Utøverne kaster (sannsynligvis) hoftekast fordi de vil ha sisten etterpå.
- Indre motivasjon : “Vi skal nå leke sisten. For å befri noen som har blitt tatt, må dere kaste vedkommende med et hoftekast.” Utøverne kaster nå hoftekast fordi det inngår i en meningsfull helhet. En annen form for indre motivasjon er å lære hoftekast fordi man vil benytte det i kamper.
Aktivisering – Dette punktet gir seg selv – enten det er judo eller annen trening. Judo er aktivitet. Likevel kan det være nyttig å huske dette stikkordet for den treneren som er glad i høre sin egen stemme… Utøverne er som oftest ikke på trening, for å høre på instruktørens forelesninger om “den egentlige meningen” med judo, eller høre på lange innlegg om hva treneren opplevde på besøk hos svigermor i forrige uke. Treneren bør også sørge for å organisere utøverne slik at flest mulig er i mest mulig aktivitet samtidig. Se også kommentar til dette punktet nedenfor. 
En liten anekdote for å gjøre treningen relevant, eller for å gi utøverne noe å tenke på, kan kanskje være på sin plass. Men i det store og hele bør all muntlig instruksjon være kortfattet og effektiv.
Konkretisering – Vis det; ikke si det! I de aller fleste tilfeller vil det være best å vise en øvelse framfor å forklare den muntlig. Noen trenere har den uvanen at de absolutt skal beskrive hver eneste lille bevegelse de utfører. Jeg tror at man med fordel kunne brukt mer energi på å gi utøverne tydelige øvingsbilder i stedet for å slite ut stemmebåndene. I praksis vil en kombinasjon av muntlig og praktisk forklaring med hovedvekt på det visuelle fungere godt.
Variasjon – Ofte vil variasjon kunne virke motiverende på utøverne. Det er ikke alle judoteknikker man kan leke seg til kunnskap om, og dermed kan en gjennomsnittlig judotrening fort bli kjedelig for en nybegynner. Hvis treneren bruker litt tid på å tenke ut varierte metoder for å trene inn teknikker, kan treningen likevel bli lystbetont.
I en såpass teknikkrevende idrett som judo, vil automatisering ofte være en stor del av treningen. Det er viktig å huske at automatisering kan gjøres på flere måter en ved rendyrket uchikomi.
Individualisering – I alle sammenhenger der man har med mennesker å gjøre, er det viktig at man tar hensyn til de enkeltes behov og forutsetninger. I skolen har man et prinsipp som heter “individuelt tilpasset opplæring”. Det vil si at alle har krav på undervisning spesielt tilrettelagt i forhold til sine behov og forutsetninger. Dette er overførbart til alle treningssituasjoner i judo.
Personlig liker jeg begrepet “inkluderende trening” godt fordi jeg synes det forklarer individuelt tilpasset undervisning/trening på en enkel måte. Det er altså om å gjøre å lage et treningsopplegg som gjør at alle utøverne føler seg inkludert og ivaretatt.
Samarbeid – I all trening vil utøverne ha ulikt grunnlag for å kunne utføre det de oppfordres til å gjøre. I den sammenheng er det viktig at treneren vektlegger øvelser der det er mulig å samarbeide. Det finnes for eksempel en del randori-former som gjør at “den beste” ikke nødvendigvis alltid vinner. Det gamle slagordet To the top together kan være greit å ha i mente for en trener.
Evaluering – Det er helt avgjørende for både utøvere og trenere at alle deler av treningen evalueres. Uten evaluering vil trening bli nærmest slag i løse luften. Det blir umulig å si noe om effekten av treningen.
Ofte overser man evalueringsbiten; man unnskylder seg på ulike vis. Tid er gjerne sentralt i slike bortforklaringer. Lag enkle evalueringsoppsett. På den måten blir det enkelt å evaluere, enklere å forstå, lettere å lese osv.
På utøvernivå er en treningsdagbok et nyttig verktøy i evalueringsfasen. En slik dagbok vil også kunne gi treneren en fin tilbakemelding om hvor gode treningene har vært.
Les også dette
Kjempebra. Har om dette på skolen nå.
Takk for tilbakemeldingen. Hyggelig
Du har gjort en liten feil
det er ikke aktivitet, men aktivisering. altså bra aktivisering er f.eks i fotball at man berører ballen , eller løper mye. I stedenfor å dele inn i grupper på 5 med en ball, kan man spille to og to sammen, for da får man bedre aktivisering 
Tusen takk for kommentaren. Jeg har prøvd å oppdatere teksten litt, og ellers så jo din forklaring aldeles utmerket!