I de tradisjonelle kinesiske kampformene viser uttrykket “syv stjerner” til de naturlige vÃ¥pnene kroppen vÃ¥r kan tilby oss. De høye stjernene er skuldrene, albuene og hendene, og de lave stjernene er midjen, knærne, og føttene. Den sentrale stjernen er hodet. Bruken av disse stjernene er kort beskrevet nedenfor. 


HÃ¥nden (shou)

Vi velger å definere hånden som den delen av kroppen som befinner seg mellom albuen og fingertuppene. (Dette er en definisjon som er tilpasset den spesielle tankegangen som her presenteres.) Hendene er på mange måter de mest anvendelige våpnene en person har, og de kan påføre en motstander kraft (jing) på flere ulike måter. 

De vanligste håndteknikkene går ut på å bevege en knyttet hånd i horisontal retning og i vertikal retning. I tillegg har man teknikker med åpen hånd der man benyttet enten den ene eller den andre kanten av hånden, ulike klolignende bevegelser, varianter av fingerteknikker, og slag med håndflaten. Og man kan selvsagt bruke hendene til å gripe med. 


Albuen (zhou)

Albuen er også et brukbart våpen. Rekkevidden er ganske kort, men kraften kan bli større enn ved bruk av hendene. Albuene kan brukes til å utføre en mengde teknikker. 

Albuene kan brukes både til å slå forover og bakover, og bevegelsen kan gå både oppover og nedover. I tillegg kan man bruke albuene når man skal utføre kvelinger eller bend på ledd. 


Skulderen (jian)


Selv om det er sjelden at man benytter skuldrene i kamp, kan de være et kraftfullt våpen - særlig hvis man legger kroppens tyngde bak. 

De viktigste skulderteknikkene går ut på at man bruker deltamuskelen til slag. Dette er krevende teknikker som forutsetter stor forståelse for prinsippene for kraftoverføringen fra hoftene gjennom hele torso.

Midjen (yao)


Mange moderne kampformer bruker midjen altfor lite. Midjen er viktig på grunn av den enorme kraften som kan genereres der. Selv om hoftene sjelden brukes direkte i slag, er denne delen av kroppen viktig for å overføre kraft fra bena til overkroppen i diverse teknikker. 

I flere av de tradisjonelle kampformene ser man også at det legges ned svært mye arbeid i det å styrke midjen, mage, rygg, hofter.


Kneet (xi)


Akkurat som albuen er knærne et våpen med kort rekkevidde som likevel kan virke på en motstander med stor kraft. Forskjellen er blant annet at kneet kun kan virke forover. Et bøyd kne kan levere kraftfulle støt. Knærne er også nyttige når man ønsker å kontrollere en motstander på bakken. 


Foten (tui)


Føttene er nesten like fleksible som hendene, og de har mange bruksområder i kampformer. Man kan bruke alle deler av foten til å sparke med, og på den måten får man utallige teknikker å velge mellom. 

Utfordringer ved å bruke føttene er at våpenet må brukes svært presist for å være effektivt. Selv om rekkevidden er lang, kan man risikere at kraften som påføres målet blir liten på grunn av unøyaktighet i avleveringen av sparket. 


Hodet (tou)


Hodet blir i dette kinesiske systemet regnet som kroppens mest betydningsfulle våpen. Her tenker man ikke at hodet er viktig i overført betydning, men rett og slett at hodet er et våpen på linje med hender og føtter. 

Hodet må brukes forsiktig. Pannen, bakhodet, siden av hodet, kinnet og munnen er sentrale elementer. Det er viktig å trene nakken, for å få fullt utbytte av teknikker der man benytter hodet.
Del på FaceBookPost to MySpace!Gi Kudos til denne saken! Send til Klikkbart


Les også