Et av de vanligste spørsmålene jeg får som judoutøver av folk som ikke trener judo er følgende: «Har du hatt bruk for judo noen gang?» Uten å kverulere for mye, kan man jo spørre seg om de mener som selvforsvar eller i andre sammenhenger. Som regel mener de som selvforsvar. Da er svaret mitt: «Nesten aldri.» Men sannheten er nok litt mer komplisert enn som så. Nedenfor forklarer jeg hvorfor det ikke er så enkelt å svare på dette.
Det er riktig at jeg nesten aldri har brukt en judoteknikk som selvforsvar. Poenget er bare det at en del av hele konseptet judo er å unngå sammenstøt og konflikt. Dersom man kan unngå vold, så vil det være en fordel for både angriper og forsvarer. Hvis dette kan regnes som selvforsvar, så er svaret mitt at jeg har brukt judo som selvforsvar flere ganger.
Regel nummer 1, 2 og 3: unngå kamp!
Jeg har ledet mange selvforsvarskurs for ulike aldersgrupper – både menn og kvinner. Uansett hvilket nivå gruppen har vært på har det vært viktig for meg å stresse følgende: Sunn fornuft er viktig! Det aller beste er å stikke av! Med andre ord: Løpetrening er meget godt selvforsvar. Dette høres kanskje litt fleipete ut, men det er det beste selvforsvarsrådet jeg kan gi. Hvis det ikke er mulig å stikke av, så må du rope/skrike så høyt du kan. Deretter kan vi begynne å konsentrere oss om faktorer som strategi, taktikk og teknikk.
Still deg selv noen lure spørsmål
Nedenfor har jeg listet opp noen lure spørsmål som er blant de jeg mener man bør stille seg selv når man er ute. Dersom man gjør det, har man kommet langt på vei når det gjelder å ta vare på seg selv:
Bør jeg velge den mørke, trange bakgaten når jeg skal hjem? Gå hjem i godt opplyste gater, og hold deg vekk fra smug og andre steder hvor folk kan gjemme seg. Gå gjerne midt i veien hvis det er lite trafikk. Vær forsiktig med å bruke minibanker om kvelden eller på steder der du ikke er godt kjent. Hvis du tror noen følger etter deg, skift retning mot en bensinstasjon, restaurant eller sted hvor det er mye folk.
Bør jeg alltid ha mange kontanter på meg? Hvis du har mange penger på deg, kan du for eksempel kaste de på bakken fordi dette kan virke distraherende.
Bør jeg snike i drosjekøen? Mange farlige situasjoner oppstår i drosjekøen – både fordi det er mange fulle folk der og fordi det er en stressende situasjon.
Er det lurt å haike? Du bør aldri haike uansett hvor fristende det måtte være!
Kan jeg kle meg akkurat som jeg vil? Det kan man selvsagt, men vær klar over at plagg som skjerf og ymse smykker kan brukes som våpen mot deg.
Bør jeg gå alene gjennom parken midt på natten? Unngå fotgjengerunderganger, parker, parkeringsplasser og så videre.
Kan jeg la være å låse/lukke døren min hjemme? Det skjer faktisk en del ganger at uønskede personer kommer rett inn i hus og leiligheter fordi døren sto åpen. Ha nøklene klar i hånden før du når husdøren, bildøren eller lignende. Ofte venter folk i nærheten av disse stedene for å utnytte at du fomler for å finne frem nøkler.
Er det egentlig lurt å gå hjem når man er full? Hvis du går hjem om natten, varier rutene dine hjem. Gjør deg kjent med de faste rutene du går og ha klart for deg hvor faremomentene og «sikre steder» er langs veien. Tenk gjennom eventuelle fluktruter.
Bør jeg svare på fornærmelser, eller skal jeg late som ingenting? Hvis noen spør deg om noe på gaten, bør du holde et par meters avstand. Husk at et ben har større rekkevidde enn en arm.
Det er mange som oppfatter slike forhåndsegler som begrensende og ofte lite i tråd med likestillingsprinsipper. Like vel er det fint for ALLE å ha endel slike sikkerhetsregler i tankene.
Temaer som panikk-takling, disiplin og selvbeherskelse bør være en selvfølgelig del av alle kurs i selvforsvar. Det blir ofte hevdet at mennesker som utstråler selvtillit og trygghet sjelden blir utsatt for umotivert vold. Dette er også min erfaring etter å ha diskutert dette emnet med utøvere av mange ulike kampformer, og trenere på diverse selvforsvarskurs. Husk også at en slik selvtillit sjelden kommer etter noen økter på et kurs i selvforsvar. Det aller beste er å trene ulike kampformer i flere år.
