Jigoro Kano refererte allerede i 1889 til judo som “en pedagogisk metode for fysisk vekst, mental vekst og moralsk vekst”. Innenfor rammene som judo kunne tilby skulle den fysiske treningsformen bli en “realisering av den riktige veien for Ã¥ hÃ¥ndtere menneskelig og sosialt liv”. Slike uttrykksformer kan man ofte lese om i judobøker. Der vil man ogsÃ¥ finne Kanos overordnede prinsipper: Sei Ryoku Zen Yo og Jita Kyoei, henholdsvis “Maksimalt effektiv bruk av energi” og “Gjensidig velferd og utvikling”.

Dessverre er det ofte slik at nybegynnere ikke får svar av trenerne sine når de spør om hva disse ideene egentlig betyr. Det kan være vanskelig for en trener å forklare hva kast og kvelinger har med fysisk og mental utvikling å gjøre.

Et utgangspunkt

Det utdanningspolitiske programmet til Jigoro Kanos Kodokan dreide seg om det sÃ¥kalte “tredelte kulturprinsippet” som besto av intellektuell, moralsk og fysisk kultur. Kano ville fremme utviklingen av et balansert individ med utgangspunkt i disse tre sammenvevde begrepene. Han argumenterte slik:

Dagens utdanning er stort sett ensidig rettet inn mot den intellektuelle kulturen, og dersom man ikke gjør noe med det, vil fysisk og moralsk trening bli ineffektivt.

Kano fortsetter sin argumentasjon med Ã¥ si at all trening er uten verdi, livet selv er faktisk verdiløst, dersom “man ikke fokuserer pÃ¥ Ã¥ nærme seg meningen med livet”. Og meningen med livet er, i følge Jigoro Kano, Ã¥ gjøre noe som gagner samfunnet. Han gikk sÃ¥ langt som Ã¥ hevde at “hvis man ikke gjør noe for samfunnet, stÃ¥r selve eksistensgrunnlaget i fare”. Slik sett ser han pÃ¥ judoens ultimate mÃ¥lsetning som “Ã¥ perfeksjonere seg selv og Ã¥ være til nytte for omverdenen”.

Jigoro Kano mente at man må organisere livet sitt og sin egenutvikling slik at denne målsetningen oppfylles. I sitt forsøk på å skissere metoder for å oppnå det overordnede målet, utviklet Kano et hierarki av elementer, en slags livspyramide, som skulle føre til et slikt mål.

Basis i pyramiden, selve grunnmuren, er rett og slett overlevelse. Man kan ikke oppnå noe, ingen mening kan finnes, dersom man ikke overlever. Intelligens og moral er meningsløse begrep uten liv. Som et resultat av dette er utviklingen av en sterk og sunn kropp sentral. Kroppen er til hjelp for tanker og det åndelige, og man må derfor lære seg å beskytte den.

Jigoro Kano skriver “opprettholdelsen av liv er det aller viktigste”. For Kano er “liv” synonymt med “kropp”, slik at kroppen er fundamentet for alt annet. Det betyr ikke det samme som at han ikke sÃ¥ at i enkelte tilfeller var det behov for den ultimate uegennyttige handling. Han argumenterte i stedet for at selvopprettholdelse var det fundamentale i “vanlige omstendigheter”, men at i enkelte uvanlige tilfeller var det nødvendig Ã¥ ofre seg for en god sak.

Det neste trinnet i pyramiden; altså det Jigoro Kano anså som det nest mest sentrale for å oppnå et fullverdig liv, er det moralske aspektet. En sterk person uten moral er som en pistol man ikke kan sikte med: Reslutatet blir nesten alltid katastrofalt.

Toppnivået i pyramiden er tankene og det åndelige (intellektet). Det er dette nivået som muliggjør det ultimate målet.

Grovt sett kan man altså hevde at det å utvikle en sterk kropp og evnen til selvforsvar er det første skrittet for å oppnå de delvis høytsvevende målene med judotreningen (slik Jigoro Kano så det).

