For den utøver som ønsker å forstå seg selv litt bedre gjennom å drive med en kunstform, være seg det er kroppslig, mentalt eller sjelelig (helst alle tre), vil det være en evig streben etter å utvide sine grenser i forhold til den og det en var før. Man bruker seg selv som referansepunkt. Dette kan gjøres i samarbeid med andre eller alene. Uansett er det fruktene etter lang streben (ikke trening i den forstand at man har et mål om å bli best, men snarere en streben etter å bli bedre) som er det grunnleggende.

For utenforstående kan mye av aktiviteten til de som har driver med en kunstform virke som en helt vanlig konkurranse. Man mottar kanskje en premie for innsatsen i form av penger eller medaljer, men for den ekte kunstneren er ikke dette viktig. Vedkommende har en helt annen mentalitet på dette punktet. (Det er ingen som anser nobelprisutdelingen for en konkurranse som sådan, men man mottar en pris for det. Det som skjer er at forskjellige forskere presenterer det de har å bidra med og det er en jury/komité som velger en vinner! Enkelt fortalt er det faktisk det samme som skjer i en konkurranse.)

For mange er turneringer et sted og kanskje det eneste stedet der man kan få nye ideer og en mulighet til å videreutvikle seg. En kan bidra med sitt og se hva andre bidrar med. Man kan møte likesinnede og hjelpe hverandre. For meg synes det som om snowboarderne tilhører en av de gruppene som har en turnering i henhold til sin livsstil. Det at vi ikke hører til en bestemt kultur, eller at vi har en annen mening en de som tilhører en kultur, gir oss ikke rett til å si at det er feil eller riktig.

I idrettsverdenen ser vi stadig et press fra presse og sponsorer om å gi resultater som synes. For de som virkeliggjør seg selv gjennom selve aktiviteten, dreier det seg ikke så mye om seier og tap.

Dersom du er der i det øyeblikket du utfører den handlingen du skal gjøre med kropp, sjel og sinn har du lykkes! Dette ser ikke de som mangler innsikt og kunnskap. Dette ser ikke de som bare ser penger. (Det bør kanskje også nevnes at jeg ikke mener at man må gjøre ting gratis og leve i askese for å virkelig leve i det man gjør. Dersom jeg kan tjene penger - ja mye penger på det jeg gjør uten å måtte vike fra min grunnfilosofi, hvorfor ikke?!)

Selv vet jeg at det er mye ved snowboardkulturen jeg ikke forstår, men det betyr ikke at jeg kan tråkke på dem, rakke ned på dem med god samvittighet som om jeg vet. Det er snarere motsatt! Dersom jeg tråkker på dem uten at jeg, ut fra deres eget synspunkt og levesett, kan begrunne hvorfor, viser jeg min egen ignoranse og uvitenhet.

Det å være toppidrettsutøver innebærer at en har sin idrett som en livsstil. Hva som er rett eller gal livsstil kan ingen leserinnlegg bestemme. Hva snowboarderen Terje Håkonsen skal og ikke skal, spiller i og for seg ingen rolle. Men hva Terje Håkonsen representerer med sin avgjørelse synes for meg, etter å ha lest diverse leserinnlegg, å være representativt for det miljøet han beveger seg i. Det er dette miljøet han til nå har representert og ikke Norge som nasjon.

Det å støtte Terje Håkonsen i sitt valg er, for meg, en annenrangs vurdering og det å kritisere ham for sitt valg er en tredjerangs vurdering. Det å hevde at han på en eller annen måte har sveket det norske folket ved ikke å representere Norge blir på en måte vanskelig å svelge ettersom han aldri har representert Norge og derfor er det umulig å snakke om et svik. Det å støtte Terje Håkonsen i at han representerer seg selv uansett hva folk måtte mene, står for meg som det mest sentrale. På denne måten viser han sin styrke og en målbevissthet som antageligvis forklarer bakgrunnen for at han er blitt så god som han er blitt!

Det er ikke treningen alene som bidrar til at en blir god i en idrett. Det er å integrere det en gjør i sin mentalitet og la det bli en del av en selv. Tar man en annen del av idrettsmiljøet som virkelig ligger i gråsonen for sport og livsstil kan man tydelig forstå dette. Det som på norsk kalles kampsport har en lange tradisjoner både som livsstil og konkurranseform. Likevel, de som virkelig gjør det til en livsstil som Shaolinmunkene konkurrerer ikke! De har integrert kunsten som en del av livet på samme måte som en forfatter, skulptør eller annen kunstner. Enhver som har lest boken Zen og bueskyting vil forstå hva jeg mener. At disse personene ville kunne vunnet store turneringer om de hadde deltatt.. uinteressant.

Jeg mener ikke å si at jeg støtter Terje Håkonsen i alt det han sier og gjør, men jeg kan, ut i fra mitt eget syn på livsstil og utvikling, forstå mye av det han sier og står for. Jeg er heller ikke ute etter verken å støtte Terje Håkonsen eller skjelle ham ut fordi han har valgt det han har valgt. Målet for oss alle må være:

  • å kunne være den du er fordi du er deg og bare du er deg.
  • å kunne leve som du gjør fordi det er ditt liv og bare ditt liv.
  • å kunne velge det du velger fordi det er ditt valg og bare ditt valg.
  • å kunne lære noe fordi det er du som vil lære det og bare du som vil lære det.
  • å kunne tenke fordi det er dine egne tanker og bare dine egne tanker.
  • å kunne utvikle deg selv i det du selv gjør og bare i det du selv gjør.


Del på FaceBookPost to MySpace!Gi Kudos til denne saken! Send til Klikkbart


Les også