Selvforsvarskurs som påstår at de kan lære deg effektivt selvforsvar på ti timer må du styre unna. I beste fall kan slike kurs virke motiverende slik at man fortsetter å trene for eksempel judo i en seriøs klubb med gode trenere.
Judo i praksis
Mange judoka og utøvere av andre kampformer er stort sett enige om en ting: Gjennom judotrening kan man lære mange grunnleggende elementer som balanse, koordinasjon, utholdenhet, disiplin og man venner seg raskt til kroppskontakt. Dette er faktorer som er svært nyttige i det øyeblikk kroppen din utsettes for ekstreme situasjoner som en voldshandling. Judotreningen gir utøverne om hvilke grenser både egen og andres kropp og psyke har, og man lærer seg å tolke flere ulike signaler om nettopp dette.
Et av de viktigste bidragene judo har å komme med til de som ønsker å lære selvforsvar er faktisk dette med kroppskontakt. Nesten alle slåsskamper ender før eller senere opp på bakken eller i en tett brytekamp inntil en vegg. I slike tilfeller er det ikke alltid så nyttig med ulike økse- eller sidespark, mens gode rutiner for å kontrollere armer og ben til en motstander ofte kommer til sin fulle rett. (Her er det viktig å presisere at jeg ikke utelukker noen form for teknikker, for i selvforsvar er det slik at det som virker er det som er bra!)
Selv den legendariske Bruce Lee som studerte alle kampformer han kunne finne informasjon om, visste bedre enn å gå bakkekamper mot erfarne judoka. I det øyeblikk en judoutøver er nede på bakken bør man gå rolig vekk fra situasjonen, mente Lee.
I flere reelle kampsituasjoner har det vist seg at folk ikke vet hva de skal gjøre i det øyeblikk en judoka holder deg fast på bakken. For noen år siden ble en butikktyv overmannnet av en judoutøveren Hans Petter Haraldsen i Bergen. Han holdt vedkommende fast ved hjelp av juji gatame (armbend) til politiet kom. Kontrollen var såpass overlegen at en rakk å gå innom en fotobutikk for å låne et fotoapparat slik at situasjonen kunne foreviges. Den 22 år gamle Haraldsen fortalte til VG at han også hadde brukt judo for å avvæpne en knivraner.
Det finnes judoteknikker som gjør at man kan kontrollere ben og armer på en motstander, og i tillegg kan man kvele vedkommende eller bende på et ledd. Dette er situasjoner man trener regelmessig på i alle judoklubber over hele verden. Det er ikke mange andre kampformer som fokuserer så mye på akkurat dette.
Blant de aller vanligste judoteknikkene er kast. I kontrollerte former i en judoklubb skjer det nesten aldri skader når disse teknikkene utføres. Det er ikke uvanlig å utføre mellom femti og hundre kast i løpet av en to timer lang teknikkøkt i judo. Både kastteknikk og fallteknikk blir selvsagt perfeksjonert på grunn av slik trening. I det øyeblikk en slik teknikk utføres på en person som ikke kan fallteknikk utendørs på hardt underlag, er det stor sjanse for at skader kan oppstå. Dette er virkelig tøffe teknikker. Det er rett og slett usannsynlig at en overfallsmann vil være i stand til å reise seg etter å ha blitt kastet i bakken av en dyktig judoutøver.
Et problem man faktisk kan stå overfor som utøver av kampformer er at din selvforsvarsteknikk skader, eller i værste fall dreper, overfallsmannen. Det er slik at judoutøvere må holde litt tilbake når de utfører enkelte teknikker fordi de er utrolig kraftfulle. Selv om den kanskje ikke er så praktisk som selvforsvar er ura nage et eksempel på en teknikk som kan slå pusten ut av noen og enhver.
Spesielt kontroversielle er kvelingsteknikkene. Det er eksempler både her i Norge og i andre land på at slike teknikker har tatt livet av folk. Særlig stor medieomtale har vært viet saker der politibetjenter har utført slike teknikker, for å holde folk fast. Det vil sjelden være et problem for en judoutøver å utføre en kontrollert stranguleringsteknikk, men enkelte politifolk får langt fra nok trening i utførelsen av shime waza. (Politiet i Norge og flere andre land trener judo som en del av utdannelsen.)