Sei Ryoku Zen Yo

Det overordnede prinsippet i judo dreier seg ikke om “ju”. Prinsippet begrenser seg ikke til fysiske konfrontasjoner. Kano kaller de viktigste prinsippene for Sei Ryoku Zen Yo og Jita Kyoei.

Sei Ryoku Zen Yo kan forklares pÃ¥ følgende mÃ¥te: “Sei” har med det essensielle og mystiske ved ting Ã¥ gjøre. I Asia ser man pÃ¥ “sei” som en slags livsenergi som overføres fra foreldre til barn ved unnfangelsen. Denne energiformen kommer som en fast størrelse, og den kan ikke erstattes eller repareres dersom den ødelegges eller forsvinner ut av kroppen. NÃ¥r energien er oppbrukt, dør individet. Denne energiformen er mer grunnleggende enn ki.

“Ryoku” betyr kraft eller styrke. Kano mener med dette den essensielle kraften eller styrken hvert individ besitter. Dette betyr at “sei ryoku” kan oversettes med vitalitet eller energi. “Zen” betyr i denne sammenhengen god, korrekt, best eller riktig. “Yo” betyr Ã¥ bruke, benytte.

“Sei Ryoku Zen Yo” er en oppfordring om Ã¥ “bruke livsenergien din pÃ¥ den mest fornuftige og mest effektive mÃ¥ten”. Uttrykket minner oss pÃ¥ at vi ikke mÃ¥ kaste bort livet vÃ¥rt, men i stedet gjøre en innsats for Ã¥ være mÃ¥lrettede og effektive.

Uten Ã¥ ha trent judo kan det virke vanskelig Ã¥ forstÃ¥ dette prinsippet. Det blir nesten som Ã¥ forsøke Ã¥ forklare fargen blÃ¥ til en person som aldri har vært seende. Man kan bruke all sin pedagigikk og sprÃ¥kmektighet, men vedkommende vil sldri helt klare Ã¥ forstÃ¥ hva du mener. Man kan med god grunn hevde at det er sÃ¥ Ã¥ si umulig Ã¥ forstÃ¥ hva som menes med Sei Ryoku Zen Yo uten Ã¥ ha kjempet i shiai eller i andre situasjoner der fokus, nøyaktighet, mÃ¥lrettethet og effektivitet her helt sentrale elementer. Det overstÃ¥ende prinsippet kombineres ofte med “jiko no kansei” som betyr “Ã¥ perfeksjonere seg selv”.

Jita Kyoei

“Jita kyo” betyr direkte oversatt “selv-andre i samarbeid”. Den vanlige oversettelsen lyder “gjnsidig”. “Ei” betyr noe slikt som suksess, ære, framgang. Dermed blir oversettelsen av uttrykket “jita kyoei” “gjensidig velferd og fordel” eller “gjensidig framgang”. NÃ¥r en person opplever suksess er altsÃ¥ ideen at andre ogsÃ¥ vil oppleve det samme.

Jita kyoei er Jigoro Kanos begrunnelse for verdien av Ã¥ strebe etter selvutvikling. Japan var pÃ¥ vei ut av føydaltiden, og det japanske samfunnet var nesten programmert til Ã¥ tenke fellesskap framfor individ. Det var faktisk slik at individuelle handlinger og initiativ ble sett ned pÃ¥. “Hammeren trefferden neglen som stÃ¥r opp” er et japansk ordtak som viser noe av den gjeldende holdningen.

Kanos argument var at samfunnet består av enkeltindivider. Fordi hver og en av oss er et medlem av samfunnet, er den eneste måten å utvikle samfunnet på at man utvikler individene som utgjør samfunnet. I Japan var dette revolusjonreende tanker, og noe av bakgrunnen for Kanos ideer kan ha vært hans studier av vestlige tenkere som John Stuart Mill.