Hvis hverken kast eller kvelinger nytter, kan ymse armbend være et godt alternativ. De aller fleste armbend i judo rettes inn mot albueleddet som er ganske svakt. Utøvere som har trent i mange år kan kontrollere motstandere som er mye sterkere enn dem selv ved hjelp av slike teknikker.
Liten tue kan velte stort lass
Judoutøvere perfeksjonerer seg i kunsten det er å utnytte alle motstanderens bevegelser til egen fordel. Mange judoka liker å hevde at jo større motstanderen er jo lettere er det å overvinne vedkommende. Begrunnelsen er at man bruker styrken til overfallsmannen til egen fordel. Dette er kanskje riktig i teorien, men praksis er ofte noe annet.
Uansett hvilken judoteknikk man skal utføre så vil det være vanskeligere mot en større motstander. Alle andre påstander er etter min mening ikke helt jordnære, for å si det forsiktig. I beste fall kan man utnytte motstanderens bevegelser til egen fordel, og det er jo stort sett det man gjør i en judokamp.
Dette kan til en viss grad overføres til en reell kampsituasjon også, men man må ikke være naiv i sin tiltro til kampformen i seg selv. Judo inneholder mange teknikker som små utøvere kan benytte mot store utøvere, men som oftest er det utøverne som er bøygen – ikke teknikkene. Jeg veier omtrent 65 kg og har selv utført blant annet seoi nage og ko uchi gari med stort hell på like høyt graderte utøvere som har veid omtrent 90 kg. Men jeg synes det er lettere å utføre disse teknikkene på 70 kg tunge utøvere. Og slik vil det sannsynligvis være i en situasjon der du må bruke judo som selvforsvar.
Når små personer likevel kan utføre effektivt selvforsvar, har det flere grunner. En viktig årsak er overraskelsesmomentet. Det er ikke mange som forventer at en mindre person skal gjøre motstand eller angripe en overfallsmann.
I tillegg så vil alle som trener en kampform uansett størrelsen de har, reagere med en mye større grad av selvsikkerhet enn mange andre fordi de har vært i lignende situasjoner ofte. Dessuten vet man at det kun kreves et par gode teknikker for å uskadeliggjøre en slik motstander.
I gamle dager
Teknikkene man bruker i judo stammer hovedsaklig fra to store jujutsu-skoler, tenshin shinyo ryu og kito ryu. Tenshin shinyo ryu hadde de tøffeste (les: mest brutale) teknikkene som slag, spark og leddlåser. Sakujiro Yokoyama var en av de mest kjente trenerne på Tenshin shinyo ryu. Han sa følgende i et intervju:
Da vi var yngre var konkurransene ekstremt tøffe, og det hendte ikke sjelden at de kostet utøverne livet. De gangene jeg deltok i slike konkurranser var det vanlig prosedyre at jeg sa farvel til mine foreldre, for det var aldri sikkert at jeg kom til å vende levende tilbake. Den vanligste måten å overvinne en motstander på var ved å slå med utsiden av hånden mot nakken (mellom halsen og kragebenet). Det var ikke alltid at utøverne klarte å uskadeliggjøre motstanderne ved hjelp av en teknikk, og da måtte prosessen gjentas. I slike tilfeller ble ikke utøveren regnet for å være utlært. I 1909 var jeg ute på et restaurantbesøk sammen Kyuzo Mifune fra Kodokan. En tyv forsøkte å stjele frakken min, og dette resulterte i et slagsmål. Mifune tok seg av mer en halvparten av de 13 personene som kalte seg venner av tyven. Han unngikk unødvendig vold, men hadde raskt overvunnet alle sammen ved hjelp av noen kjappe teknikker (stort sett slag). Resten av gjengen angrep meg, men jeg slo dem ned en etter en, og hele kampen var over i løpet av tre minutter.
Grunnleggeren av Kodokan judo, Jigoro Kano, mislikte slike gateslagsmål, og sørget for å finne et system som skulle redusere sjansene for at dette skulle forekomme. Han beholdt alle teknikkene, men de ble satt inn i en annen sammenheng. Kano sørget for at utøverne ikke lærte slike teknikker (slag, spark og lignende) før de hadde oppnådd en dan-grad (svart belte). Han advarte også mot unødvendig bruk av vold som selvforsvar.