I “Tao Te Ching” skriver filosofen Lao Tse: “Gjennom nøysomhet kan man lagre kapasiteten som er nødvendig for generøsitet.” PÃ¥ samme mÃ¥te poengterer Jigoro Kano at for Ã¥ kunne tilføre samfunnet noe av betydning, mÃ¥ man utvikle seg selv. For Ã¥ tilføre noe, mÃ¥ man ha evnen og overskuddet til Ã¥ tilføre dette. Personlig utvikling er ikke egoistisk sÃ¥ lenge man ikke overser det overordnede som er Ã¥ være til nytte for samfunnet. En sterkere og mer effektiv person kan tilføre samfunnet mer, en ineffektiv person har ikke sÃ¥ mye Ã¥ tilføre samfunnet, og kan i ytterste konsekvens være en byrde. Selvutvikling er dermed i alles interesse.

Jiko no kansei og jita kyoei hanlder altså om å perfeksjonere seg selv, gjøre det beste ut de mulighetene og evnene man har, og begrunnelsen for dette er at da kan man bidra på en positiv måte overfor samfunnet. Den konkrete konsekvensen av denne tankegangen er at man gjennom hver eneste uchikomi forbereder seg selv på å være til nytte for samfunnet. I tillegg hjelper du de du trener med til å gjøre det samme.

Jigoro Kano sier “meningen med livet er Ã¥ bli Ã¥ndelig og fysisk utviklet, og Ã¥ oppnÃ¥ den høyest mulige tilfredsstillelse dagens samfunn er i stand til Ã¥ tilby. Selvrealisering (og perfeksjonering) er mÃ¥let, og dette kan ikke oppnÃ¥s i isolasjon. I denne sammenheng betyr suksess for individet det samme som suksess for samfunnet.

Heiho

Japanske kampformer har lange tradisjoner. Samlebetegnelsen for slike kampformer er heiho (uttales ogsÃ¥ hyoho). Heiho oversettes vanligvis med “strategi”. Dette er egentlig en noe villedende oversettelse. Bokstavlig oversatt betyr heiho “lover og krigføring”.

I kampformene refererer heiho til de grunnleggende reglene som styrer forløpet til ulike konfrontasjoner, vold og lignende. Det blir sagt at det ikke er mulig mestre heiho uten samtidig å utvikle en moralsk og oppriktig tankegang.

“Ho” (eller “hou”) betyr lov, en naturlov eller et prinsipp som tillater handling. At si at noe forutsetter tilstedeværelsen av en naturlov impliserer flere ting. Det impliserer at lovene som styrer slike handlinger eksisterer utenfor den menneskelige persepsjon. Disse naturlovene kan kun oppdages gjennom grundige studier. Heiho er altsÃ¥ ikke strategi i den opprinnelige betydningen av ordet. Det handler mer om Ã¥ forstÃ¥ hvordan en hær eller en soldat vil handle i en gitt situasjon. Denne strategiske kunnskapen muliggjør riktige handlinger selv i ukjente situasjoner. Man kan bare handle korrekt dersom man er klar over hvilke naturlover som styrer det som skjer.

Heiho er ikke taktikk fordi det dreier seg om et sett med generelle prinsipp som fungerer som en guide på slagmarken. Heiho er ikke en håndfull triks, men det er en forståelse av de mest grunnleggende prinsippene som styrer menneskelig handling.

Siden dette har med de helt grunnleggende prinsippene å gjøre, kan man også forstå menneskelige handlinger på andre områder en krig ved hjelp av disse. Det sentrale elementet er jo mennesket, ikke selve arenaen. De som studerer heiho (og kampformer) studerer dermed menneskets natur og sosiale oppførsel. Heiho gir studentene en mulighet til å forstå sine omgivelser og dem selv. Kampformer i sin mest opprinnelige form er mye mer enn kun å slåss.

Bujutsu og budo

En viktig kilde til misforstÃ¥elser omkring hva kampformer dreier seg om er unøyaktige oversettelser av begrep som bujutsu og budo. Bu oversettes vanligvis med “krig” eller “kamp”, og bujutsu oversettes gjerne som “krigskunst”.

I den gamle japanske ordboken “Setsumonkiji” er tegnet for bu lagd av to lange kniver festet til to lange stokker eller staver med symbolret for “stopp” mellom dem. Bu betyr Ã¥ gjøre slutt pÃ¥ volden og slik gjenopprette freden.

Jutsu betyr kunst. Jutsu blir skrevet med et relativt komplisert tegn. Den ytre delen av tegnet utgjør ordet gyo som betyr “Ã¥ sette spor”, “Ã¥ gjøre” eller “Ã¥ gjøre en innsats for noe”. Noen forklarer den midtre delen av tegnet som et fonetisk tegn med betydningen “ekstrem innlevelse”, mens andre forklarer det som en “magisk fakkel, ild-stav”.

Jutsu kan oversettes med en “kunstform som pÃ¥ grunn av ekstrem innlevelse og trening virker som noe flott og magisk”. Det er ikke nok Ã¥ være god, man mÃ¥ være sÃ¥ god at det virker som om man gjør noe magisk.

Det finnes også en eldre betegnelse, bugei. Gei betyr grunnleggende ferdighethet eller metode. Tegnet for gei består av noen som tar vare på en plante. Gei betyr å bevisst kultivere noe, eller resultatet av denne kultiveringen. Jutsu er en videreføring av denne kultiveringen.

“Do” er et ganske komplisert begrep. Do brukes for Ã¥ referere til prinsipper eller filosofier. SÃ¥ nÃ¥r Jigoro Kano kalte sin retning for judo istedet for jujutsu, forsøkte han med dette Ã¥ indikere at han ville undervise i prinsipper i stedet for triks og rene ferdigheter. Et at Kanos mest Ã¥penbare talenter var at han var i stand til Ã¥ mestre svært mye pÃ¥ kort tid. Han var i stand til dette fordi han fokuserte pÃ¥ Ã¥ tilegne seg de sentrale elementene i kampformene han studerte, og slik klarte han raskt Ã¥ fÃ¥ en oversikt over de ulike “triksene” disse skolene lærte bort.

Det er enda en viktig grunn til at Jigoro Kano brukte ordet do i stedet for jutsu. I følge den japanske tankegangen bestemmes alt i en eller annen kontekst. Betingelsen for at noe skal skje i harmoni (wa) med denne konteksten er at man følger dets natur (michi). Det er hundens michi å bjeffe, det er treets michi å kaste skygge, og det er vannets michi å være vann. Alt i naturen må følge sin michi, med et unntak. Mennesket kan vlege ikke å følge sin michi. Kvinner og menn har honshin (et hjerte, følelser, indre samvittighet). Hvis de følger sin honshin, følger de også sin michi.

I perioden omkring begynnelsen av Meiji-epoken, skjønte Jigoro Kano at de gamle begrunnelsene for å lære kampformer var i ferd med å forsvinne. Han argumenterte like vel sterkt for at de samme grunnene man hadde for å lære kampformer i militære sammenhenger, kunne benyttes som begrunnelser i det virkelige liv. Trening for kamp tilbyr oss et middel for å gjøre menneskene i stand til å gjenopprette sin michi, og slik kan man oppnå fred og selvrealisering.

“Heiho wa heiho desu” minner oss om at Ã¥ trene kampformer er en sosial form for samhandling, og at i denne sammenheng fungerer en dojo som et slag mikrokosmos. Det vi lærer i en dojo er direkte overførbart til verden utenfor. I en dojo kan det til og med hende at vi ser ting tydeligere pÃ¥ grunn av klarheten kampsituasjoner tilbyr oss. Judo gjør det mulig Ã¥ lære om livet, konflikter, interaksjon og samfunnet genrelt. Judo hjelper oss Ã¥ forstÃ¥ oss selv og samfunnet vi lever i. Alt dette kan vi lære i trygge omgivelser i en dojo.
Del på FaceBookPost to MySpace!Gi Kudos til denne saken! Send til Klikkbart


Les også